Østersjøflåten

De russiske små missilskip *Zyb'* og *Passat*

Den baltiske flåte (russisk: Балтийский флот; transkribert Baltijskij flot) er den russiske respektive den sovjetiske marinen i Østersjøen.

Sammensetning

Kyst- og landforsvar

Østersjøflåtens Kyst- og landforsvar

Sjøstyrker

Østersjøflåten har to hovedbaser:

Baltijsk flåtebase (russisk:Краснознамённая Балтийская военно-морская база)

Leningrad flåtebase (russisk:Краснознамённая Ленинградская военно-морская база)

Luftstyrker

Østersjøflåtens flyvåpen (russisk: Дважды Краснознамённый Балтийский флот (ДКБФ)) — med hovedkvarter i Kaliningrad.

Historie

I det russiske tsarriket

Flåten ble grunnlagt av Peter den store i 1696. Han beordret byggingen av de første av denne flåtens skip; de ble bygd i Lodejnoje Pole i 1702 og 1703. Flåtens første øverstkommanderende var den norskfødte nederlenderen Cornelius Cruys. Han var opprinnelig fra Stavanger, og ble utnevnt til øverstkommanderende i 1704.

Den baltiske flåte var lenge den russiske hovedflåten, og den utkjempet på 1700-tallet mange slag med den svenske flåte. Ved Kronstadt utenfor St. Petersburg ble det tidlig bygd en marinebase. Etter 1809 fikk flåten også baser i Finland. Under den russisk-japanske krigen som ble utkjempet i 1904-1905, ble en stor del av den baltiske flåten sendt halve jorden rundt for å forsterke stillehavsflåten. Likevel led russerne et stort nederlag ved Tsushima.

Selv om den var tallmessig overlegen, konfronterte den baltiske flåten aldri den tyske flåten under første verdenskrig, til tross for den russiske flåtens øverstkommanderende, admiral Nikolai von Essens, hadde til hensikt å konfrontere tyskerne. von Essen døde imidlertid av lungebetennelse i 1915, og den baltiske flåten spilte ingen avgjørende rolle under hans etterfølgers kommando.

Den baltiske flåten ble vedvarende blokkert av de tyske sjøstyrker under prins Heinrich von Preußen, og de russiske fartøyene måtte ligge uvirksom i sine havner. Dette skyldtes til dels at den nordlige del av Østersjøen var islagt fem måneder i trekk fra november måned, og delvis at Genmor (Marinens generalstab) la seg på en defensiv krigføring med ryggdekning fra Peter den stores sjøfestning. Man ville ikke at de store, moderne skipene skulle utsettes for unødig risiko. Sjøkrigen i Østersjøen forløp dermed heller sporadisk med noen jagere og undervannsbåter. Disse fartøyene klarte ikke å forhindre at Det tyske rikes fikk tak i jernmalm fra Sverige; en ressurs som det tyske krigsmaskineriet var helt avhengig av.

Revolusjonstiden

Fra 1915 vokste det frem akutte disiplinproblemer i mannskapsstyrken, og det skjedde ofte at menige drepte sine offiserer. Matroser fra den baltiske flåte spilte en viktig rolle under den russiske revolusjon i 1917. Startskuddet for revolusjonen kom den 25. oktober fra panserkrysseren «Aurora», som senere ble til museumsskip i St. Petersburg.

Flåtens mannskaper var også de første til å gjøre opprør mot bolsjevikene i Kronstadt i 1921, men opprøret ble blodig nedkjempet.

Under Sovjetunionen

Flåten ble del av den sovjetiske marine etter oktoberrevolusjonen, og fikk i 1935 hedersnavnet Den baltiske røde banner-flåte. I april 1939 ble Vladimir Tributs (Влади́мир Три́буц) dens øverstkommanderende, en stilling han hadde frem til 1947. I Vinterkrigen mot Finland 1939-1940 var den baltiske flåten preget av forsyningsproblemer, tekniske utilstrekkeligheter, svakt utdannelsesnivå og manglende etterretning, og den fikk derfor ingen innflytelse på kamphandlingenes forløp. Flåtens fly slapp rundt 64,5 tonn bomber på øyer i Finskebukta, men finnene hadde i det alt overveiende evakuert øyene. Det eneste finske kystbatteriet på øyene ble ikke slått ut under angrepene. I slutten av desember var flåten ute av spill på grunn av pakkis i farvannene.^[1]

Ved freden i Moskva (mars 1940) ble flåtebasen Hankøhalvøya sørvest i Finland, ved innløpet til Finskebukta, forpaktet bort til sovjeterne for 30 år.

Sommeren 1940 okkuperte Sovjetunionen de tre baltiske statene, og kunne da befeste sin bruk av havnene Tallinn i Estland og Liepāja i Latvia.

Da Sovjetunionen kom med i andre verdenskrig ved det tyske overraskelsesangrepet i 1941 spilte flåten en underordnet rolle, ettersom den raskt ble innestengt i Finskebukten ved Leningrad. Mange matroser måtte gjøre innsats som infanterister (men var alltid nøye med å beholde sin telnjasjka = stripete matrostrøye, som et tegn på sin sjøtilknytning). Under 1942 og 1943 gjorde den sovjetiske marinen tapre forsøk på å få ubåter ut gjennom den tysk-finske mine- og ubåtsnettsperren tversover Finskebukten. Ved disse forsøk gikk mange ubåter under, og mange mannskapsliv gikk tapt. De ubåter som likevel kom seg gjennom sperren, kom i kamp med den svenske flåten, som beskyttet konvoier med gods til Tyskland i svensk farvann.

Sammen med de polske og østtyske folkemarinene dannet Den baltiske flåten etter krigen Den forente baltiske flåte. Beliggenheten i Østersjøen førte imidlertid til at denne flåtens militære og strategiske betydning avtok, og Nordflåten overtok rollen som hovedflåte.

Fra 1991

Etter Sovjetunionens fall har Den baltiske flåten fått en enda mer marginal betydning, ettersom den mistet de baltiske militærbasene. Kronstadt og Baltijsk i Kaliningrad oblast er de eneste større baser som gjenstår.^[2] Av disse to er det Baltijsk som er hovedbasen.

Per 2014 var de viktigste fartøyene i denne flåteenheten to jagere av Sovremenny-klassen, to fregatter av Neustrasjimy-klassen, fire korvetter av Steregusjtsji-klassen, fire korvetter av Nanusjka-klassen, seks korvetter av Parkhim-klassen, åtte korvetter av Tarantul-klassen, fire landgangsskip av Ropusja-klassen, to landgangsskip av Pomornik-klassen, 20 minensveipere, og to undervannsbåter av Kilo-klassen. Senere er det kommet korvetter fra den nyere Bujan-klassen.

Siden 2010 har Nordflåten sammen med Østersjøflåten inngått i Vestkommandoen.^[3]

Referanser

^ van Dyke S. 47ff, 65ff, 78ff; Trotter, s. 54
^ «Från ovan». Observationsplatsen. 25. januar 2012. Besøkt 25. mars 2012.
^ www.ffi.no (PDF). Forsvarets forskningsinstitutt. s. 9 https://www.ffi.no/no/Rapporter/11-01370.pdf. Besøkt 30. desember 2018. «En annen vesentlig endring er omleggingen av forsvarets kommandostruktur. I 2010 ble det opprettet fire regionale, fellesoperative kommandoer – Vest, Sør, Senter og Øst – med base i henholdsvis St. Petersburg, Rostov-na-Donu, Jekaterinburg og Khabarovsk. Nordflåten og Østersjøflåten inngår i Vestkommandoen, Svartehavsflåten og Den kaspiske flotilje i Sørkommandoen, mens Stillehavsflåten er underlagt Østkommandoen. Per i dag er det kun de strategiske atomstyrkene7 og Luftlandestyrkene som ikke er underlagt de nye kommandoene. Disse vil fortsatt bli kontrollert direkte av Generalstaben i Moskva.8 Parallelt med omleggingen til fellesoperative kommandoer er den operative inndelingen som det russiske forsvaret arvet fra Den røde armé blitt fjernet til fordel for en enklere og mer vestlig modell. I fremtiden vil man kun ha tre operative nivåer, ikke fem som tidligere. Endringene innebærer at den største operative enheten på taktisk nivå er redusert fra divisjon til brigade. Begreper som militærdistrikt og armé er ikke lenger i bruk. Den nye kommandostrukturen vil på sikt kunne forenkle innsatskoordineringen både innad i forsvarsgrenene og mellom dem.» Manglende eller tom |tittel= (hjelp)

Litteratur

Richard Connaughton, 1988, 1991, 2003. "Rising Sun and Tumbling Bear: Russia's War With Japan". Cassell. ISBN 0-304-36657-9.
Jürgen Rohwer and Mikhail S. Monakov, Stalin's Ocean Going Fleet – Soviet Naval Strategy and Shipbuilding Programmes: 1935–1953, Frank Cass, 2001, ISBN 0-7146-4895-7.
Gunnar Åselius, The Rise and Fall of the Soviet Navy in the Baltic, 1921–41, Routledge (UK), 2005, ISBN 978-0-7146-5540-6.
Ragnar Thorén: Det sovjetiska ubåtskriget i Östersjön 1941-45.

Eksterne lenker

(en) Baltic Fleet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Baltic Fleet
Russian Baltic Fleet List, March 1917

[1] van Dyke S. 47ff, 65ff, 78ff; Trotter, s. 54

[2] «Från ovan». Observationsplatsen. 25. januar 2012. Besøkt 25. mars 2012.

[3] www.ffi.no (PDF). Forsvarets forskningsinstitutt. s. 9 https://www.ffi.no/no/Rapporter/11-01370.pdf. Besøkt 30. desember 2018. «En annen vesentlig endring er omleggingen av forsvarets kommandostruktur. I 2010 ble det opprettet fire regionale, fellesoperative kommandoer – Vest, Sør, Senter og Øst – med base i henholdsvis St. Petersburg, Rostov-na-Donu, Jekaterinburg og Khabarovsk. Nordflåten og Østersjøflåten inngår i Vestkommandoen, Svartehavsflåten og Den kaspiske flotilje i Sørkommandoen, mens Stillehavsflåten er underlagt Østkommandoen. Per i dag er det kun de strategiske atomstyrkene7 og Luftlandestyrkene som ikke er underlagt de nye kommandoene. Disse vil fortsatt bli kontrollert direkte av Generalstaben i Moskva.8 Parallelt med omleggingen til fellesoperative kommandoer er den operative inndelingen som det russiske forsvaret arvet fra Den røde armé blitt fjernet til fordel for en enklere og mer vestlig modell. I fremtiden vil man kun ha tre operative nivåer, ikke fem som tidligere. Endringene innebærer at den største operative enheten på taktisk nivå er redusert fra divisjon til brigade. Begreper som militærdistrikt og armé er ikke lenger i bruk. Den nye kommandostrukturen vil på sikt kunne forenkle innsatskoordineringen både innad i forsvarsgrenene og mellom dem.» Manglende eller tom |tittel= (hjelp)

[1]

[2]

[3]