Viken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kart over Viken i middelalderen, tegnet av Ivar Refsdal.

Koordinater: 59°20′N 10°30′Ø Viken er et historisk navn på området rundt Oslofjorden. Begrepet var i alminnelig bruk i vikingtiden og middelalderen. Viken strakk seg fra Gøta elv i øst til Rygjarbit (trolig Gjernestangen) i vest, og bestod av fylkene Vestfold, Vingulmork og Ranrike.

Viken var lenge et grenseområde mellom Norge i vest, Danmark i sør og Sverige i øst. På 800- og 900-tallet var Viken trolig kontrollert av danske konger, men etterhvert ble området en del av Norge. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241. Under borgerkrigstiden (1130–1240) var Viken dominert av baglerne, som kjempet mot birkebeinerne.

Viken hadde sine egne administrative organer; Borgartinget og Oslo bispedømme. Det var også et urbant område. Norges første by, Kaupangen i Skiringssal, som ble grunnlagt rundt 800 e.Kr., lå i Viken. Senere i middelalderen hadde Viken fem byer: Skien, Tønsberg, Oslo, Borg (Sarpsborg) og Konghelle. Oslo ble Norges hovedstad i 1314.

Viken under danekongene[rediger | rediger kilde]

Harald Blåtanns kongedømme inkluderte ikke bare Danmark, men også Viken

I vikingtiden hadde danske konger trolig herredømme over Viken. Dette fremgår blant annet av de frankiske riksannalene, som forteller at to danske konger, Harald og Reginfred, sønner av kong Godfred, dro til Vestfold (kalt Westarfoldam i annalene) i 813 for å slå ned et opprør og på den måten sikre rikets nordvest-grense. I annalene heter det at[1]

Sitat Qui tamen eo tempore domi non erant, sed ad Westarfoldam cum exercitu profecti, quae regio ultima regni eorum inter septentrionem et occidentem sita, contra aquilonem Brittaniae summitatem respicit, cuius principes ac populus eis subici recusabant. Sitat

Oversatt til norsk blir dette:[2]

Sitat De [Harald og Reginfred] var ikke hjemme på den tiden, men de hadde satt ut med en hær til Vestfold, som ligger på ytterkanten av deres rike mellom nord og vest, nord for Britannia, fordi lederne for folket der nektet å underkaste seg dem. Sitat

Dette tyder på at det var danene som hadde kontroll over Viken på begynnelsen av 800-tallet, om enn med visse problemer.

En kilde fra slutten av 800-tallet er Ottar fra Hålogaland, en nordnorsk herse. Han besøkte den engelske kong Alfred, som på denne tiden fikk oversatt Orosius' verdenshistorie til (gammel)engelsk. Her bidro Ottar til å utvide verket ved å fortelle om Norden. I beretningen forteller Ottar at da han seilte ut fra Kaupangen i Skiringssal i Vestfold med kurs for Hedeby i Slesvig, hadde han «Danmark» på babord side.[3] Da må han ha regnet store deler av Viken, i alle fall dagens Østfold og Båhuslen, som en del av Danmark. Norge var på 800-tallet trolig delt i tre: et område med dansk overherredømme i Viken; et nokså selvstendig vestnorsk kongedømme, i alminnelighet forbundet med Trøndelag; og et opplandsk rike med størst forbindelse og støtte østover.[4]

Dette står i sterk motsetning til fremstillingen av den norske rikssamlingen i Snorres sagasamling Heimskringla, skrevet rundt 1230. Den første sagaen i verket, Ynglingesaga, handler om Ynglingeætta, det solide herskerdynastiet av Vestfoldkonger i Viken. Her er trusler fra danske konger totalt fraværende. Denne fremstillingen er i beste fall en sterkt redigert utgave av historien. Vektleggingen av Vestfoldkongene og fraværet av danekongene er trolig en del av Snorres ønske om å fremheve Vestfold som norsk område i en tid der danske konger lenge hadde hevdet krav på Viken.[5]

Danekongenes tid i Viken var imidlertid ikke over på 800-tallet. En av Danmarks mest kjente middelalderkonger, Harald Blåtann, ble tatt til konge i Viken i ca 970.[6] Sønnen hans, Svein Tjugeskjegg, arvet trolig området etter faren, selv om Olav Tryggvason ser ut til å ha erobret det fra Svein på slutten av 900-tallet.[7] Svein fikk likevel Viken tilbake etter at Olav falt i slaget ved Svolder i 1000.[8] [9]

Norske konger får fotfeste i Viken[rediger | rediger kilde]

Den norske kongemakten begynte for alvor å hevde seg i Viken med Olav Haraldsson (1015–1028). Etter slaget ved Svolder var det den danske kong Svein Tjugeskjegg som hadde kontrollen over Viken. Den svenske kong Olof Skötkonung og hans svigersønn, norske Svein jarl, hadde kontrollen over Ranrike (dagens Bohuslän i Sverige).[10] Da Olav Haraldsson kom til Viken i 1016, seiret han først over Svein jarl i slaget ved Nesjar. Deretter la Olav Viken under seg, før han erobret også den østlige delen – Ranrike – fra Olof.[11] [12]

I sin sene regjeringstid fikk imidlertid Olav problemer, og den dansk-engelske kongen Knut den mektige ble norsk konge. Viken var det siste området Knut erobret. Da hadde han ifølge sagaen «vunnet Norge uten kamp» før han dro tilbake til Danmark.[13] Knut satte sin sønn, Svein Knutsson (Svein Alfivasson) til å styre i Norge. Da Knut døde i 1035 medførte det en kraftig svekkelse av den danske kongemakten. Dette åpnet opp for norske kongers kontroll over Viken, med Olav den helliges sønn Magnus Olavsson (den gode) og Olavs halvbror Harald Sigurdsson (Hardråde). Presset på Norge lettet mens danskene var opptatt med innbyrdes kamp om tronen, men danene var tilbake igjen i 1160, da Valdemar den store kom til Tønsberg og innsatte Erling Skakke, far til den senere kongen Magnus Erlingsson, som sin jarl i Viken.[14] Først da Valdemar II døde i 1241, var Norge ute av den danske maktsfæren. De norske kongene etablerte nå sin autoritet over Østlandet, en utvikling som nådde sitt høydepunkt da hovedstaden ble flyttet fra Bergen til Oslo i 1314.[15]

Viken i borgerkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Bispestav fra midt på 1200-tallet i tidstypisk dragehodeutforming. Bisp Nikolas Arnessons parti baglerne, stiftet 1196, fikk navn etter bagall, det norrøne ordet for bispestav.

Det har vært argumentert for at borgerkrigene hadde en geografisk bakgrunn – de ulike kongsemnene hadde støtte i ulike landsdeler. Da kampene brøt ut etter Sigurd Magnussons død i 1130, hadde Sigurds sønn Magnus sitt område i Trøndelag, mens Sigurds bror Harald Gille holdt til i Viken.[16] Da Haralds sønner ble konger, var det Inge som var Viken-kongen. Inge var også den første kongen som ble kongehyllet på Borgarting.[17] Etter Inges død ble Erling Skakke leder for gruppen av Inges tidligere støttespillere, og Erling greide å få sin sønn Magnus Erlingsson kronet til konge.[18] Denne fraksjonen, det såkalte lendmannspartiet, hadde fordelen av kirkens støtte. I Viken stod i 1177 et av de mest kjente slagene i borgerkrigstiden, slaget på Re, i dagens Re kommune i Vestfold. Her vant Magnus, Erling og deres menn seier over birkebeinerne.[19]

Etter at Sverre Sigurdsson ble birkebeinernes konge, ble det enda større motsetning mellom Viken og de øvrige landsdelene. Birkebeinernes sentrum var tradisjonelt i Trøndelag, men Sverre arbeidet for å styrke kontrollen over Vestlandet. Dermed ble Viken i enda større grad et eget område, adskilt fra resten av Norge, og sentrum for kampen mot kong Sverre. Nikolas Arnesson, biskop av Oslo og halvbror av Inge Haraldsson (Krokrygg), og flere andre biskoper, dannet opprørspartiet baglerne i motstand mot Sverre. Baglerne var hovedsakelig vikværinger. Verdslig regional motstand mot birkebeinerne i Viken ble forent med kirkelig motstand mot Sverre.[20]

Baglerne hadde sitt hovedsete i Tønsberg. Baglerkongene blir kun regnet som tronpretendenter i de offisielle listene over norske konger, men baglerkongene ble kongehyllet akkurat slik som birkebeinerkongene, og i samtiden ble trolig baglernes konger ansett for å være like så «ordentlige» konger som birkebeinernes.[21] De mest kjente baglerkongene, Erling Steinvegg og Filippus Simonsson, ble begge kongehyllet på både Haugating og Borgarting.[22] Da det ble satt til grid mellom baglerne og birkebeinerne på Kvitsøy i 1208, ble det bestemt at Filippus skulle ha styringen over Viken fra Rygjarbit til Svinesund. Birkebeinerne og deres konge Inge Bårdsson fikk Filippus til å love at han skulle gi fra seg kongsnavnet etter dette, men Filippus fortsatte å kalle seg konge helt frem til sin død.[23] En tid etter Filippus' død i 1217 la baglerne offisielt ned flokken og gikk over til birkebeinerne og deres konge Håkon Håkonsson.[24] De baglerne som ikke var fornøyde med dette, fortsatte å kjempe mot birkebeinerne under navnet ribbungene, oppkalt etter flokkens leder Sigurd Ribbung. I 1227 døde Sigurd Ribbung, og opprøret i Viken døde etterhvert ut.

Byer og handel[rediger | rediger kilde]

Det eksisterte et spenningsforhold mellom Viken og naboene i vest og sør – Vestlandet og Danmark – over flere århundrer. En av årsakene til dette kan være ønsket om kontroll med handelsveiene i Skandinavia. Vestlandskysten var den viktigste veien for handel med Trøndelag, Hålogaland og Bjarmeland, mens Viken var den naturlige inngangsporten til det indre Østlandet. I disse områdene ble det produsert varer som var verdifulle for danenes handel med sakserne, angelsakserne, friserne og frankerne, og etterhvert også folket i Østersjøområdet.[25] Viken var altså en viktig vannvei for varetilførsel, som både nordmenn og daner ønsket kontroll med.

Byen Kaupang i Tjølling, som trolig er identisk med Ottars «Skiringssal» og Norges eldste by, kan også ha blitt anlagt av danske konger.[26] Danske vikingtidsbyer som Ribe og Hedeby ble også anlagt i ytterkanten av det danske riket, så dette kan ha vært en del av en strategi for å få kontroll med grenseområder og å sikre seg tilgangen på viktige handelsvarer.

Fra 1100-tallet lå det fem byer i Viken: Skien, Tønsberg, Oslo, Borg (Sarpsborg) og Konghelle.[27] Bergen og Nidaros var imidlertid landets største og viktigste byer frem til Oslo ble gjort til hovedstad i 1314 av kong Håkon Magnusson.

Skien kan ha vært et tettsted og handelsplass helt fra 1000-tallet, men ble ikke en virkelig by før rundt 1150. Byen har vokst frem uten kongelig grunnleggelse eller inngripen. Rundt 1200 ble Norge delt inn i sysler, og Skien ble administrativt sentrum for Skiensysla, som omfattet Grenland, Telemark og Numedal.

Tønsberg er kjent som Norges eldste by, hovedsakelig fordi Snorre nevner byen i Harald Hårfagres saga før Slaget i Hafrsfjord, noe som fikk norske historikere til å sette byens grunnleggelse til år 871. Arkeologiske utgravninger viser imidlertid at Tønsberg ikke ble en by før rundt 1100.[28] Tønsberg er kjent som baglernes «hovedstad», og var en viktig by gjennom hele middelalderen. Tønsberg var viktig i forsvaret av Viken, med festningen Tunsberghus, som stod der Slottsfjellet ligger i dag. Festningen ble brent av svenske styrker i 1503 og aldri gjenoppbygd. Tønsberg var også et geistlig sentrum med åtte kirker innenfor bygrensen, og det var her konkordatet Sættargjerden ble underskrevet i 1277.

Oslo ble etter tradisjonen grunnlagt av kong Harald Hardråde på midten av 1000-tallet, men arkeologiske utgravinger har vist at Oslo kan ha vært en by så langt tilbake som år 1000.[29] Her ble Oslo bispedømme grunnlagt i 1070, og Hallvardskatedralen ble bygget rundt 1100. Oslo ble også sete for Oslosysla etter sysleinndelingen rundt 1200.

Borg ble etter tradisjonen grunnlagt av Olav den hellige i 1016. Byen er også nevnt i kirkehistorien til Ordericus Vitalis.[30] Den danske kongen Knut den mektige ble tatt til norsk konge i Borg i 1028.[31] Den norske kongen Inge Krokrygg ble tatt til konge der i 1136.[32] Byen Borg var setet for det gamle Borgartinget, som kan ha vært et lokalt ting for området rundt byen på 1000-tallet, og som ble til et lokalt ting for hele Viken på 1100-tallet.[33] Borg var sete for Borgarsysla. Byen ble brent og totalskadd av svenskene i 1567. Innbyggerne valgte da å flytte nærmere havet langs Glomma, og dannet der en ny by som i 1569 fikk navnet Fredrikstad.

Konghelle ble antakelig også en by rundt 1100. Byen er første gang omtalt skriftlig av Orderic Vitalis omkring 1140, da som en av seks viktige byer i Norge. Kong Sigurd Jorsalfare bosatte seg der, befestet byen med et kastell med vollgrav og oppførte kongsgård og en kirke.[34] Forfatteren av Morkinskinna skriver at Sigurd «satte kongsstolen og hovedstaden i Konghelle».[35] I år 1135 ble Konghelle angrepet og herjet av vendiske styrker som brente kastellet og kirken og plyndret byen.[36] Kong Håkon IV Håkonsson oppførte på midten av 1200-tallet en borg med ringmur på Ragnhildsholmen for å forsvare byen. Under kong Håkons IVs tid ble også et franciskanerkloster bygget, samtidig som det eldre augustinerklosteret Kastelle kloster fra 1100-tallet ble ombygget. Rundt 1300 anla kong Håkon V Magnusson Båhus festning. Konghelle brant ned i 1612 og ble senere flyttet til Festningsholmen under Båhus festning for lettere å kunne forsvares. Navnet ble etterhvert uttalt «Kongell», og etter flyttingen ble også skrivemåten «Kongelf» vanligere. Da byen ble svensk i 1658, ble navnet Kungälv innarbeidet.

Kirken og kristendommen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Oslo bispedømme

Selv om Olav Tryggvason og Olav den hellige er kjente for å ha kristnet Norge, var trolig store deler av befolkningen i Viken allerede kristne på slutten av 900- og begynnelsen av 1000-tallet. Kirkeorganisasjonen ble etablert utover på 1000-tallet, med god hjelp fra angelsaksiske (engelske) biskoper.[37]

På midten av 1000-tallet fikk Viken sitt eget bispedømme, Oslo bispedømme. Oslo ble trolig bispesete for Viken på grunn av St. Hallvard-helligdommen. De to andre bispedømmene i Norge var Nidaros og Selja (senere Bjørgvin).[38] Den første biskopen i Viken var den engelske Aasgaut, nevø av Olav den helliges misjonsbiskop Grimkjell.[39]

I begynnelsen tilhørte Oslo bispedømme, og de øvrige norske og nordiske bispedømmene Bremen erkebispedømme i Det tysk-romerske rike. Etterhvert som kirken utviklet seg i de nordiske landene, spesielt i Danmark, ble det naturlig å opprette et eget nordisk erkebispedømme. I 1103 ble det fellesnordiske erkebispedømmet i Lund i Skåne, som da var en del av Danmark, opprettet. De norske bispedømmene ble lagt under Lund.[40] I 1152 eller 1153 ble det opprettet et eget norsk erkebispedømme, Nidaros erkebispedømme. Oslo bispedømme ble nå lagt under Nidaros. Dette knyttet Viken sterkere til resten av Norge.[41] De første klostrene i Viken ble grunnlagt på midten av 1100-tallet, førstGimsøy kloster ved Skien, Hovedøya kloster ved Oslo og Værne kloster ved Rygge og deretter i Kastelle kloster ved Konghelle, Fransiskanerklosteret i Tønsberg.[42] og Dragsmark kloster ved Oddevold

Viken hadde seks fylkeskirker; to i hvert fylke. Disse kirkene var Sem og Hedrum i Vestfold, Aker og Tune i Vingulmark, og en kirke i Konghelle og Svarteborg i Ranrike. Kirken i Konghelle kan muligens ha vært Ytterby kirke.[43]

Lagting og fylkesinndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Borgartinget og Borgartingsloven

Da Tønsberg sjømannsskole ble bygd på Haugar/Møllebakken i 1921, ble det reist en minnebauta over haugatinget på stedet. Inskripsjonen på steinen er «Her blev haugatinget holdt i vikingetid og middelalder. Det var fylkesting for Vestfold og kongehyldningsting.» Bygningen huser siden 1995 Haugar Vestfold Kunstmuseum

Det gamle Viken utgjorde tingkretsen for Borgartinget, som ble holdt i Borg (Sarpsborg). Borgartinget nevnes første gang i sagaene da Inge Haraldsson ble tatt til konge i 1136.[44] Dette var tidlig i borgerkrigstiden, og partiet som dannet seg rundt kong Inge, var forløperne for Lendmannspartiet og senere Baglerne. Borgartinget kan ha vært et lokalt ting for området rundt Borg på 1000-tallet, men det ble neppe et regionalt ting for hele Viken før på midten av 1100-tallet.[45]

Et annet tingsted i Viken var Haugatinget i Tønsberg. Dette ble for det meste brukt som kongehyllingsting.[46]

Det er lite bevart av Borgartingsloven, kun delen om kristenretten, og noen bruddstykker av en verdslig lov. De eldste avskriftene av loven er fra 1300-tallet.[47]

Ifølge Borgartingsloven var det tre fylker i Viken.[43] Krøniken Historia Norvegiæ fra rundt 1170 hevder det var fire fylker.[48] Fylkene var opprinnelig Vestfold, Vingulmork og Ranrike. Vestfold var den gangen langt større enn dagens Vestfold fylke, og omfattet også Grenland. Vingulmork bestod av dagens Østfold og deler av Akershus. Dette området ble rundt 1200 delt i to; Oslosysla og Borgarsysla. Ranrike ble også delt i to, og den sørlige delen fikk navnet Elvesysla. Sistnevnte ble fra 1400-tallet kalt Båhuslen etter festningen Båhus.

Fra senmiddelalderen ble navnet Viken brukt mer begrenset om de østligste delene, det nordre Båhuslen, områdene sør for Svinesund.[49] Området var administrativt delt i Nordvikens og Søndervikens fogderier, navn som fortsatt var i bruk etter freden i Roskilde i 1658. Navnet Viken ble også brukt i kirkelig sammenheng. Fram til 2007 var navn på de tilsvarende områdene «Vikornes norra kontrakt» og «Vikornes södra kontrakt» innen Svenska kyrkans organisasjon (inntil 1658 Ranrike prosti i Oslo bispedømme).

Viken i historiefremstilling[rediger | rediger kilde]

Norges vugge eller danekongenes område?[rediger | rediger kilde]

Helt frem til 1980- og 1990-årene aksepterte norske historikere og arkeologer fortsatt i stor grad Snorres fremstilling av Vestfold og Viken som Norges vugge.

Historikere som Peter Sawyer og Claus Krag utfordret denne forståelsen ved å vektlegge de mange kildene til Vikens historie der dansk herredømme over regionen kommer tydelig frem. Særlig Krags «Ynglingatal og Ynglingesaga» fra 1991 ble viktig. Her påstår Krag at Ynglingeætta ikke kunne være fra Vestfold, og at kvadet Ynglingatal, som Ynglingesaga bygger på, er en litterær konstruksjon.[50] Arkeologen Dagfinn Skre med flere har imidlertid argumentert mot en sen datering av kvadet.[51]

At Viken i vikingtid og tidlig middelalder stort sett var styrt av danske konger, eventuelt med lokale konger som vasaller, er imidlertid en veletablert teori som de fleste historikere og arkeologer er enige om i dag.

Ordet «viking»[rediger | rediger kilde]

Det har vært spekulert i, av blant annet Finn Hødnebø, om ikke ordet «viking» opprinnelig betyr nettopp «person fra Viken». Betegnelsen «viking», eller norrønt vikingr, kan ha vært betegnelsen på folket som bodde langs kysten av Viken, og at navnets innhold etterhvert endret seg fra å favne alle innbyggerne i denne regionen, til å bety spesifikt sjøkrigere.[52][53] Imidlertid kalles folket i Viken «vikværinger» i gamle kilder som sagalitteratur, lovtekster og diplomer, og ikke «vikinger».

Viking kan også bety bare «person som går i land i en vik», og slik sett være mer av et «samlebegrep» for folk eller sjømenn fra hele kysten, ikke bare Viken.

Den eldste forekomsten av ordet er fra gammelengelsk, fra diktet Widsith. Her nevnes «wicingas» i en liste over ulike folkeslag. Den senere bruken av ordet som synonymt med sjøfarer, kjent fra både gammelengelske og norrøne kilder, er antakelig yngre. Etterhvert fikk ordet en mer negativ betydning, sjørøver.[54]

Viken i dag[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen Viken brukes fortsatt om området rundt Oslofjorden, uavhengig av moderne fylkes- og kommunegrenser. Flere foretak benytter begrepet i sine firmanavn, for eksempel Viken Skog, Viken Filmsenter, Viken Fiber og Vestviken kollektivtrafikk. Det regionale helseforetaket Helse Sør-Øst har også en underavdeling som kalles Vestre Viken.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Vikværsk, dialekten som tradisjonelt blir snakket av folk fra Viken
  • Viken i sagalitteraturen, politiske og geografiske beskrivelser av regionen i de ulike kongesagaene

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Annales Regni Francorum DCCCXIII
  2. ^ oversatt til norsk for anledningen
  3. ^ Ottars beretning: s. 4
  4. ^ Sigurdsson (2008): s. 13
  5. ^ Krag (1990): s. 192-193
  6. ^ Snorre, Olav Tryggvassons saga: 138 (kapittel 15)
  7. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga: 170 (kapittel 51)
  8. ^ Fagerskinna: 151 (kapittel 25), Heimskringla, Olav Tryggvassons saga: 210 (kapittel 113)
  9. ^ Sveaas Andersen (1977): 103-106
  10. ^ Snorre, Olav Tryggvasons saga: 210 (kapittel 113)
  11. ^ Snorre, Olav den helliges saga: 251 (kapittel 61)
  12. ^ Sveaas Andersen (1977): 120-121
  13. ^ Snorre, Olav den helliges saga: 397 (kapittel 173)
  14. ^ Myhre (2015): 148
  15. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): (s. 13)
  16. ^ Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 114
  17. ^ Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 116-117, Snorre, Haraldssønnenes saga: 609 (kapittel 1)
  18. ^ Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 122
  19. ^ Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 125
  20. ^ Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 133-134
  21. ^ Moseng m.fl. (2007): s. 133-134
  22. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga: kap. 9 (Erlings kongehylling) og kap. 26 (Filippus' kongehylling)
  23. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga: kap. 35
  24. ^ Håkon Håkonssons saga: 63-64
  25. ^ Myhre: 149
  26. ^ Myhre: 150
  27. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 218)
  28. ^ Per Thoresen: «Gamle Tønsberg: Middelalderbyen». http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/del4.html. Besøkt 6. september 2016.
  29. ^ Riksantikvaren. «Tre norske middelalderbyer i 1970-årene : fornminnevern og utgravningsresultater : Hamar, Oslo, Tønsberg - Nasjonalbiblioteket». Besøkt 22. november 2015. 
  30. ^ Krag (2005): 290
  31. ^ Snorre, Olav den helliges saga, kap. 173
  32. ^ Snorre, Haraldssønnenes saga, kap. 1
  33. ^ Norseng (2005): 32-34
  34. ^ Snorre: Magnussønnenes saga, kap. 19, 32
  35. ^ Morkinskinna (oversatt av Kåre Flokenes 2004): 264
  36. ^ Snorre: Magnus Blindes og Harald Gilles saga: kap. 9-12
  37. ^ Sveaas Andersen (1977): 190
  38. ^ Kolsrud (1958): 176-179
  39. ^ Kolsrud (1958):176
  40. ^ Kolsrud (1958): 181
  41. ^ Sigurdsson (2003): 20
  42. ^ Sigurdsson (2003): 24
  43. ^ a b Ældre Borgartingslov (1914): 22
  44. ^ Snorre, Haraldssønnenes saga: 609 (kapittel 1). «Da de kom til Viken, ble det stevnet Borgarting, og der ble Inge tatt til konge (…)»
  45. ^ Norseng (2005): 32-34
  46. ^ Krag (2000): 97
  47. ^ Norseng (2005): 36
  48. ^ Historia Norvegiæ (1990): 20
  49. ^ Viken. (2015, 11. august). I Store norske leksikon. Hentet 7. september 2016 fra https://snl.no/Viken.
  50. ^ Krag (1991)
  51. ^ Myhre: 150-151
  52. ^ Finn Hødnebø (1976). «Viking». Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder; Bind 20 : Vidjer-øre. Oslo: Gyldendal. s. 20-25. 
  53. ^ Myhre: 149
  54. ^ Harald Bjorvand og Frederik Otto Lindeman (2000). Våre arveord: etymologisk ordbok. Oslo: Instituttet for sammenlignende kulturforskning. s. 1050–1051. ISBN 8270993190. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]