Tupolev Tu-142
| Tupolev Tu-142 | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 |
|||||
|
|
|||||
| Informasjon | |||||
| Rolle | Anti-ubåtfly / Maritimt rekognoseringsfly | ||||
| Produsent | Tupolev | ||||
| Status | Operativ | ||||
| Utviklet fra | Tupolev Tu-95 | ||||
Tupolev Tu-142 ( NATO-kallenavn: «Bear F og Bear J» ) er et maritimt rekognoseringsfly basert på bombeflyet Tupolev Tu-95. Tu-142 ble produsert for Sovjetunionens marine fra 1970, og inkluderte en rekke endringer i forhold til Tu-95. Blant de viktigste var en forsterket vinge med nye dobbeltspaltede flaps og et 1,78 m forlenget skrog, i tillegg til ny avionikk og kommunikasjons- og radarutstyr relevant for flyets nye rolle. Tu-142 er også utstyrt med sonarer, anti-ubåttorpedoer og synkeminer for jakt på ubåter, og redningsutstyr. Flyets spesielle 8-bladede, kontraroterende propeller er kjent for å produsere kraftig støy.
Tu-142 ( «Bear-F» ) ble produsert fra 1970, før det ble erstattet av Tu-142A som introduserte noen mindre endringer. Større endringer ble introdusert med Tu-142M, blant annet ble skroget ytterligere forlenget med 23 cm og førerkabinen ble modernisert. Ytterligere oppgraderte varianter er Tu-142M2, som ble operativ i 1982, og Tu-142M3. Åtte Tu-142M har også blitt solgt til den indiske marine
Tu-142MR ( «Bear-J» ) er et flyvende kommunikasjonssenter som har som hovedoppgave å opprettholde kommunikasjon mellom kommandosentraler og strategiske ubåter. Den er lett gjenkjennelig med sine mange antenner ( se bilde ), og er blant annet utstyrt med en vinsj med en flere kilometer lang antenne.
| Dimensjoner | Tu-142M |
|---|---|
| Vingespenn | 51,10 m |
| Lengde | 49,50 m |
| Høyde | 12,12 m |
| Vingeareale | 311,10 m² |
| Ytelser | |
| Topphastighet | 925 km/t |
| Maksimal lastet vekt | 185 000 kg |
| Operativ rekkevidde | 6 400 km |
| Annet | |
| Motor | 4× KKBM NK-12MV turbopropmotorer ( 11 033 kW hver ) |
Se også [rediger]
 |
Commons: Kategori:Tupolev Tu-142 – bilder, video eller lyd |
