Ålegras
| Ålegras | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Zostera marina L. | |||
| Populærnavn | |||
| ålegras | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planter | ||
| Divisjon | Dekkfrøete planter | ||
| Klasse | Enfrøbladete planter | ||
| Orden | Vassgroordenen | ||
| Familie | Ålegrasfamilien | ||
| Slekt | Ålegrasslekta | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | salt- og brakkvann | ||
| Utbredelse: | |||
 | |||
Ålegras (Zostera marina) er en flerårig vannplante. Den er blant de få blomsterplantene som har tilpasset seg et liv i sjøvann.
Den vokser på fin grus, sand eller mudder og har en horisontal jordstengel. Fra jordstengelen stikker det ut korte, vertikale stilker med blomster og blad. Bladene er 3–10 mm brede og ofte over 50 cm lange. Bladet har fem nerver og er avrundet i toppen. Blomstene er ørsmå, grønne og sitter i forgrenede, endestilte aks. I blomsten er arret dobbelt så langt som griffelen.[1][2]
Ålegras vokser som regel rett under lavvannslinjen, men av og til ned til 10 m dyp. Den tåler brakkvann og finnes i sørlige del av Østersjøen, men går ikke inn i Bottenvika. Den mindre slektningen dvergålegras overtar på grunnere vann, men den er mer varmekrevende og svært sjelden i Norge. En form med smalere blad finnes i overgangen mellom disse sonene. Status til denne formen er omstridt, men noen regner den som en egen art, smalålegras.[2]
Utbredelsen er sirkumpolar i tempererte strøk på den nordlige halvkule. Arten finnes i Nord-Atlanteren, Stillehavet, Nordishavet, Østersjøen, Kvitsjøen, Middelhavet og Svartehavet. I Norge er ålegras vanlig langs kysten til polarsirkelen. Lenger nord er den ikke så vanlig, men det finnes ålegrasenger både i Troms og inne i fjordene i Finnmark.
Enger med ålegras er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer.[3] De fungerer som habitat for mange arter og danner grunnlag for økologisk og økonomisk viktige bestander av reker, skjell og fisk. Dette viste seg på 1930-tallet da ålegras på begge sider av Atlanteren ble rammet av en soppsykdom. Omtrent 90 prosent av bestanden forsvant og produktiviteten i gruntvannsområder ble katastrofalt redusert.[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. ISBN 82-512-0355-4.
- ^ a b c A. Lundberg (2009). Handlingsplan for dvergålegras (Zostera noltii) i Noreg: Høyringsutkast (PDF). Direktoratet for naturforvaltning. Arkivert fra originalen (PDF) 18. mai 2014. Besøkt 19. mai 2014.
- ^ «Ålegrasenger». Miljødirektoratet. 29. januar 2010. Arkivert fra originalen 17. mai 2014. Besøkt 20. mai 2014.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- E.P. Green og F.T. Short, red. (2003). World Atlas of Seagrasses. University of California. ISBN 978-0-520-24047-6.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) ålegras – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) ålegras i Encyclopedia of Life
- (en) ålegras i Global Biodiversity Information Facility
- (no) ålegras hos Artsdatabanken
- (sv) ålegras hos Dyntaxa
- (en) ålegras hos Fossilworks
- (en) ålegras hos ITIS
- (en) ålegras hos NCBI
- (en) ålegras hos Panarctic Flora
- (en) ålegras hos The International Plant Names Index
- (en) ålegras hos Tropicos
