Den hemmelige historien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den hemmelige historien
The Secret History
Forfatter/e Donna Tartt
Sjanger Kriminalroman
Utgitt 1995 i Norge, 1992 i USA
Forlag Tiden Forlag
Oversetter IdaLou Larsen
Sider 585
ISBN 82-10-03861-3

Den hemmelige historien er Donna Tartts første roman, og ble publisert i 1992 (hun brukte 10 år på å skrive den[1]). Den kan kalles en «omvendt kriminalhistorie», allerede på første side beskrives et mord hvor utøverne (deriblant jeg-personen) og offeret navngis. Den første halvdelen av romanen beskriver hva som ledet frem til denne udåden, og den andre hvilke følger den får for de som var med. Denne siste delen illustrerer hvor vanskelig det er å løpe fra grove feil man gjør i livet, i dette tilfellet at hovedpersonene blir forført til å begå onde gjerninger på grunn av svakheter i deres personlighet («den skjebnesvangre karakterbristen, den grelle mørke sprekken som deler et liv i to», side 15). Den har blitt sammenlignet med de greske tragediene[1]. Samtidig er romanen er fascinerende skildring av en gjeng med originale og i varierende grad skadeskutte personer.

Romanen ble en stor suksess da den kom ut, den lå 13 uker på New York Times bestselgerliste og er oversatt til 24 sprog[1].

Scenen for handlingen[rediger | rediger kilde]

De nyeste studenthyblene på Bennington College, ferdig i 1999.

Romanen utspiller seg på det fiktive universitet Hampden College i Vermont, beskrivelsen bygger på Bennington College hvor Tartt studerte mens hun skrev romanen.[2] Flere av hennes medstudenter ble også kjente forfattere, bl.a. Bret Easton Ellis, som beskriver det samme universitetet i The Rules of Attraction (der kalles det Camden College). Tartt og Ellis byttet på å lese hverandres manuskripter mens de skrev, og Ellis refererer til personene i Den hemmelige historien i The Rules of Attraction, som en snål gruppe klassiske filologer som kledde seg som begravelsesagenter, og som sannsynligvis herjet rundt i landskapet og drepte bønder og utførte gamle ritualer[2]. Tartt henviser til en episode i The Rules of Attraction på side 400 og 403 av Den hemmelige historien, der hun forteller om en ung kvinnelig student som begår selvmord.

Personer i handlingen[rediger | rediger kilde]

De seks hovedpersonene i romanen har til felles at de er de eneste studentene i gammelgresk, under den sjarmerende professoren Julian Morrow. De får et tett forhold til hverandre, da Morrow krever at de skal ha minst mulig med de andre lærerne å gjøre («Han og studentene hans har praktisk talt ingen kontakt med resten av avdelingen», side 23).

  • Richard Papen er jeg-personen, og har en annen bakgrunn enn de andre («Jeg har ikke og hadde aldri noe felles med noen av dem, ingenting bortsett fra gresk-kunnskaper og det året av mitt liv jeg tilbragte i deres selskap», side 17). Mens de kommer fra velstående miljøer på østkysten og i Midtvesten, kommer han fra en nedre middelklassefamilie på stedet Plano i California (faren bestyrer en bensinstasjon og moren er telefondame). Han mistrivdes tydeligvis i dette miljøet: «Årene mine der ga meg en unnværlig fortid, som er like lite verd som et plastbeger» (side 15). Han er 28 år da han skriver ned fortellingen, men var 19 da den utspilte seg.
  • Henry Marchbank Winter er leder for gjengen, og står på god fot med Morrow. Han lever for den klassiske filologien og er enormt kunnskapsrik, snakker syv eller åtte sprog og kan lese hieroglyfer. Henry ga ut en oversettelse av Anakreon, med kommentarer, da han var 18 år. Han er lite opptatt av hva som skjer i den moderne verden, og blir f.eks. himmelfallen da Richard forteller ham at det har vært mennesker på månen. Som barn ble han påkjørt av en bil, og måtte få hjemmeundervisning i to år. Han kommer fra en svært velstående (men beryktet) familie i St. Louis, er stor og sterk, men samtidig stiv og alvorlig. Richard beskriver ham med: «Han kunne ha vært pen hvis trekkene hans hadde vært mindre stive, eller øynene bak brillene mindre uttrykksløse og tomme. Han gikk med mørke engelske dresser og paraply (et underlig syn i Hampden), og han vandret stivt gjennom mylderet av hippier og beatniker og sosser og slubberter, forsagt og formell som en gammel ballettdanserinne» (side 26). Et annet sted sier han: «Henry var så spesiell at det var vanskelig å forestille seg at han kom noensteds fra» (side 63). Richard blir tidlig advart mot ham av en venninne, som mener Henry er farlig, og etterhvert begynner de andre også å lure på hans mentale stabilitet: «De trodde han ikke var helt som han skulle være, la oss si det sånn» (side 474), «De folkene der hadde aldri sett noe sånt som Henry i hele sitt liv. Det var som han kom fra en annen planet» (side 476), «Jeg liker ikke å si det, men av og til lurer jeg på Henry» (side 508).
  • Francis Abernathy kommer også fra en velstående familie, i Boston. Moren var svært ung da hun fikk ham, så de vokste opp nærmest som søsken («Francis liker å si at besteforeldrene hans oppdro dem som bror og søster, han og moren», side 17). Han er skjult homofil, og har et nærvøst vesen. Richard beskriver ham som: «Kantete og elegant, faretruende tynn, med nervøse hender og et oppvakt albinoansikt og en kort flammende manke med det rødeste håret jeg noensinne hadde sett. Jeg trodde (feilaktig) at han kledde seg som Alfred Douglas, eller Baronen av Montesquieu, vakre stivede skjorter med franske mansjetter, praktfulle slips, en stor svart frakk som bølget bak ham når han gikk og fikk ham til å se ut som en krysning mellom en studentprins og Jack the Ripper. Til min store fryd så jeg ham til og med gå med lorgnett en gang» (side 27).
  • Camilla og Charles Macaulay er foreldreløse tvillinger fra Roanoke i Virginia, foreldrene døde i en bilulykke da de var små, og de ble oppdratt av bestemødre og grandtanter. De er impulsive, varmhjertede og vennlige, og inviterer de andre på søndagsmiddag hver uke («Helt til siste slutt var det alltid, alltid søndagsmiddag hos Charles og Camilla, bortsett fra kvelden selve morddagen, da ingen av oss hadde noen særlig lyst på mat og middagen ble utsatt til mandag», side 97). Richard beskriver at de har et nærmest engleaktig utseende. Det blir påstått at de har et incestuøst forhold, og Richard ser en gang at de kysser hverandre («kysset henne midt på munnen – ikke et broderlig kyss, det kunne det ikke forveksles med, men et langt, sakte, grådig kyss, vellystig og vått. Badekåpen hans åpnet seg litt da den venstre hånden hans beveget seg langs haken hennes til halsen, kragebeinet, ned mot brystene», side 479). Både Henry og Richard er betatt av Camilla.
  • Edmund «Bunny» Corcoran kommer fra en tidligere velstående, men nå nærmest fallert familie i Shady Brook i Connecticut («De har nok hatt penger en gang, men i så fall har de brukt dem opp for lengst. De ser kanskje velstående ut, men de har ikke nåla i veggen. Jeg antar at Corcoranene er omtrent bankerott», side 144). Moren er pillemisbruker. Bunny har dyre vaner, og snylter på de andre (spesielt Henry) for å finansiere dem. Han er den minst akademiske i gjengen, og kunne ikke lese før han var ti år (han begynte med gresk fordi det skulle forbedre lese- og skriveferdighetene hans). De andre synes han er vulgær, som når han med full styrke spiller Sousamarsjer for åpent vindu. Han er fordomsfull, og liker å fornærme andre der de er mest sårbare.

Alle kommer tydeligvis fra dysfunksjonelle familier. De lever seg fullstendig inn i det klassiske Hellas: «Også de kjente dette vakre og opprivende landskapet som hadde vært dødt i mange århundrer», og om Morrow og Henry sier Richard: «verden var faktisk ikke deres hjem, iallfall ikke den verden jeg kjente – og langt fra å være tilfeldig besøkende i dette landet der jeg selv bare var en beundrende turist, var de stort sett fastboende der, iallfall så fastboende som jeg tror det var mulig for dem å være», side 219.

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Boken er delt inn i en prolog, bok I (handlingsmessig før prologen) og bok II (handlingsmessig etter prologen), og en epilog.

Prolog[rediger | rediger kilde]

Romanen begynner med å beskrive hvordan Bunny blir myrdet av de fem andre, ved at de skyver ham utfor et stup. Tartt kopierer den klassiske greske litteraturen, når hun starter fortellingen midt i handlingen med en av de sentrale scenene[1].

Bok I[rediger | rediger kilde]

Richard hadde en tydeligvis traurig oppvekst i et trist urbanområde («lite av interesse, enda mindre av skjønnhet») i California («Far var smålig, og huset vårt stygt, og mor var ikke særlig opptatt av meg. Klærne mine var billige, og håret mitt for kort, og ingen på skolen lot til å like meg noe særlig», side 16). Ganske tilfeldig tok han gammelgresk på college, men viste seg å være fremragende i dette faget. Etter å ha avsluttet college, søker han og får stipend på Hampden College, der han øyeblikkelig liker seg siden det er såpass forskjellig fra hjemstedet. Professor Morrow nekter ham i første omgang adgang til kurset sitt i klassisk gresk, med begrunnelsen at det er fullt med fem studenter. Etter at Richard ved et tilfelle hjelper de andre fem med et vanskelig kasus, får han likevel plass, mot at han trekker seg fra de fleste andre kursene han har begynt på.

Richard suges inn i de fem andres sammensveisede gjeng, og utover høsten blir dette vennskapet svært viktig for ham. Særskilt elsker han helgene de tilbringer i en slags Peter Pan tilstand[1] på et stort familielandsted Francis disponerer («Tanken på å bo her, på aldri å være nødt til å vende tilbake til asfalten og kjøpesentrene og modulmøblene; på å bo her sammen med Charles og Camilla og Henry og Francis og kanskje til og med Bunny; på at ingen av oss skulle gifte seg eller dra hjem eller skaffe seg jobb i en by langt borte eller gjøre noen av de svikefulle tingene venner ofte foretar seg etter studietiden; ... tanken var så usigelig himmelsk», side 116). På disse helgeturene oppdager Richard at de fem andre har hemmeligheter for ham: De kan forsvinne i flere timer og kommer tilbake med kloremerker og sår, de er opptatt av å vaske vekk ting fra gulv og klær i de tidlige morgentimene, de koker sammen underlige urteblandinger og er besynderlig opptatt av været.

I juleferien inviterer Henry (tilsynelatende til alles overraskelse) Bunny med til Roma, Francis drar til Boston og New York, mens tvillingene drar hjem til Virginia. Richard har ikke lyst til å tilbringe julen med foreldrene («juletre i plast og ikke snø og fjernsynet som sto på døgnet rundt», side 118), siden studenthybelene er stengt må han tilbringe høytiden i et uoppvarmet verkstedslokale. Han holder på å dø der, av kulde, lungebetennelse og ensomhet. Til Richards store overraskelse og glede dukker Henry uventet opp før han skulle ha kommet tilbake fra Roma, og redder livet hans ved å få ham på sykehus og deretter innlosjerer ham i sin egen leilighet. I hele denne perioden viser Henry en tilsynelatende rørende omsorg for Richard.

Etter at de andre har kommet tilbake fra ferien, oppfører de seg svært merkelig og har på nytt hemmeligheter for Richard. Til sin forskrekkelse oppdager han at Henry, Francis og tvillingene har tenkt å flykte hals over hode til Buenos Aires, noe som dog ikke gjennomføres. Etterpå avslører Henry hemmelighetene for Richard: Høsten før har de 5 prøvd å gjenskape en gresk bakkanal ute i skogen (inspirert av professor Morrow), en natt Bunny ikke er med klarer de å komme i ekstase og farer rundt som ville dyr. Da de kommer til seg selv igjen oppdager de at Henry har slått ihjel en lokal bonde («mannen vi drepte var ikke akkurat noen Voltaire», side 215), som tilfeldigvis befant seg på stedet («halsen hans var brukket, og for å si det rett ut var hjernemassen klint utover ansiktet hans», side 186, og «Magen hans var flerret opp og det kom damp ut av den», side 381). Bunny fatter mistanke og presser Henry for penger, under turen til Roma (som var en del av utpresningen) snoker han i Henrys saker og finner bevis på hva som skjedde.

Det er stor fare for at Bunny vil være løsmunnet, og de fem innser at de må ta livet av ham. Henry foreslår at han kan invitere ham på middag med giftig sopp, men da Bunny avslører sine mistanker for Richard, skjønner de at de må handle raskt. De passer opp Bunny da han går tur i skogen og dreper ham.

Bok II[rediger | rediger kilde]

De fem håper at liket av Bunny blir funnet fortest mulig, så hele «saken» kan avsluttes raskt som en ulykkeshendelse. Dessverre for dem kommer det et kraftig snøvær og begraver liket, og det blir ikke funnet før snøen er smeltet igjen. I mellomtiden betrakter politiet det som en forsvinning, og på grunn av upålitelige vitneutsagn mistenker man videre at Bunny er kidnappet i forbindelse med et narkotikaoppgjør. Resultatet er at FBI kobles inn i letingen, og de forhører både Henry og Charles og skulle ha forhørt Richard, da liket til slutt blir funnet. Etter det regner politiet det som enten en ulykke eller et selvmord.

Mens letingen pågår, trøster gjengen Bunnys familie og deltar også flere ganger i manngard etter ham, sammen med professor Morrow. Morrow og Henry er mest opptatt av det estetiske ved manngardene, og Henry uttrykker begges holdning med kommentaren om de lange rekkene: «Som noe fra Tolstoj, ikke sant?» (side 362).

Bunnys begravelse blir en hard påkjenning for hovedpersonene. Richards møte med Bunnys far blir et sjokk: «Blikket hans – hjelpeløst og vilt – traff meg som en kølle. Plutselig og egentlig for første gang slo den bitre og ugjenkallelige sannheten ned i meg, ondskapen i det vi hadde gjort. Det var som å løpe i full fart inn i en murvegg.» (side 411). Henry får voldsomme migreneanfall, og klarer bare å gjennomføre seremonien med «medisiner» Richard stjeler fra fru Corcoran. Charles beruser seg på alkohol og narkotika, og stjeler bilen til Francis.

Etter begravelsen står det dårlig til med de fleste, og det vennskapet Richard satte så høyt høsten før, er blitt en belastning: «Nå gjorde tanken meg kvalm, for jeg visste det ikke fantes noen vei ut. Jeg kunne aldri bli kvitt dem, ikke noen av dem, noensinne» (side 486). Richard plages av søvnløshet og mareritt, og drikker mye, Francis får et innbilt hjerteanfall (panikksyndrom) og må legges inn på sykehus, det samme må Charles etter å ha pådratt seg bronkitt da han sovner ute i beruset tilstand. Charles er tydeligvis på vei inn i alkoholismen. Disse 3 begynner også å reagere på hvordan Henry manipulerer livene deres: «Ikke hvorfor han forteller oss hva vi skal gjøre. Men hvorfor vi alltid gjør som han sier» (side 473). Richard skjønner at Henry innviet ham i den hemmelige historien for å få makt over ham og bruke ham som et våpen mot Bunny, og at han kanskje ville brukt Richard som syndebukk dersom alt hadde gått galt.

I skjul flytter Camilla ut fra leiligheten hun deler med Charles og inn på et hotell sammen med Henry, angivelig fordi Charles skal ha mishandlet henne. Dette gjør Henry mer avslappet og naturlig. Han forteller også til Richard at den natten han drepte bonden var den viktigste i hans liv, før følte han seg lammet og død i en tom verden, etterpå kunne han «leve uten å tenke» (side 521) i en rik verden.

Francis har en forutanelse: «Har du en fornemmelse av at det er like før det skjer noe forferdelig?» (side 522), noe som viser seg å stemme. Professor Morrow får etterlevert et forlagt brev fra Bunny, skrevet siste natten han levde, der han forteller at de andre har drept bonden og at han er redd de skal drepe ham også. Istedenfor å angi studentene sine forlater han skolen umiddelbart, rett før de fem skal få avsluttende karakterer. Dette går spesielt sterkt inn på Henry, som ser på Morrow som en farsfigur («Jeg elsket ham høyere enn min egen far, sa han. – Jeg elsket ham høyere enn noen i verden», side 548).

Charles blir stadig mer delirisk og mener at Henry også vil drepe ham (ting tyder på at dette er sant). Han oppsøker de andre for å skyte Henry med en revolver, fordi «Du har ødelagt livet mitt, din drittsekk» (side 562). Ved et uhell skadeskyter han Richard i maven, Henry fravrister ham revolveren og skyter seg selv i hodet.

Epilog[rediger | rediger kilde]

Etter at Henry dør glir gjengen fra hverandre, livene deres er mer eller mindre ødelagte. Camilla flytter hjem til bestemoren og avbryter kontakten med omverdenen. Richard frir til henne, men hun elsker fortsatt Henry. Francis prøver å begå selvmord («I mange år nå har livet mitt gått i oppløsning», side 574) med barberblad, men overlever så vidt. For å unngå å bli gjort arveløs må han gifte seg med en uintelligent kvinne, selv om han hadde en mannlig elsker. Charles er i dårlig form og havner i Texas, der han vasker opp i en liten restaurant og bor i slummen. Richard har ikke lenger evnen til å etablere kjærlighetsforhold. Både Francis og Richard tror flere ganger at de ser Henry, selv om han er død («Jeg tror stadig at jeg skal oppdage at det hele var et knep, at han vil dukke opp når som helst nå med en eller annen innviklet forklaring», side 579).

Referanser[rediger | rediger kilde]