Baudotkode

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Papirremse med hull som representerer Baudot kode

Baudotkoden, oppfunnet av Émile Baudot[1] er et tegnsett som kom forut for EBCDIC og ASCII, og den originale forløperen for International Telegraph Alphabet No 2 (ITA2), som ble brukt som tegnsett for fjernskriver inntil ASCII kom. Hvert tegn i alfabetet er representert av en serie med bit, som sendes over en kommunikasjonskanal slik som en telegrafline eller radiosignal.

Historie[rediger | rediger kilde]

Baudotkode
Styretegn, skrives ikke
o. ... Bruk bokstavtabellen
.o ... Bruk tall og tegn
oo ... Siste tegn, meldingsslutt
Bokstavtabell Tall og tegn
.. o.. A oo o.. K .. o.. 1 o. o.. .
.. oo. É oo oo. L .. .o. 2 o. .o. 9/
.. .o. E oo .o. M .. ..o 3 o. ..o 7/
.. .oo I oo .oo N .. o.o 4 o. o.o 2/
.. ooo O oo ooo P .. ooo 5 o. ooo '
.. o.o U oo o.o Q .. oo. 1/ o. oo.  :
.. ..o Y oo ..o R .. .oo 3/ o. .oo  ?
.o ..o B o. ..o S .o o.. 6 oo o.. (
.o o.o C o. o.o T .o .o. 7 oo .o. )
.o ooo D o. ooo V .o ..o 8 oo ..o -
.o .oo F o. .oo W .o o.o 9 oo o.o /
.o .o. G o. .o. X .o ooo 0 oo ooo +
.o oo. H o. oo. Z .o oo. 4/ oo oo. =
.o o.. J o. o.. - .o .oo 5/ oo .oo £

Baudot oppfant sin originale kode i 1870, og patenterte den i 1874.[2] Det var en 5-bit kode, med like av- og på-intervaller, som tillot telegrafoverføringene å sende det romerske alfabetet med tegnsetting og kontrollsignaler.

Koden ble lagt inn ved hjelp av et tastatur med fem tangenter av piano-type, hvor man plasserte to fingre fra venstre hånd, og tre fra høyre på tangentene. Når tangentene ble trykket ned, ble de låst i nedre stilling. En elektrisk kontakt sveipet over tangentene og leste hvilke som var trykket ned. Tangenten representerte direkte koden og dermed de elektriske signalene som ble sendt. Når tangenten var avlest ble de igjen frigjort og en var klar for neste tegn, noe som ofte ble angitt ved hjelp av et lite «klikk», også kjent som rytmesignal – cadence signal – for å informere operatøren om status. Operatøren måtte holde en jevn rytme, og normal hastighet var omtrent 30 ord per minutt.[3] Baudotkoden ble til International Telegraph Alphabet No. 1 (ITA1), og er ikke lenger i bruk.

Murraykode CCITT-2[rediger | rediger kilde]

I 1901 ble Baudotkoden modifisert av Donald Murray (1865 – 1945), påvirket av hans utvikling av et skrivemaskin-lignende tastatur. Siden det ikke lenger var noen direkte samsvar mellom operatørens håndbevegelser og bit'ene som ble overført, så var det ikke lenger nødvendig å arrangere koden på en slik måte operatøren ikke ble lett utmattet. Murray kunne heller fokusere på å lage koden slik at slitasjen på maskineriet ble minst mulig, ved å la de mest brukte tegnene ha minst mulig behov for å slå hull i papirremsene.

CCITT-2-kode
Code    Bokstaver    Tall og tegn
00011 A -
11001 B  ?
01110 C :
01001 D hvem der?
00001 E 3
01101 F ubenyttet
11010 G ubenyttet
10100 H ubenyttet
00110 I 8
01011 J Klokke
01111 K (
10010 L )
11100 M .
01100 N ,
11000 O 9
10110 P 0
10111 Q 1
01010 R 4
00101 S '
10000 T 5
00111 U 7
11110 V =
10011 W 2
11101 X /
10101 Y 6
10001 Z +
01000 vognretur CR
00010 linjeskift LF
00100 mellomrom
11111 skift til Bokstav
11011 skift Tall og tegn
00000 ubenyttet

Murraykoden introduserte også det som senere ble kjent som foramt-effektorer, eller kontrolltegn, slik som CR (vognretur) og LF (linjeskift) kodene. Noen få av Baudots koder ble flyttet til posisjoner hvor de har blitt liggendes siden, slik som NULL eller BLANK og DEL koden. NULL/BLANK ble brukt som en tomgangskode når ingen meldinger ble sendt.

Murraysystemet brukte en tastatur-perforator, som tillot en operatør å lage hull i en papirremse, og en remse-sender som ble brukt til å sende en melding fra papirremsen med hull. På den mottakende siden ble en skrivemekanisme brukt for å skrive på en papirremse, og en re-performator kunne brukes for å lage en perforert papirremse som kopi av meldingen.

Western Union[rediger | rediger kilde]

Murrays kode ble brukt av Western Union fram til 1950-tallet, med noen endringer som blant annet involverte å fjerne noen tegn samt tilføye enkelte kontrolltegn. Et tegn for mellomrom, et tegn, BEL, for å gi mottakeren et hørbart varselsignal, og WRU (Who aRe yoU - hvem er du) -koden ble introdusert. Sistnevnte kode sørget for at mottakermaskinen sendte en identifikasjonskode tilbake til senderen.

ITA2[rediger | rediger kilde]

Rundt 1930, ble International Telegraphy Alphabet No. 2 (ITA2) introdusert av CCITT (nå ITU) som en internasjonal standard, basert på koden som ble brukt av Western Union, med noen få endringer. USA standardiserte på en versjon av ITA2 som ble kalt American Teletypewriter code (USTTY), som var basis for 5-bit teletype-koder frem til 7-bit ASCII debuterte i 1963.[4]

ITA2 er fremdeles i bruk i noen typer teksttelefoner for døve og i noen amatørradio-applikasjoner som radioteletype ("RTTY"), og blir ofte feilaktig referert til som «Baudotkode», da den er betraktelig forskjellig fra Baudots originale kode.[5] Baudots opprinnelige kode ble utviklet for å bli sendt fra et manuelt tastatur, og det ble aldri utviklet noe teleprinterutstyr som brukte den opprinnelige formen.[6]


Detaljer[rediger | rediger kilde]

Denne tabellen forutsetter at området kalt «1» av Baudot og Murray er til høyre, og minst signifikant. Den reelle rekkefølgen under overføringen varierte avhengig av produsent.

Tabell over ITA2 kodepunkter (heksadesimal)

I ITA2 blir tegn uttrykt som fem bits. ITA2 bruker to kode-subsett, «letter shift» (LTRS) og «figure shift» (FIGS). FIGS-tegnet (11011) signaliserer at påfølgende kode skal tolkes i FIGS settet, inntil det blir resatt av LTRS (11111) tegnet. «ENQuiry» vil trigge den andre maskinens tilbakesvar, da det betyr «Hvem er du?».

CR er vognretur, LF er linjeskift, BEL er klokketegnet som ringte i en liten bjelle, ofte for å varsle om at det var en innkommende melding på vei, SP er mellomrom, og NUL er null-tegnet (blank tape).

OBS: Den binære konverteringen av kodepunktene er ofte vist i motsatt rekkefølge, (antageligvis) avhengig av fra hvilken side du ser på papirremsen. Merk videre at kontrolltegnene ble valgt slik at de enten var symmetriske eller i brukbare par slik at om man satt inn en papirremse opp-ned, så skapte det ikke problemer med utstyret og man kunne derfor dechiffrere utskriften uten problemer. Av den grunn er FIGS (11011), LTRS (11111) og mellomrom (00100) synmmetriske og umulige å forbytte, mens CR (01000) og LF (00010), som oftest brukt parvis, ville resultere i det samme ved en utskrift selv om pairremsen ble satt inn feil vei. LTRS kunne også brukes til å skrive over tegn som skulle slettes (på samme måte som DEL i 7-bits ASCII).

Sekvensen RYRYRY... brukes ofte i testmeldinger og ved starten av hver transmisjon. Siden R er 01010 og Y er 10101, så vil denne sekvensen stresse mange av de mekaniske komponentene i en teleprinter til det ytterste. I tillegg så ble finjustering av mottakeren i sin tid gjort ved å bruke to fargede lys (ett for hver tone), ved at når sekvensen RYRYRY... produserte 010101010101010101010101010101..., så glødet disse lysene like sterkt når justeringen var korrekt.

Implementering av Baudotkoden i De Forente Stater (USA) kan ha forskjeller i bruken av ENQ, + og f, g og h på FIGS laget. Tabellen som er vist representerer den offisielle ITA2 koden.

Den russiske versjonen av Baudotkoden (MKT-2) brukte tre skift-moduser. I tillegg til de to som brukes i ITA2, så blir Kyrilliske bokstaver modus aktivert ved å bruke tegnet (00000). Da antallet tegn i det Kyrilliske alfabetet er høyere enn i det latinske, så ble tegnene !, &, £ og BEL-tegnet utelatt og erstattet med kyrilliske tegn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anthony Ralston and Edwin D. Reilly (ed.), Encyclopedia of Computer Science Third Edition, IEEE Press/Van Nostrand Reinhold, New York 1993, ISBN 0-442-27679-6 Baudot Code
  2. ^ «US patent 103898». Besøkt 21. oktober 2008. 
  3. ^ Beauchamp, K.G. (2001). History of Telegraphy: Its Technology and Application. IET. s. pp. 394-395. ISBN 0852967926. 
  4. ^ Smith, Gil (2001). «Teletypewriter Communication Codes». Baudot.net. Besøkt 11. juli 2008. 
  5. ^ Gillam, Richard (2002). Unicode Demystified:. Addison-Wesley. s. p. 30. ISBN 0201700522. 
  6. ^ http://wps.com/projects/codes/index.html#BAUDOT

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]