2. etappe av Vuelta a España 2009

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vuelta a España 2009
2. etappe
30. aug 2009 Nederlands flagg Assen Nederlands flagg Emmen 000203,7 km
Flat Flat
43,15 km/t


Stillingen etter 2. etappe
Plassering Rytter Tid/poeng
Laurbærkrans Etappevinner Tysklands flagg Gerald Ciolek (MRM) 4:43.12
2. plass Italias flagg Fabio Sabatini (LIQ) + 0.00
3. plass Storbritannias flagg Roger Hammond (CTT) + 0.00
4. plass Tysklands flagg André Greipel (THR) + 0.00
5. plass USAs flagg Tyler Farrar (GRM) + 0.00
37.-plass Norges flagg Gabriel Rasch (CTT) + 0.00
183.-plass Norges flagg Kurt Asle Arvesen (SAX) + 1.00
Gulltrøye Ledertrøye Sveits’ flagg Fabian Cancellara (SAX) 4:48.32
2. plass Tysklands flagg Gerald Ciolek (MRM) + 0.08
3. plass Belgias flagg Tom Boonen (QST) + 0.09
4. plass USAs flagg Tyler Farrar (GRM) + 0.12
5. plass Nederlands flagg Jens Mouris (VAC) + 0.14
Grønn trøye Poengtrøye Belgias flagg Tom Boonen (QST) 28 p.
2. plass USAs flagg Tyler Farrar (GRM) 28 p.
3. plass Sveits’ flagg Fabian Cancellara (SAX) 25 p.
Rød trøye Klatretrøye Nederlands flagg Tom Leezer (RAB) 0 p.
2. plass ingen p.
3. plass ingen p.
Hvit trøye Kombitrøye Sveits’ flagg Fabian Cancellara (SAX) 4 p.
2. plass Belgias flagg Tom Boonen (QST) 4 p.
3. plass Tysklands flagg Gerald Ciolek (MRM) 6 p.
Lagkonkurranse Italias flagg Liquigas 14:26.27
2. plass Danmarks flagg Saxo Bank + 0.03
3. plass USAs flagg Garmin-Slipstream + 0.06
163 km Gasselte, Drenthe
163 km Gasselte, Drenthe

2. etappe av Vuelta a España 2009 ble kjørt 30. august 2009 og gikk fra Assen til Emmen.[1] Et brudd bestående av David García fra Xacobeo Galicia, Francisco José Martínez fra Andalucía-Cajasur, Lieuwe Westra fra Vacansoleil, Dominik Roels fra Team Milram og Rabobanks Tom Leezer støtet allerede etter tre kilometer og opparbeidet seg rask et godt forsprang til hovedfeltet. På det meste lå bruddet 7 minutter og 3 sekunder foran hovedfeltet med 98 km igjen til mål. Da satte Quick Step seg fremst i feltet sammen med Team Saxo Bank og Garmin-Slipstream og økte tempoet for å kjøre inn bruddet. Etter 171 km skjedde det en massevelt i hovedfeltet som allerede hadde begynt å slå sprekker grunnet sterk vind. Det ble ytterligere uroligheter i feltet da de kjørte inn på et brosteinsområde, men alle rytterne holdt seg heldigvis på sykkelen. Foran i bruddet stakk Lieuwe Westra av for å sikre seg etappeseieren og han klarte etter hvert å opparbeide seg et minutts ledelse på hovedfeltet. Spurtlagene var ikke interessert i å forære Vacansoleil-rytteren seieren, og hentet ham inn rundt 10 km før mål. Deretter ble farten i feltet satt såpass opp at det begynte å dele seg flere steder. En gruppe på 84 ryttere kom mot målområdet, og i spurten viste Milrams Gerald Ciolek seg som den sterkeste. Dette var tyskerens første etappeseier i en Grand Tour.

Klatre- og spurtpoeng[rediger | rediger kilde]

1. klatring (Cota de Witteveen)[rediger | rediger kilde]

4. kategori stigning etter 60,7 km

  • Grunnet den marginale stigningen gav denne klatringen ikke poeng i klatrekonkurransen. Tom Leezer fra Rabobank var først over toppen og ble premiert med klatretrøyen. Selv om Leezer altså fikk kjøre med den røde klatretrøyen på den 3. etappen, stod han offisielt oppført med 0 poeng i klatrekonkurransen.

1. spurt[rediger | rediger kilde]

Etter 36,8 km

Plass Rytter Poeng Sek
1. Spanias flagg David García (KGZ) 4 6
2. Spanias flagg Francisco José Martínez (ACA) 2 4
3. Nederlands flagg Lieuwe Westra (VAC) 1 2

2. spurt (Groningen Airport Eelde)[rediger | rediger kilde]

Etter 127 km

Plass Rytter Poeng Sek
1. Spanias flagg David García (KGZ) 4 6
2. Nederlands flagg Tom Leezer (RAB) 2 4
3. Nederlands flagg Lieuwe Westra (VAC) 1 2

Målgang (Emmen)[rediger | rediger kilde]

Etter 203,7 km

Plass Rytter Poeng Sek
1. Tysklands flagg Gerald Ciolek (MRM) 25 20
2. Italias flagg Fabio Sabatini (LIQ) 20 12
3. Storbritannias flagg Roger Hammond (CTT) 16 8
4. Tysklands flagg André Greipel (THR) 14
5. USAs flagg Tyler Farrar (GRM) 12
6. Colombias flagg Leonardo Duque (COF) 10
7. Belgias flagg Jürgen Roelandts (SIL) 9
8. Belgias flagg Tom Boonen (QST) 8
9. Italias flagg Davide Viganò (FUJ) 7
10. Frankrikes flagg Sébastien Chavanel (QST) 6
11. Spanias flagg Óscar Freire (RAB) 5
12. Italias flagg Marco Marcato (VAC) 4
13. Australias flagg Stuart O'Grady (SAX) 3
14. Italias flagg Alessandro Ballan (LAM) 2
15. Frankrikes flagg Sébastien Hinault (ALM) 1

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. september 2009. Besøkt 30. august 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]