Boerkrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Andre boerkrigen)
Gå til: navigasjon, søk
Kappløpet om Afrika
Tunisisk felttogMahdistopprøretFørste mandingokrigSlaget ved DogaliFørste fransk-dahomeyske krigPionerkolonne-ekspedisjonenAndre fransk-dahomeyske krigFørste matabelekrigAndre mandingokrigFjerde Anglo-ashanti krigFørste italiensk-abessinske krigAndre matabelekrigBeninekspedisjonenTredje mandingokrigSentralafrikanske felttogetFashoda-konfliktenAndre boerkrigHerero-oppstandenFørste marokkanske kriseBambatha-opprøretWadaikrigenAndre marokkanske krise Andre fransk-marokkanske krigDen italiensk-tyrkiske krigMaritzopprøret
Kvinner og barn i britisk konsentrasjonsleir

Boerkrigen (også kalt «Annen boerkrig») er krigen fra ca. 1898 til 1902, som ble utkjempet over hvem som skulle ha råderetten over de store gull- og diamantforekomstene i Sør-Afrika. Den ble utkjempet mellom boerne – eller afrikanerne, i hovedsak nederlandskættede sør-afrikanerne – og britene. Det brukes også enkelte ganger om en tidligere væpnet konflikt over den britiske annekteringen av Transvaal, fra 1880 til 1881; se Transvaalkrigen.

Boerne hadde ca. 4 000 falne i kamphandlingene, mot 22 000 på britenes side (av disse døde 16 000 av sykdom). For å effektivt kjempe imot boergeriljaen utvidet britene leirene som tidligere hadde huset kvinner, barn og andre ikke-stridende. De gjerdet inn kampområdene med piggtråd og brente farmene. De sperret også kvinner, barn og eldre inne i konsentrasjonsleire, ca. 200 000 (hvorav 80 000 sorte) på det meste. Av disse døde mer enn 25 000 av sult, sykdom og utmattelse. Tidligere var det bare krigsfanger som hadde blitt internert på denne måten i stor skala. Britene ble utsatt for mye kritikk i andre europeiske land for disse konsentrasjonsleirene, og boerkrigen ble sett på som et uttrykk for britisk imperialisme.

Boerne brukte langvarig geriljataktikk, og den store forskjellen i tapstall skyldes først og fremst at britene møtte en fiende som kjente og utnyttet terrenget, unngikk større trefninger og brukte skarpskyttere. Britene svarte på dette med konvensjonell taktikk, hvilket betydde at skarpskytterne fikk «servert» relativt stillestående mål, og dermed kunne påføre dem store tap.

Britene, som da styrte Kapp-provinsen og Natal, gikk seirende ut av krigen og erobret de frie republikkene, noe som skapte vondt blod mellom engelsk- og afrikaanstalende hvite over det neste hundreåret. Det store antallet svarte døde på begge sider av krigen har vært oversett inntil nylig.

Den vesle norske kolonien i Natal stilte med et geværregiment, samtidig var det et frivillig skandinavisk korps (omkring 250 mann) på boernes side. Det var altså nordmenn på begge sider.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carlsson, Arne Gunnar (2002): Norge og boerkrigen. I Nordmenn i Afrika - afrikanere i Norge, redigert av Kjerland og Bang. Bergen: Vigmostad & Bjørke.

Se også[rediger | rediger kilde]