An Dehai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
An Dehai

An Dehai (forenklet kinesisk: 安德海; pinyin: Ān Déhǎi; Wade–Giles: An Te-hai, født 1844 i Nanpi i Zhili i Kina, død 12. september 1869 i Jinan) var en storevnukk ved det keiserlige hoff i Beijing under Qingdynastiets tid i Kina. I 1860-årene ble han betrodd hjelper til enkekeiserinne Cixi, og ble till slutt henrettet under maktintrigene ved hoffet.[1] [2]

I 1869 sendte enkekeiserinnen ham på oppdrag til den keiserlige tekstilfabrikk i Nanjing.[1] Han seilte da på den store kanal på en elvebåt som flagget med de keiserlige insignier,[1] vel å merke på bud av enkedronningen. Selv ville han helst ha sluppet, fordi han kjente til farene. Men dette var i strid med palassbestemmelsene, som forbød evnukker å forlate hovedstaden med mindre de ledsaget embedsbærere, og det var knyttet dødsstraff til overtredelsen. Bakgrunnen var ønsket om at evnukkene skulle bygge seg opp og bli politisk mektige.[2]

Da An Dehai og hans følge kom til provinsen Shandong rapporterte provinsguvernør Ding Baozhen om deres ankomst og opptreden tilbake til Den forbudte by.[1][2] Under prins Gong, som mislikte An Dehai, beordret Storrådet at evnukken skulle henrettes for falskt å ha påberopt seg keiserlige fullmakter og reist utenfor Beijing på egen hånd.[2] Enkekeiserinne Ci'an kan muligens ha støttet dette vedtaket, og enkekeiserinne Cixi, som støttet An Dehai, så seg ikke i stand til å intervenere på hans vegne.[2] Skjønt noen har ment at Cixi overvar en pekingopera da saken ble behandlet, og ikke fikk informasjonen i tide fordi hun hadde best om ikke å bli forstyrret.[2]

Dermerd ble An Dehai og seks andre evnukker i hans følge halshogd [1] nær Ximizhi-kilden i et Guandi-tempel i Jinan. De øvrige i An Dehais reisefølge ble dømt til slaveri og sendt til Heilongjiang ved rikets yttergrense mot nord.[1]

An Dehais henrettelse var antagelig del av en bredere makrkamp mellom Cixi og prins Gong.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Rawski, Evelyn S. (5. februar 2001). Last Emperors: A Social History of Qing Imperial Institutions. University of California Press. s. 466. ISBN 0520228375. 
  2. ^ a b c d e f g Haw, Stephen G. (30. november 2006). Beijing: A Concise History. Routledge Studies in the Modern History of Asia. Routledge. s. 224. ISBN 0415399068.