Hopp til innhold

Virgulino Ferreira da Silva

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Virgulino Ferreira da Silva
Født7. juni 1897Rediger på Wikidata
Serra Talhada (Pernambuco)
Død28. juli 1938Rediger på Wikidata (41 år)
Poço Redondo (Sergipe)
Grota do Angico
BeskjeftigelseRaner, Cangaço Rediger på Wikidata
EktefelleMaria Bonita
BarnExpedita Ferreira Nunes
NasjonalitetBrasil

Virgulino Ferreira da Silva, også kjent som Lampião («lampa»), (født 4. juni 1898, død 28. juli 1938) var en av de mest kjente og den siste store cangaceiro i Brasils historie, nomadiske opprørsbanditter som på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet herjet i sertãoen, de tørre, fattigslige innlandsområdene nordøst i landet.

Tross sin brutalitet er Lampião etter sin død blitt en ikonisk folkehelt og et symbol på sertanejokulturen. Den myteomspunne banditten blir gjerne framstilt som en regional Robin Hood som utførte «æresforbrytelser» som hevn mot urimelige kvegeiere og myndigheter, og var iført et karakteristisk gauchoantrekk fra området.[1]

Opprinnelse til kallenavnet

[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til kallenavnet «Lampião» (tidligere skrevet «Lampeão») skal ha vært som følger; under et nattlig angrep i åpent landskap avfyrte han så mange skudd med rifla si at løpet tok fyr og lignet på en oljelampe. Lampião hadde modifisert rifla til å virke semiautomatisk, noe den ikke var konstruert for. Ettersom dette skjedde flere ganger, ble han kjent som «Mannen med oljelampa», eller bare «Lampião» («lykt» eller «oljelampe»).

Oppveksten

[rediger | rediger kilde]

Lampião ble født på gården «Passagem das Pedras» i Vila Bela (nå Serra Talhada) i innlandet av Pernambuco i 1898. Virgulino Ferreira da Silva var tredje sønn i en rekke med barn av José Ferreira da Silva og Maria Lopes. Han ble født i 1898 ifølge dåpsattesten. Hele rekkefølgen av Ferreira-barna var som følger; Antônio Ferreira dos Santos, Livino Ferreira da Silva, Virgulino Ferreira da Silva, Virtuosa Ferreira, João Ferreira dos Santos, Angélica Ferreira, Ezequiel Ferreira, Maria Ferreira (kjent som Mocinha) og Anália Ferreira.

Barndommen til Virgulino foreløp helt normalt uten å være noe forskjellig fra de andre barna han levde sammen med. Den eneste store forskjellen var at han lærte alfabetet av Domingos Soriano og Justino de Nenéu sammen med noen få andre unger hvor han deltok i undervisningen i kun tre måneder, nok til å lære de første bokstavene og kunne skrive og svare på brev, noe som var mer undervisning enn mange fikk i løpet av hele sitt liv i disse omgivelsene.

Livsoppholdet til familien kom fra dyrehold, rydningen som faren og de eldre brødrene jobbet med samt transporttjenester. Transporttjenesten var ansvaret til Livino og Vigulino og bestod i å transportere andre personers produkter i salvesker på en flokk av familiens esler. Da hentet de varer på noen få steder og distribuerte til steder angitt av arbeidsgiverne, ved forskjellige villaer og småsteder i innlandet. Denne inngående kjennskapen til disse områdene var, uten tvil, verdifull for banditten Lampião noen år senere.

Lampião blir cangaceiro[2]

[rediger | rediger kilde]
Lampião (1898–1938) og kona Maria Bonita (Maria Déia, 1911–1938) med sin cangaço-bande av ransmenn og mordere på 1930-tallet. Den myteomspunne «Oljelampa» og hans vakre Maria har siden blitt kultursymboler og folkehelter i deler av Brasil. Mannen uten hatt er den libanesiske fotografen Benjamin Abrahão Botto som selv ble drept under diktaturet til Getúlio Dornelles Vargas.
Dusørutlysning for pågripelsen av Lampião (tidligere skrevet Lampeão) utstedt av delstaten Bahia i 1930.
Lampião kledte seg selvbevisst i en fargerik, regional «cowboydrakt» med smykker og metalldekor, silkeskjerf, skuldervesker og halvmåneformet sombrero eller gauchohatt med pannebånd og hakereim.[1] Plagg av lær beskyttet mot tornete vegetasjon. På bildet poserer bandelederen med kona og fotografen.

Familiefeidene

[rediger | rediger kilde]

Hvordan det hadde seg at Virgulino trådte inn i bandittenes rekker har blitt fortalt i flere versjoner, men alle er enige om at det var en familiefeide mellom Ferreira-familien og nabofamilien ledet av José Saturnino som var den utløsende faktoren. Det begynte med en geit som Ferreira mente naboen hadde stjålet. Politisjefen som var en slektning av Ferreira ble sendt over til naboen og dermed ble Saturnino grovt fornærmet og forbød Ferreira-familien å nærme seg hans eiendommer.

Den dårlige stemningen mellom de to familiene resulterte i voldsomheter. I desember 1916 ble en av brødrene såret av et skudd etter at brødrene hadde kommet for nær Saturnino sitt hus. Faren til Virgulino, José Ferreira, besluttet seg for å prøve å rydde opp i situasjonen og dro sammen med lokale sjefer og andre innflytelsesrike for å møte José Saturnino og hans familie i et forsøk på å unngå mere voldeligheter. Dette endte med at Ferreira måtte flytte fra gård og grunn og bosette seg i småbyen Nazaré i Floresta jurisdiksjonen.

Etter en fredelig tid på et par måneder fikk Virgulino og en onkel se Saturnino og Nogueira (en slektning) i byen og ville hamle opp med ham der og da. De utførte i stedet et bakholdsangrep senere på kvelden som ikke førte til noen skader. Dagen etter ble den nye gården angrepet av Saturnino med 15 menn, men ingen var hjemme og Virgulino og onkelen var forberedte. Etter denne dagen besluttet Virgulino og brødrene å bevæpne seg. De kledte seg som cangaceiros og lot ikke våpnene slippe ut av synet. Sebastião «Sinhô» Pereira, den da største cangaceiroen, var forbildet deres.

Virgulino og brødrene begynte nå å forstyrre freden i Nazaré og kom i konflikt med førsteborgerne i forhold til sedvanen med å ikke bære våpen i byen. Ferreira-brødrene ville ikke slippe våpnene, mens byen sendte politiet på de. Hele byen var i konstant spenning hver gang de fikk vite at Sebastião Pereira var i nærheten og en av disse dagene ble Virgulino og broren Antônio mottatt med et kuleregn da de ble forvekslet med cangaceiroene. Broren Levino ble arrestert men løslatt etter at faren, José, lovte at hele familien skulle flytte igjen. De flyttet to ganger og endte opp på en gård kalt Olho D'Água utenfor Água Branca jurisdiksjonen.

Água Branca

[rediger | rediger kilde]

Saturnino sendt nå melding til autoritetene i Água Branca om at Ferreira-familien var banditter. Dette ble for mye for Ferreira-brødrene så de dro tilbake til Nazaré og angrep Saturnino sine gårder, satte fyr på hus og gjerder samt avfyrte skudd mot alle som nærmet seg. Etter dette angrepet banket politiet på døra til Ferreira, men de hadde allerede gjemt seg.

En av brødrene som ikke hadde vært med på angrepet, João Ferreira, måtte til byen for å kjøpe medisiner til søskenbarnet sitt, men ble der arrestert under mistanke for å kjøpe ammunisjon til brødrene sine. De andre brødrene kom til unnsetning men ble holdt i et bakholdsangrep av politiet nær huset deres. João ble senere løslatt under trussel av at Ferreira-brødrene ville sette fyr på byen.

Moren dør

[rediger | rediger kilde]

Det var nå ikke mulig for familien å bli værende i Água Branca, så José besluttet seg for å flytte igjen. Nå var helsen til kona hans veldig dårlig på grunn av alle vanskelighetene og flyttingene og José hadde prioritert sønnene sine. Han besluttet å sende bort de eldste sønnene og dro selv sammen med kona og João mot Mata Grande. På veien tok de inn hos en venn, Senhô Fragoso hvor Maria døde. José og João besluttet nå å vente på at andre skulle komme tilbake.

Angrepet mot Pariconhas

[rediger | rediger kilde]

Den 9. mai 1921 gikk Virgulino og brødrene i samarbeid med den kjente cangaceiroen Antônio Matildes til angrep mot stedet Pariconhas på grunn av vennskapet mellom delegadoen i Pariconhas og politisjefen i jurisdiksjonen, Amarilo Batista. Batista hadde vært ansvarlig for fengslingen av João Ferreira og beslagleggingen av huset til Ferreira etter tumultene.

Faren dør

[rediger | rediger kilde]

Ni dager senere ble José Ferreira drept av soldater under ledelse av politisjefen Amarilo Batista og sersjant José Lucena fra statspolitiet. Så snart Virgulino og brødrene fikk nyheten om dette dro de tilbake til gården til Senhô Fragoso hvor de fant faren død. Virgulino erklærte her at han ville kjempe til sin egen død for å hevne sin fars død. Han anklagde politiet også for å ha forårsaket sin mors død som skjedde kort tid før.

Offisielt bilde av de avskårne hodene til Lampião og banden etter at de ble drept av politiet i juli 1938. Foran ligger hodet eter lederen, på raden bak er konas.

Da Lampião og banden ble angitt i juli 1938, ble de overfalt og drept av paramilitært politi. De avskårne hodene av lederen, kona og ni medlemmer ble lagt på saltlake og vist fram som trofeer på en vandreutstilling i flere byer. Hodene ble værende på det medisinske instituttet i Salvador i Bahia fram til 1969, da slektninger fikk dem gravlagt.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]