Beginerhusene i Sint-Truiden

De flamske beginerhusene
UNESCOs verdensarv
Kirkeinteriør
Land		Belgia
Sted		Sint-Truiden, Limburg
Innskrevet		1998
Kriterium		II, III OG IV
Se også		Verdensarvsteder i Europa
Referanse		UNESCO nr. 855-005
Beginerhusene i Sint-Truiden (Belgia)

Beginerhusene i Sint-Truiden (ned.: Het begijnhof van Sint-Agnes) ble grunnlagt utenfor Sint-Truidens bymurer i 1258. Byen tilhørte på den tiden Fyrstbispedømmet Liége. Sint-Agneskomplekset ble bygget på grunn som ble gitt til de ‘mulieres religiosae’, som bodde spredt over hele byen, av abbeden for benediktinerabbediet Sint-Trudo, Willem van Rijkel. Området befant seg i grenden Schurhoven ved Cicindriabekken, nordøst for selve byen. Omtrent halvparten av området ble brukt til boligformål, mens resten ble brukt til frukthage og bleekveld, en gressplen der vasken ble lagt til tørk slik at solen kunne bleke flekkene. Ved Schurhovensteenweg lå kompleksets inngangsport, som ikke finnes annet enn i historien i dag.

I 1798, under den franske revolusjon, ble beginerhuskomplekset ekspropriert og solgt av de franske myndighetene. De fleste bolighusene ble oppført i løpet av det 17. eller tidlig i det 18. århundre. Sentralt i komplekset ligger den senromanske/tidliggotiske kirken som er kjent for sine veggmalerier fra middelalderen og orgelet, som ble bestilt fra Christian Ancion i 1644. Spesielt for disse beginerhusene er den bevarte bondegården med sidebygninger som befinner seg ved hospitalet. Komplekset ble tidligere beskyttet av en murstensmur, men av denne er det kun et lite stykke igjen bak boligene som ligger nordvest for beginerhusenes torg. Dette gir det en mer åpen karakter enn de fleste andre. 30. desember 1933 ble Sint-Agneskirken fredet.

Den siste begineren døde i 1860.

Bygningene

Portnerboligen og bondegården

Huset der portvoktersken bodde ligger på hjørnet av Schurhovensteenweg, ved stedet der inngangsporten tidligere befant seg. Bortsett fra portnerbolig gjorde det tidligere også tjeneste som bondegårdens forpakterbolig. En liten del av huset stammer fra det 16. århundre, men i det 19. og 20. århundre ble det ombygget flere ganger. Bondegårdens hovedhus ble oppført i midten av det 18. århundre, og bortsett fra dette faller også gårdens staller og en imponerende låve med duehus på taket innenfor kompleksets grenser.

Kirken

Sint-Agneskirken står ved bydelens torg og den ble bygget i tre faser. I 1258 tok byggingen til og vestfasaden og de første fire travéene av kirkeskipet ble bygget.

Kirkens vestfasade har en dyp, tidlig gotisk rundbueportal med romanske trekk. Portalen har en tympanon i buefeltet, denne er dekorert med tidlig gotiske trepass.

Senest rundt 1300 ble koret med en femhjørnet avslutning ferdigstilt, noe som for eksempel vises av dekorasjonene i de spissbuede vinduene og gravstenen for kompleksets første pater, Mathias, som døde i 1295 og en enkel paradisport på kirkens sørside som er kronet med en rundbuet tympanon med en billedhugget frise av Guds lam under en trepass. Paradisporten er døren som kisten med den avdøde bringes gjennom på veien til kirkegården mens menigheten synger In paradisum.

Beginerkoret som ligger midt i kirken er resultatet av en ombygging i begynnelsen av det 15., og senere i det samme århundret ble de siste fire kortravéene byttet ut sammen med buene som skilte syd- og midtskipet i de første fire travéene. Samtidig ble taket lagt høyere, og tønnehvelvet av tre tilføyd. Dette koret var forbeholdt beginerne og hadde en direkte inngang via en dør fra hvert sideskip. Beginerkoret var (og er) rikt dekorert med veggmalerier og videre ligger orgelgalleriet fra 1656 her. Prekestolen befant seg også her, frem til den ble flyttet i 1934 slik at maleriet av Marias død ville bli synlig igjen.

I nærheten av hovedalteret er et liturgisk piscina bygget inn i veggen. Det består av en dobbelt nisje som flankeres av to slanke pilastre. I bunnen av nisjen har man hult ut to runde fordypninger som via rør sørger for at vannet som ble brukt til å rense kalken etter messen ble ført tilbake til jorden under kirken.

I korets østvegg, bak alteret, befinner en nisje kront med en spiss bue satt seg. Den hadde opprinnelig en dør, men denne er nå forsvunnet. I denne nisjen ble en pyx, en liten boks der man bevarte noen hostier, oppbevart.

I 1926 sluttet man å bruke kirken, og i 1934 solgte den siste private eieren, familien Pitteur, kirken til stiftelsen Vrienden van het Begijnhof (Beginerhusenes venner). De startet arbeidet med å restaurere kirken. Bygningen skiftet eiere på ny i 1970, da provinsen Limburg overtok og satte igang ble ikke avsluttet før etter den andre runden med restaurasjon som ble påbegynt i 1975. Etter dette ble kirken igjen åpen for publikum, denne gang som provinsens museum for religiøs kunst (Provinciaal Museum voor Religieuze Kunst).

Kirkens interiør

I kirkens gulv finnes mange gravstener. Tønnehvelvet er dekorert med malte liljemotiv og våpenskjold, mens vegger og søylene ble dekorert med 38 veggmalerier i tiden fra slutten av 1300-tallet og begynnelsen av det 17. århundre. Maleriene ble gjenfunnet bak et kalklag i 1860, og er blant de mest imposante i Belgia. De forestiller hovedsakelig scener fra Marias liv eller kvinnelige helgener som Agathe, Gjertrud, Genofeva, Lucia, Cecilia, Odilia og Ursula. Bortsett fra maleriene av de to siste, som ble utført i oljemaling, er de øvrige i tempera anbragt på tørt underlag. I 1972 begynte en grundig restaurering og konservering av disse maleriene, noe som var nødvendig etter en mislykket restaurering som fant sted på 1930-tallet.

Inn i kirken, på korets vegger, finnes fem malte innvielseskors omgitt av en dobbel sirkel. De ble malt da kirken ble vigslet, og angir stedene biskopen salvet med chrisma. Det kan ha vært totalt tolv slike kors.

Hovedalteret er rektangulært, bygget av mergelsten. Under mensa (bordplaten) av hardsten, finnes en firkantet åpning som lukkes med en løs sten. Denne åpningen tjente som sepulcrum for relikviene. Da kirkens inndeling ble endret på begynnelsen av det 18. århundre ble et nytt, barokt alter av tre plassert bak hovedalteret.

Av de opprinnelige møblene som fantes i kirken er kun prekestolen, det barokke høyalteret, tre sidealtere og orgelgalleriet med Ancion-orgelet igjen. Høyalteret er fra 1722, de to sidealtrene i nordskipet er fra 1740 og alteret i det sydlige skipet er fra 1755.

Det orgelet som nå befinner seg i kirken ble bestilt i 1644 hos orgelbygger Christian Ancion fra Huy. I 1994-'96 ble dette restaurert. I 1656 fikk kirken et orgel til, men det er kun kjent fra skriftlige kilder.

Tårnhuset

Bygningen som er kjent som tårnhuset (ned.: het «torenhuis») kan ha vært boligen til beginernes «priorinne». I fasaden er et våpenskjold og samt årstallet 1619 plassert. I 1972 overtok provinsen Limburg bygningen, og lot den restaurere i 1994 under ledelse av arkitekt Jos Martens. Ved restaureringen ble huset gjenoppbygget og nyere tilføyelser utelatt.

Andre bygninger

Hospitalet (infirmerie) er bygget opp av tre hus i L-form som ble bygget rundt 1754. Tidligere hadde infirmeriet en egen inngang fra Schurhovenseweg. Denne bygningen ble bygget i «Maasstijl» og er nå (2007) delt i tre boligenheter.

På plassens nordside ligger Godshuis van de Heilige Drievuldigheid, den hellige treenighets gudshus, bygget mellom 1740 og 1760. Denne bygningen var opprinnelig bolig for fem beginere, disse måtte ha uplettet vandel som ærbare jomfruer.

Husene med numre 57, 58, 59 og 60 ligger på sørsiden av den åpne plassen. Dette er de tidligere konventene, eller felleshusene, der novisene og de fattigere beginerne bodde. De har to etasjer og de ble bygget i 1780 takket være gaver fra velgjørere. Disse husene fikk navn etter hellige eller mysterier, eller i enkelte tilfeller, den som hadde grunnlagt huset.

Orgelet

Kirkens orgel anses å være Belgias eldste bevarte og brukbare orgel. Orgelskapet, belgen, registeret og en stor del av orgelpipene er fremdeles så godt som originale. Arkivundersøkelser har vist at dagens orgel ble bestilt fra orgelbygger Christian(us) Ancion (død 1662) fra Hoei i 1644. I kontrakten angis også orgelets disposisjon. Det er antagelig det eneste av Ancions orgler som fremdeles eksisterer.

Orgelet er et såkalt balustradeorgel, det vil si at fronten er en del av balustraden på orgelgalleriet. De fremste pipene, som er laget av bly, ble ved restaurasjonen gitt et lag av ekte sølv. Orgelskapet er meget nøkternt utført i førsteklasses eiketre, og er tydelig gotisk. En mulig årsak til enkelheten kan være at budsjettet ikke tillot mye pynt.

Klangen er tidligbarokk med en ren middeltonestemming (seks rene terser). Det har ett manual med 45 taster, forkortet oktav, ti registere og ingen pedal. Totalt har orgelet 522 piper.

Orgelet ble demontert i 1970, og først i 1994 begynte restaureringen under ledelse av Gabriël Loncke. Arbeidet, som ble subsidiert av det flamske regionrådet (Vlaams Gewest), provinsen Limburg og Sint-Truiden kommune, ble utført av orgelbygger Pierre Decourcelle fra Mont-Saint-Aubert (Tournai). Restaurasjonen ble avsluttet i 1996.

Nyere tilføyelser

På kompleksets område har et studio blitt innrettet der Kamiel Festraets' (1904–1974) oeuvre vises. Blant hans verker er et astronomisk kompensasjonsurverk (1972) som med en høyde på 6.16 meter er verdens største.

Erkjennelse

• 1998 På UNESCOs verdensarvliste sammen med tolv andre flamske beginerhus

Litteratur

• Coomans, Thomas; Bergmans, Anna, red. (2008). In zuiverheid leven. Het Sint-Agnesbegijnhof van Sint-Truiden: het hof, de kerk, de muurschilderingen. Relicta monografieën (nederlandsk). 2. Brussel: Vlaams Instituut voor het Onroerend Erfgoed. ISBN 978-90-7523-000-0. 

Eksterne lenker

• Archeologie, Monumenten en Landschapszorg in Vlaanderen (nederlandsk)
• Stiftelsen Sint-Truidens orgelvenner, orgelets disposisjon