John Bowring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sir John Bowring

Sir John Bowring (født 17. oktober 1792 i Exeter i England, død 23. november 1872 i Claremont ved Exeter) var en engelsk statsmann, reisende, nasjonaløkonom, politiker og statsmann. Han foretok vidstrakte reiser i sine yngre år, og ble kjent med atskillige lands litteratur og språk, og deres industrielle og kommersielle forhold. Han var Hongkongs fjerde guvernør.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Bowring kom fra en dukhandlerfamilie i Devon, og vokste opp sterkt preget av det puritanistiske miljø som omgav ham.

Sammen med sin venn og mentor Jeremy Bentham stiftet han i 1824 tidsskriftet Westminster review, som han redigerte 1825-1830.

Bowring ble rangert sammen med den katolske prelaten Giuseppe Gasparo Mezzofanti og Hans Conon von der Gabelentz blant verdens mest språkmektigste. Hans taltent for språk gjorde det mulig for ham å hevde at han forstod 200 språk og kunne tale 100 av dem. Blant de tidlige frukter av hans studier av utenlandsk litteratur var verkene Specimens of the Russian Poets (1821–1823), Batavian Anthology (1824), Ancient Poetry and Romances of Spain (1824), Specimens of the Polish Poets og Serbian Popular Poetry, begge fra 1827, og Poetry of the Magyars (1830).

Ved sine bidrag til Westminster Review bygde han opp et ry som politisk økonom og som parlamentsreformator. Han gikk inn for frihandel lenge før dette var blitt popularisert av Richard Cobden og John Bright. Han gikk iherdig inn for parlamentarisk reform, katolsk emansipasjon og almen skolegang.

I 1828 besøkte han Nederland, og i februar 1829 utmerket Universitetet i Groningen ham med juridisk doktorgrad.

I 1828 offentliggjorde han i Morning Herald en bemerkelsesverdig serie brev om de finansielle forhold i Nederland. Året etter var han i Danmark, der han forberedte utgivelsen av en samling av skandinavisk poesi. Selv om han var uenig med sin regjerings politikk ble han offisielt beskikket til sendemann til en rekke land for å granske deres handel. Under sine reiser rundt om i nesten hele Europa foretok Browning samtidig omfattende samlinger av folkeviser, som han oversatte til engelsk. Dette gav ham et visst internasjonalt ry.

Bowring ble utnevnt til eksekutor av Jeremy Benthams litterære arv, og foresto utgivelsen av hans samlede verker. De utkom i elleve bind i 1843.

I 1834 ble han medlem av det britiske underhus, og tok del i stridene om de økonomiske lover. I 1848 trådte han ut av politikken, ettersom han mente at frihandelsprinsippenes seier da var trygget.

Samme år ble han utnevnt til britisk konsul i Kanton i Kina. Dette vervet innehadde han til 1853.

Etterpå utmerket han seg som en talsmann for innføring av desimalsystemet dor britisk valuta, og utgav et verk om dette med tittelen The Decimal System in Numbers, Coins and Accounts (1854). Introduksjonen av florinen som et forberedende skritt mot dette, skyldes primært hans anstrengelser.

I 1854 ble han utnevnt til guvernør for Hongkong og oppsynsmann over den britiske handel med Kina. Under sin tid i dette embedet inngikk han i Bangkok en siamesisk-britisk vennskaps- og handelsavtale (Treaty of Friendship and Commerce between Her Majesty and the Kings of Siam), noe som førte til økt handel mellom Storbritannia og Siam. Sin reise til landet beskrev han i verket The Kingdom and the People of Siam (to bind, London 1857).

Uten forutgående krigserklæring beordret han i 1856 bombardement av Kanton, som gjengjeldelse for en påstått krenkelse av det britiske flagg. Dette ble starten på annen opiumskrig. Han fratrådte som guvernør i 1859.

Han skrev også reiseskildringene Visit to the Philippine islands (1859) og Kingdom and people of Siam (1857).

I 1861 var han den britiske regjerings forhandler med Italia om en handelsavtale.Senere ble han ambassadør for Kongeriket Hawaii til en rekke europeiske land, og fremforhandlet handelsavtaler med Belgia, Nederland, Italia, Spania og Sveits.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • G. F. Bartle: «Bowring and the near Eastern Crisis of 1838-1840», i The English Historical Review 79, No. 313 (Oct., 1964): 761-774.