Bakkanal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rubens fremstilling av feiringen
Bacchanalia (Auguste Léveque)

Bakkanal var en overdådig feiring i Italia, under romerriket til ære for den romerske vinguden Bacchus. Festlighetene var lagt til midten av mars måned, ved vårjevndøgn, når fjorårets druer var blitt til drikkeklar vin.

Romerne overtok (overtatt via Etruria) dette kulturinnslaget fra grekerne, der vinguden var Dionysos, og festivalene ble kalt Dionysia.

Feiringen var opprinnelig reservert kvinner og fungerte som et religiøst mysterium i en hellig lund. Kulten spredte seg imidlertid raskt i følge historikeren Livius, og utartet til både fyll, drap og annet, som førte til at det romerske senatet innførte forbud mot alle andre enn godkjente bakkanaler i 186 f. Kr. Tross harde straffer (Livius hevder der var flere henrettelser enn fengselsstraffer), overlevde feiringen ennå noen år i Sør-Italia.

Ordet brukes i dag om fyllefester med noenlunde stilig start og orgiastisk avslutning, mens det mystiske innholdet er glemt. Litterært er det sjelden brukt, men Charles Dickens skriver i en av sine bøker at «juristene ikke sto tilbake for noen når det gjaldt bakkanalske evner og kapasitet» (Fritt sitert fra To byer.) I Donna Tartts bok Den hemmelige historien forsøker en gruppe studenter å gjenskape en bakkanal i moderne tid, noe som får tragiske konsekvenser.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]