Wadi El Natrun
Wadi El Natrun | |||
---|---|---|---|
وادي النطرون, Wādī an-Naṭrūn (arabisk) | |||
Land | Egypt | ||
Guvernement | Al Buhayrah | ||
Wadi El Natrun 30°25′00″N 30°20′00″Ø | |||
Wadi El Natrun (arabisk: وادي النطرون, Wādī an-Naṭrūn, «Natrondalen»; koptisk: Ϣⲓϩⲏⲧ, Šihēt, «Hjertenes mål»; gresk: Σκῆτις[1] eller Σκήτη) er en dal lokalisert i guvernementet Al Buhayrah i nordlige Egypt, og omfatter byen av samme navn. Navnet refererer til åtte ulike innsjøer i regionen som produserer naturlig natron, det vil si salt.
Wadi El Natrun er en 33 kilometer lang og 8 kilometer bred dalgang i utkanten av Den libyske ørken. Natronsjøene er åtte småsjøer som på grunn av avdunstning er rike på utvinnbart koksalt, glaubersalt og kullsyreholdig natron. De har tidligere blitt utvunnet i stor skala for soda-, såpe- og glassindustrien. Ved Natronsjøene finnes en mengde levninger etter spredte eremittbosetninger og kloster, særskilt fra 300-tallet e.Kr.
I den kristne litteraturen er stedet kjent som Skete (koptisk: Ϣⲓϩⲏⲧ; gresk: Σκήτις eller Σκέτη), i betydningen «askese», og er det ene av tre tidlige kristne kloster lokalisert i ørkenen i nordvestlige Nildeltaet.[2] De to andre klostrene er Nitria og Kellia.[2] Disse tre klostersentrene er ofte lett forvekslet og tidvis referert som ett enkeltstående sted (som eksempelvis «Nitra» eller «Nitrianske ørken»), men de er adskilt om enn geografisk liggende nær hverandre og med innbyrdes forbundet historie.[2] Rent geografisk er det Skete, nå kalt for Wadi El Natrun, som ligger lengst ut i ørkenen, og de andre to nærmere Alexandria.[3][4] Wadi El Natrun er best kjent i dag grunnet dets antikke kloster som fortsatt er i virksomhet, i motsetning til Nitria og Kellia som nå består kun av arkeologiske levninger.[2]
Funn av fossiler
[rediger | rediger kilde]Området er kjent som et av de best kjente stedene som inneholder et stort antall fossiler fra store forhistoriske dyr i Egypt, og ble dokumentert kjent for dette på 100-tallet e.Kr., men antagelig langt tidligere.[5]
Historie
[rediger | rediger kilde]De alkaliske innsjøene i Wadi El Natrun, Natrondalen, ga oldtidens egyptere tilgang til natriumhydrogenkarbonat som ble benyttet i mumie- og balsameringsprosessen, og i framstillingen av egyptisk fajanse, og senere av romere som fluks for glassproduksjon.
Den golde og isolerte regionen tiltrakk seg kristne som levde avsondret med seg selv og sin religiøse meditasjon og ble således kristenhets mest hellige områder. Ørkenfedrene og kenobitisk klosterliv benyttet seg av ørkenens ensomhet for å bygge stoisk og askese. Eremittmunker trodde at livet alene i ørkenen ville lære dem å sky verdslige ting og følge Guds kall. Mellom 300- og 600-tallet e.Kr. var det meget mange, kanskje hundre tusenvis av mennesker fra hele den kjente verden som ble medlemmer av de flere hundre kristne klostrene i Natrondalen, sentret ved Nitria, Kellia og Skete (Wadi El Natrun).
Makarios egypteren (senere helgenforklart) var den første som kom til Wadi El Natrun en gang rundt 330 e.Kr. hvor han etablerte sitt ensomme klostersted.[6] Hans omdømme trakk til seg en løs gruppe av eneboere, eremitter, og munker som bosatte seg i nærheten i enkeltstående celler. Mange av dem kom fra de nærliggende Nitria og Kellia hvor de hadde tidligere erfaringer med å bo i ensomhet i ørkenen. De tidligste kenobitiske klosterliv var en løs sammenslutning av munker med samme tanker.[2]
Ved slutten av 300-tallet hadde de fire adskilte samfunn utviklet seg: Baramus, Macarius, Bishoi og Johannes Kolobos. I begynnelsen hadde disse samfunnene vært sentrert rundt en kirke og felles fasiliteter, men murer og vakttårn utviklet seg over tid og var en reaksjon på angrep fra ørkennomader. Nitria, Kellia, og Wadi El Natrun fikk også interne fraksjoner knyttet til teologiske stridigheter.[2]
Viktigheten av regionen gikk tilbake med den muslimske erobringen av Egypt i 641 e.Kr. Mange av klostrene ble plyndret og ødelagt.[4] På 700- og 800-tallet førte særskilt skatt på kristne til konflikter med de muslimske myndighetene, og Nitria og Kellia ble til sist oppgitt og forlatt på henholdsvis 600- og 800-tallet, men Skete (Wadi El Natrun) fortsatte gjennom middelalderen.[2] Selv om en del enkeltstående klostre til sist ble forlatt eller ødelagt, er det fire som eksisterer og er i bruk den dag i dag:[2]
- Klosteret til sankt Makarios den store
- Paromeos-klosteret
- Klosteret til sankt Piskoi
- Det syriske kloster
Det egyptiske salt og sodaselskapets jernbane ble bygget ved slutten av 1800-tallet som en 54 km lang jernbane som i sin tid fraktet de første turistene til Wadi El Natrun
Saint-Exupéry
[rediger | rediger kilde]Miljøet til Wadi El Natrun har blitt identifisert med det sannsynlige stedet hvor flyet til den franske flyveren Antoine de Saint-Exupéry krasjet den 30. desember 1935. Etter å ha mirakuløst overlevd krasjet holdt Saint-Exupéry og hans mekaniker nesten på å dø av tørst før de ble reddet av en nomade. Saint-Exupéry dokumenterte sin erfaring i boken Terre des hommes (1939),[7] oversatt som Sand, vind og stjerner av Andreas Hoell i 1952. Hendelsen er antatt å ha inspirert hans mesterverk, Le Petit Prince (1943), norsk tittel Den lille prinsen (1962), oversatt av Inger Hagerup.
Bilder
[rediger | rediger kilde]-
Klosteret til sankt Piskoi
-
Klosteret til sankt Piskoi
-
Klosteret til sankt Piskoi
-
Klosteret til sankt Makarios den store
-
Det syriske kloster
-
Freskoer ved Det syriske kloster
-
Freskoer ved Det syriske kloster
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Wādī Naṭrūn i: Oxford Dictionary of Byzantium
- ^ a b c d e f g h Bagnall, Roger S., et al. (2004): Egypt from Alexander to the early Christians: An Archaeological and Historical Guide, Getty Publications, s. 108-112
- ^ Nitria and Scetis: H. G. Evelyn White,The Monasteries of the Wadi ‘N Natrun, Alinsuciu.com 24. september 2011
- ^ a b «The Area Known as Scetis (Scetes)», Desertfathers
- ^ Mayor, Adrienne (2000): The First Fossil Hunters: Paleontology in the Greek and Roman Times, Princeton University Press
- ^ Evelyn-White, Hugh G. (Juli 1920): «The Egyptian Expedition 1916-1919: IV. The Monasteries of the Wadi Natrun», The Metropolitan Museum of Art Bulletin, 15 (7), Part 2: The Egyptian Expedition 1916-1919, s. 34; Evelyn-Whites artikkel gir et kort overblikk av Wadi El Natrun fra de litterære kildene.
- ^ Miller, John R.; Fay, Eliot G. (Mars 1946): "Antoine de Saint-Exupéry: A Bibliography", The French Review, American Association of Teachers of French, 19 (5), s. 300
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Cappozzo, M. (2009): I monasteri del deserto di Scete, Todi, Tau Editore.
- Hesemann, Michael (2012): Jesus in Ägypten. Das Geheimnis der Kopten, München: Herbig, ISBN 978-3-7766-2697-1.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde](en) Wadi El Natrun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- The monasteries of the Arab Desert and Wadi Natrun, UNESCO World Heritage Centre 1992-2012