Wacho

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Origo Gentis Langobardum
Den langobardiske jernkrone

Wacho (Vacone ), d. ca. 539, var konge over langobardene fra ca. 510 til sin død, sannsynligvis i 539. Han etterfulgte Tato og han tilhørte det letingiske dynasti som var oppkalt etter den tidligere langobardiske kong Lethu som innførte arveretten til tronen.

Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[1] Langobardenes historie er fortalt i de to skriftene Origo gentis Langobardum fra ca. 650 og Historia Langobardum skrevet av Paulus Diaconus rundt 790. Da Wacho overtok makten hadde langobardene bosatt seg i området Feld, sannsynligvis Marchfeld, nordøst for Wien.[2] I 508 hadde de under forgjengeren Tatos ledelse slått herulene og drept deres konge Rodulf.[3] Dette hadde styrket langobardenes posisjon militært og politisk.

Rundt 510 gjorde Wacho opprør mot Tato, fikk ham fengslet og overtok tronen etter ham. Tatos sønn Hildechis ble jaget ut av langobardenes område og søkte tilflukt hos gepidene. Wacho styrket langobardenes militære makt og førte en aggressiv politikk. Da hans allierte østgoterkongen Teoderik den store døde i 526 gikk Wacho til angrep på, og okkuperte provinsen Pannonia (ved dagens Ungarn).

Wacho var gift tre ganger, og gjennom sine dynastiske ekteskap allierte han seg med andre folkeslag. Hans første hustru var Thüringenes prinsesse Ranicunda, den neste var gepidenes prinsesse Austringusa. Hans to døtre fra dette ekteskapet, Wisegarda og Walderada (Waltrada), ble gift med merovingerdynastiets konger Teodebert I og Teodebald I[4] Walderada ble for øvrig senere gift med den bayerske hertug Garibald I.[5] hvor hun ble mor til Theodelinda som i tur og orden var gift med begge de senere langobarderkongene Authari og Agilulf.

Wachos tredje hustru var Salinga, datter av herulernes[6] konge. De fikk sønnen Waltari som ble konge da Wacho døde i 539.

Alliansen med merovingerne i Frankerriket og med den østromerske keiseren i Bysants tillot Wacho å bekjempe østgoterne som var svekket etter at Teoderik den store døde i 526. Ved sin død i 539 (eller 540) var Wacho konge i et av de mektigste kongerikene i Sentral-Europa. Riket strakte seg fra Böhmen til Pannonia.

Sønnen Waltari var bare et barn da Wacho døde, og han ble selv drept av den senere kong Audoin etter å ha regjert i bare sju år. Waltaris død ble også slutten på det letingiske dynasti som hadde regjert langobardene i sju generasjoner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Germania, kap 40
  2. ^ Gustav Bang, fotnote til Langobardenes historie, København (1897), s 35
  3. ^ Langobardenes historie, første bok, kap. 20
  4. ^ Paulus Diaconus kaller Walderadas mann Cusupald, men Gustav Bang hevder i en fotnote i sin danske oversettelse (1897) at det er kong Teodebald I som regjerte i Franken fra 548 til 555.
  5. ^ Den katolske kirkes nettsted, Theodelinda
  6. ^ Ifølge Paulus Diaconus. Det er uvisst hvilken konge det vises til. Herulerne ble slått og fordrevet av Wachos forgjenger og onkel, langobarderkongen Tato i 508

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Tato 
Konge av langobardene
(Ca. 510–Ca. 539)
Etterfølger:
 Waltari