Volvo-avtalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Volvo-avtalen var en plan for industrielt samarbeid mellom Norge og Sverige hvor Norge skulle få deleierskap (40 %) i Volvo-konsernet mens Volvo skulle få blokker på norsk sokkel.[1]

Odvar Nordli satset i 1978 stort på norsk-svensk samarbeid, der Sverige skulle gå inn i norsk oljeindustri, mens den norske stat skulle kjøpe opp 40 % av aksjene i Volvo. Han hadde forventninger om at dette ville skape 3.000-5.000 tiltrengte industriarbeidsplasser i Norge.

Olof Palme, Thorbjörn Fälldin, Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen stilte seg positive til prosjektet, men i Norge var den borgerlige motstanden stor. At Volvo-avtalen ikke ble noe av, var et hardt slag for statsminister Nordli og hans regjering, og for Ap som helhet.[2]

Planen ble avvist i januar 1979 av et blokkerende mindretall av Volvos aksjonærer. Et argument mot avtalen var at Volvo ble solgt for billig, og at aksjonærene hadde liten tro på noen fremtidig petroleumsutvinning på norsk sokkel.[3] Det var også betydelig skepsis på Stortinget.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.nrk.no/okonomi/norge-tapte-100-milliarder-1.5142266 lest 24. april 2014
  2. ^ Hans Olav Lahlum: Reiulf Steen (s. 246), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2020, ISBN 978-82-02-68145-6
  3. ^ Norgesrevyen nr 1, 1979
  4. ^ Dagbladet 23. juni 2007, lest på nett 25. april 2014.