Lockheed P-3 Orion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «P-3 Orion»)
P-3 Orion
Lockheed P-3 Orion fra United States Navy
Informasjon
RolleMaritimt patruljefly
ProdusentLockheed
Første flyvning1959
Introdusert1962 (USA)
Brukt avUnited States Navy
Deutsche Marine
Royal Australian Air Force
Spania
Luftforsvaret
Utviklet fraLockheed L-188 Electra
Videreutviklet tilCP-140 Aurora

Lockheed P-3 Orion er et militært maritimt overvåkningsfly.

Historie[rediger | rediger kilde]

P-3 Orion ble produsert av Lockheed Corporation etter å ha vunnet en konkurranse holdt i april 1958 av den amerikanske marine for å erstatte P-2 Neptune, også fra Lockheed. Den første produksjonmodellen fløy første gang 15. april 1961. Flytypen ble levert til den amerikanske marine med primæroppgave å spore opp og angripe undervannsbåter med synkeminer og torpedoer i samarbeid med havgående marinefartøy. Flyet har også blitt eksportert til andre land som Australia, New Zealand, Canada, Pakistan og Norge.

Orion ble designet med utgangspunkt i det sivile passasjerflyet Lockheed L-188 Electra. Lockheeds forslag beholdt Electraens grunnleggende flykropp, vinger, hale og fire turboprop-motorer. De fysiske endringene som ble gjort med Electra omfattet blant annet:

  • Ny neseform tilpasset en fremoverrettet søkeradar.
  • Ny haleform tilpasset en bakoverrettet søkeradar.
  • Forlenget flykropp foran vingene for å få plass til synkeminer og sonder.
  • Forlenget flykropp bak vingene for å få plass til sensorer som oppfatter endringer i magnetfelt.

P-3 Orion i Norge[rediger | rediger kilde]

Et norsk P3-N Orion som har fått navn etter Hjalmar Riiser-Larsen.

Det norske Luftforsvaret hadde 4 fly av typen P-3C, og 2 fly av typen P-3N. Begge flytypene var stasjonert i 333 skvadronAndøya flystasjonAndøya i Andøy kommune i Nordland fylke. Det siste flyet ble pensjonert 30. juni 2023.[1]

P-3B[rediger | rediger kilde]

Norge mottok P-3B i 1968–1969, disse kom i tjeneste for 333 skvadron fra og med 1969. I 1989 mottok Norge nye P-3C (se under), i denne anledning ble de brukte P-3B solgt eller oppgradert. 5 stk P-3B solgt til Spania, mens 2 stk P-3B ble oppgradert og modifisert til P-3N ved NAS Jacksonville.

P-3C[rediger | rediger kilde]

Luftforsvaret hadde 4 maritime overvåkningsfly av typen P-3C, som ble brukt til maritim overvåkning og antiubåtoperasjoner. Flytypen ble innfaset i 1989 og var utstyrt med våpen og avanserte overvåkningssystemer for å rekognosere, lokalisere og angripe undervannsbåter. Flytypen opererte med Sjøforsvarets fregatter i forbindelse med ubåtkrigføring, overvåkning av overflatefartøyer og søk- og redningsoperasjoner. P-3C har lang rekkevidde og var viktig i fredstid for å hevde suverenitet og myndighetsutøvelse gjennom fysisk tilstedeværelse i norsk territorialfarvann og i luftrommet over norsk territorium.

P-3N[rediger | rediger kilde]

P-3C i norske farger.

Kystvakten disponerte 2 maritime overvåkningsfly av typen P-3N fra Luftforsvaret, som ble brukt til kystvaktoppdrag. Dette innebar overvåkning og kontroll av fiskeriaktiviteten i Norges økonomiske sone, fiskerisonen ved Jan Mayen og fiskevernsonen ved Svalbard.

Flytypen var også utstyrt med miljøovervåkningsutstyr. I forbindelse med utfasingen av et av flyene i 2021, ble et fly bygd om fra P-3B til P-3N. Etter ombyggingen ble flyet primært brukt til kystvaktoppdrag og som treningsfly. Antiubåtkapasiteten som tidligere var ombord i flyet ble fjernet, noe som innebar at flyet hadde en litt annerledes konfigurasjon enn skvadronens gjenværende P-3C.»[2]

Utfasing[rediger | rediger kilde]

30. juni 2023 ble ble P-3 Orion faset ut fra Luftforsvaret og P-8 Poseidon overtok oppdraget.[3] I september 2023 ble det kjent at Argentina kjøper fire norske P-3 Orion til sitt sjøforsvar.[4]

Varianter[rediger | rediger kilde]

  • YP3V: Prototype
  • P-3A: Maritimt overvåkingsfly for antiubåtkrigføring; 157 bygget
  • P-3A (CS): Ombygget P-3A med forbedret radar for bruk av US Customs (det amerikanske tollvesenet); 4 ombygget
  • CP-3A: Eldre P-3A ombygget til fraktfly; 30 ombygget
  • EP-3A: Ombygget P-3A til elektronisk overvåking
  • NP-3A: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
  • RP-3A: P-3A bygget om til rekognoseringfly for havområder, brukt av Oceanographic Development Squadron; 3 ombygget
  • TP-3A: Treningsfly basert på P-3A; 12 ombygget
  • UP-3A: Transportfly
  • VP-3A: VIP/mannskaps-transport, basert på P-3A eller WP-3A; 5 ombygget
  • WP-3A: P-3A ombygget for overvåking av vær; 4 ombygget
  • P-3B: Maritimt overvåkingsfly for antiubåtkrigføring med kraftigere motorer og i stand til å bære AGM-12 Bullpup-missiler; 125 bygget
  • EP-3B: P-3B ombygget til elektronisk overvåkning
  • NP-3B: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
  • P-3C: Maritim overvåkning og antiundervannsbåtoperasjoner. Denne versjonen har maks. fart ca. 765 km/t; maks. høyde ca. 30 000 ft; og maks flytid ca. 17 timer. Oppgradert elektronikk inkludert ny sentral enhet for dataprosessering og kameraer; 267 bygget
  • P-3C Update I: P-3C med oppgradert dataminne og forbedret navigasjonssystem; 31 bygget
  • P-3C Update II: P-3C oppgradert med infrarøde sensorer, sonarbøyer og mulighet for avfyring av Harpoon antiubåtmissiler; 44 bygget
  • P-3C Update II.5: P-3C med forbedret navigasjons- og kommunikasjonsutstyr; 24 bygget
  • P-3C Update III: P-3C oppdatert med blant annet forbedret system for prosessering av sonardata og ny mottaker for signaler fra sonarbøyer; 50 bygget
  • P-3C Update IV: Alle utgaver av P-3C Update II og P-3C II.5 ble utstyrt med ny radar og annet utstyr for detektering av ubåter.
  • EP-3C: Versjon for elektronisk overvåking bygget av Kawasaki Heavy Industries for den japanske marine.
  • NP-3C: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
  • RP-3C: Vitenskapelig utgave brukt av Oceanographic Development Squadron
  • UP-3C: Transportfly
  • RP-3D: P-3C modifisert for innsamling av atmosfæriske data; 1 ombygget
  • WP-3D: P-3C ombygget for bruk av National Oceanographic and Atmospheric Administration (NOAA) til overvåking av vær; 2 ombygget
  • EP-3E Aries: P-3 ombygget og utstyrt med radom og antenner for deteksjon og lokalisering av fiendtlige skip; 12 ombygget
  • EP-3E Aries II: P-3 ombygget og utstyrt med radom og antenner for deteksjon og lokalisering av fiendtlige skip og innsamling av overvåkingsdata; 12 ombygget
  • NP-3E: Testversjon for US Navy
  • P-3F: Versjon av P-3C bygget for Iran i slutten av 1970-årene; 6 bygget
  • P-3G: Opprinnelig navn på Lockheed P-7, tenkt å erstatte P-3 men kansellert i 1990
  • P-3H: Foreslått oppgradert utgave av P-3C
  • P-3K: Versjon for New Zealand basert på P-3B; 5 bygget
  • P-3M: Version for Spania (brukt av Ejército del Aire). Spania kjøpte 5 stk P-3B brukt fra Norge i 1989, i forbindelse med at Norge mottok nye P-3C dette året. 4 stk P-3B ble oppgradert til P-3M, det siste flyet ble droppet av kostnadshensyn.
  • P-3N: Version for den norske Kystvakten basert på P-3B. 2 stk ble oppgradert fra P-3B til P-3N, de resterende P-3B ble solgt til Spania (se over).
  • P-3P: Version brukt av Portugal, basert på P-3B; 6 overført fra Australia
  • P-3W: Versjon basert på P-3C-II for Australske Flyvåpenet; 20 bygget
  • P-3AEW&C: P-3B utstyrt med roterende radar brukt av US Customs for å overvåke smugling av illegale rusmidler
  • CP-140 Aurora: Ombygget P-3C brukt av Canada; 18 ombygget
  • CP-140A Arcturus: CP-140 modifisert for overvåking av miljø og fiskeri; 3 modifisert

Brukere[rediger | rediger kilde]

P-3C Orion (Japan).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ forsvaret.no - Kl. 13:33 tok P-8 Poseidon over stafettpinnen (30.06.2023)
  2. ^ «333 skvadron sitt eldste fly takker for seg». Forsvaret. Besøkt 2. juli 2023. 
  3. ^ «Kl. 13:33 tok P-8 Poseidon over stafettpinnen». Forsvaret. Besøkt 2. juli 2023. 
  4. ^ Higuera, José (8. september 2023). «Argentina buys P-3 Orion maritime patrol aircraft from Norway». Defense News (engelsk). Besøkt 10. september 2023. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]