Émile Baudot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jean-Maurice-Émile Baudot

Jean-Maurice-Émile Baudot (født 11. september 1845, død 28. mars 1903) var en fransk telegrafingeniør og oppfinner, kjent som oppfinneren av Baudotkoden. Han var en pioner innen telekommunikasjon. Han fant opp et multiplekssystem som utnyttet hans kode til overføring av skriftlig telegrafi og fant metoder slik at flere forbindelser kunne overføres samtidig over en enkelt linje.[1] Målenheten Baud for symbolhastigheten i et transmisjonssystem, er navngitt etter Baudot.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Baudot ble født i Magneux, Haute-Marne i Frankrike som sønn av bonden og den senere ordføreren i Magneux, Pierre Emilie Baudot. Baudots eneste formelle utdannelse var grunnskole. Deretter arbeidet han som landbruker på sin fars gård før han fikk ansettelse i det franske Post og Telegrafadministrasjonen som telegrafaspirant i 1869.[1]

Her fikk han opplæring i Moresetelegrafi. Senere ble han sendt på et fire måneders kurs for å lære Hughes system for skrivende telegrafi. Dette kurset skulle senere inspirere ham til å utvikle sitt eget system.

Han tjenestegjorde en kort periode under den fransk-prøyssiske krig før han vendt tilbake til sivil tjeneste i 1872.[2]

Telegrafi[rediger | rediger kilde]

Systemskisse av et Baudot telegrafsystem, enten simplex for to operatører eller duplex drift.

Telegrafavdelingen oppmuntret Baudot til, i fritiden, å utvikle et tidsdelt multiplekset system bestående av flere Hughes systemer. Baudot innså at en telegraflinje for en stor del av tiden var ubrukt bortsett fra de korte intervallene da et tegn ble sendt. Med et klokkesystem i begge ender av linjen fant han en metode slik at fem meldingsstrømmer kunne overføres «samtidig» på samme linje. Systemet ble adoptert av den franske post og teleadministrasjonen fem år senere.

Baudot oppfant sin egen telegrafkode, Baudotkode, i 1870 og patenterte den i 1874. Dette er en 5-bit kode som tillater telegrafoverføring av det romerske alfabet, tall og tegn og kontrollkarakterer. I 1874 eller 1875 (kildene divergerer), hadde han utviklet en elektromekanisk metode for å sende koden. Hans oppfinnelse var basert på Hughes' mekanisme for skriving, en innretning for avlesing av sendertastaturet, oppfunnet av Bernard Meyer i 1871 og en 5-bit kode anvist av Carl Friedrich Gauss og Wilhelm Eduard Weber. Sammen med egne ideer sammenstilte Baudot dette til et komplett multiplekset system.

Baudots system[rediger | rediger kilde]

17. juni 1874 patenterte Baudot sitt første utkast til et fjernskriversystem, Patent no. 103,898 Système de télégraphie rapide, der de overførte transmisjonssymbolene automatisk ble omkodet til typografiske tegn og skrevet ut på mottakersiden. Hovedkomponentene i Baudots system er på sendersiden et tastatur med 5 tangenter og en «fordeler». På mottakersiden en ny fordeler og et skrivesystem som skrev ut meldingen på papirremse. En stasjon kunne både sende og motta og bestod dermed av et tastatur, en fordeler og en remseskriver.


Hovedelementet i Baudots system var fordeleren. Hver tangent hadde en elektrisk kontakt. Strømmen fra denne ble ledet inn på en sektor i fordeleren. I fordeleren roterte en kontakt som leser sektoren for hver tangent og overførte denne til linjen. På skissen er vist en fordeler med ti sektorer som gir plass til to operatører som etter tur sender på samme linje. På mottakersiden er det en ny fordeler som sender signalet fra hver enkelt tangent til et tilhørende relé med holdekrets. Relegruppen styrer et typehjul som dreies frem til rett bokstav eller tegn og en hammer drevet av en elektromagnet, slår tegnet inn på papirremsen. Deretter frigjøres releene og systemet er klar til å motta neste symbol. En ser ta det er essensielt at kontaktene i fordelerne på sendersiden og mottakersiden må gå i takt. Det hele danner et synkront tidsdelt system. Fordeleren på sendersiden ble til å begynne med drevet av et system av lodd slik en kjenner det fra urverk, senere av en elektrisk motor. Hastigheten ble først regulert med en sentrifugalregulator. Senere av et elektrisk system med elementer fra en pendel som styrte elektriske impulser. På mottakerside var det et tilsvarende system. Her ble rotasjonshastigheten satt noe høyere enn på sendersiden. I hver sektor, en for hver tangent, ble det overført enten en positiv spenning dersom tangenten ikke var trykket ned, eller en negativ spenning dersom tangenten var trykket ned når avleserkontakten passerte. På én av sektorene var denne polariteten motsatt. Dersom det kontakten på mottakersiden lå litt før senderkontakten ble dette utnyttet til å bremse mottakersystemet slik at sender og mottaker gikk synkront. En kan legge merke til at det kun var den 5-bit koden som ble overført, ingen startbit eller stoppbit. Skissen viser en fordeler med ti sektorer som gir plass for to operatører. Her er bare vist kontaktene og releene for første operatør.

Baudots system ble bygget for én eller flere samtidige operatører, helt opp til seks stykker. Hver operatør hadde et tastatur med fem pianolignende tangenter. Hvert sett med tangenter koblet til fem sektorer på fordeleren. Tangentene ble operert med to fingre på venstre hånd og tre på høyre. Straks en tangent var trykket ned ble den mekanisk låst til fordeleren hadde fullført lesingen av symbolet. Deretter ble tangenten igjen frigjort og var klar for neste symbol. Frigjøringen av tangentene ble annonsert med et cadence signal, til å begynne med av en tonepuls i en telefon (høyttaler), senere ved et hørbart klikk i fordeleren. Fordeleren gikk med sin faste omdreiningshastighet og operatørene måtte følge denne, vanligvis med en takt på ca. 30 tegn/min.[3]

Tidlig bruk[rediger | rediger kilde]

Baudots system ble akseptert av den franske telegrafadminstrasjonen i 1875 og de første testene ble gjennomført mellom Paris og Bordeaux den 12. november 1877. I slutten av 1977 startet en en duplex line på 1700 km mellom Paris og Roma.

Baudots system ble vist i Paris på verdensutstillingen 1878 Exposition Universelle og vant gullmedalje. Dette gjorde systemet verdenskjent.

Boudots senere karriere[rediger | rediger kilde]

Etter suksessen med sitt system ble Baudot forfremmet til Controller i 1880 og til Inspektør-ingeniør i 1882.

I juli 1887 gjennomførte han en vellykket test over Atlanterhavskabelen mellom Weston-super-Mare og Waterville, Nova Scotia med en dobbel Baudot koblet i duplex.

Den 8. august 1890 etablerte han forbindelse mellom Vannes ved Paris og Lorient. Et tripleks system ble satt opp mellom Paris og Bordaux der en tidligere hadde brukt et Hughes system som hadde fungert dårlig. I april 1894 satte han opp forbindelse mellom børsene i Paris og Milano. Her ble det tatt i bruk en forsterkerstasjon i form av et relésystem.

Baudots telegrafsystem ble etterhvert nær enerådende i Frankrike og en rekke andre land, først i Italia som tok det i bruk innenlands i 1887. Holland kom i 1896, Østerrike og Brasil i 1897. British Post Office i England tok et simplex system i bruk mellom London og Paris i 1897 og utvidet bruken fra 1898. I 1900 kom Tyskland, Russland i 1904, de Vestindiske øyer i 1905, Spania i 1906, Belgia i 1909, Argentina i 1912 og Romania 1913.

I 1897 ble Baudots system forbedret ved at en innførte en stanset papirremse. Denne ble laget på forhånd på tilsvarende måte som morseremsene som ble brukt i Wheatstone og Creed systemene. En remseleser, styrt av fordeleren kunne derved erstatte den manuelle innskrivingen. Remsen hadde fem posisjoner for hull tilsvarende koden. En sjette rekke med mindre hull bre brukt til en fremtrekkermekanisme. Dette remsesystemet har vært i bruk på fjernskrivere frem til 1980 tallet da fjernskrivere for en stor del gikk ut av bruk. Baudots kodesystem ble senere standardisert som International Telegraph Alphabet Number 1 (ITA1), (CCITT-1).og dannet grunnlaget for det noe modifiserte CCITT nr. 2.

Baudot fikk lite hjelp av det franske telegrafverket til videreutvikling av sitt system og måtte flere ganger finansiere sin egen forskning. I 1880 solgte han endog gullmedaljen som han vant i Exposition Universelle in 1880.

Siste år[rediger | rediger kilde]

Baudot giftet seg med Marie Josephine Adelaide Langrognet den 15. januar 1890, men ekteskapet ble kortvarig, hun døde bare tre måneder senere den 9. april 1890.

Allerede da han begynte tjenesten i telegravtjenesten begynte han å få helsemessige plager og han var ofte sykmeldt, en gang så lenge som én måned. Helseplagene fulgte ham hele livet til han døde den 28. mars 1903 i Sceaux, Hauts-de-Seine nær Paris, bare 57 år gammel.

Mimaults patentkrav[rediger | rediger kilde]

I 1874 patenterte den franske telegrafekpeditøren Louis Victor Mimault et telegrafisystem som benyttet fem parallelle linjer. Denne løsningen ble ikke godtatt av det franske telegrafverket, noe som førte til at Mimault modifiserte løsningen med elementer hentet fra Meyers telegrafsystem og oppnådde et nytt patent, noe som telegrafverket forsatt ikke fant formålstjenlig. I mellomtiden hadde Baudot patentert sin prototyp noen uker tidligere.

Mimault hevdet at hans ideer var det genuint nye og gikk til rettssak mot Baudot i 1877. Retten, Tribunal Civil de la Seine innhentet uttalelser fra tre eksperter utenfor telegrafverket. De gav Mimault sin støtte og mente at Baudots innsats måtte regnes som en forbedring av Mimaults løsning. Ingen av oppfinnerne var fornøyd med resultatet. Imidlertid føret det hele til at Mimault måtte betale alle rettskostnader.

Mimault fikk et psykisk problem som endte med at han skjøt og såret to studenter ved École Polytechnique, noe han ikke senere ble anklaget for. Mimault fremsatte krav om at hans patent skulle forlenges, om 100.000 Franc og en æresbevisning. En kommisjon som ble ledet av Jules Raynaud sjef for televerkets forskningsavdeling avvist Mimaults krav. Mimault reagerte så sterkt at han skjøt og drepte Raynaud, noe som gav ham 10 år straffearbeid og 20 år i eksil.[1]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

  • En gate i Paris' 17. Arrondissement er navngitt etter Baudot.
  • I 1926 hadde International Telegraph Communications Advisory Committee i International Telecommunication Union møte i Berlin. Her ble Baudot æret ved at en bestemte at kortformen baud skulle betegne symbolhastigheten ved signaloverføring i transmisjonssystemer.
  • I 1949 utga det franske postverket en frimerkeserie med hans portrett. De første merkene ble trykket med 1848 som fødselsår, ikke 1845. Dette ble senere rettet og en ny serie i en avvikende farge ble utgitt. De feilaktige merkene har i dag en noe høyere verdi blant filatelister.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Froehlich, E.; Allen Kent (1991). The Froehlich/Kent encyclopedia of telecommunications: Volume 2. CRC Press. ss. 31–33. ISBN 0824729013. 
  2. ^ Day, Lance; Ian McNeil (1996). Biographical Dictionary of the History of Technology. Taylor & Francis. ss. 46. ISBN 0415060427. 
  3. ^ Beauchamp, K.G. (2001). History of Telegraphy: Its Technology and Application. IET. ss. 394–395. ISBN 0852967926. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]