Viken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kart over Viken i middelalderen, tegnet av Ivar Refsdal.

Koordinater: 59°20′N 10°30′Ø Viken er et historisk navn på området rundt Oslofjorden. Begrepet var i alminnelig bruk i vikingtiden og middelalderen. Hvor de konkrete grensene for området gikk, er usikkert, trolig var de flytende og varierte i tid. Rygjarbit og Lindesnes er to områder som ofte omtales som Vikens grenser på vestsiden. Tilsvarende er det Svinesund og Gøta elv på østsiden. Det er hovedsakelig sagalitteraturen som gir informasjon om Vikens geografiske utstrekning. Lenge var Viken et grenseområde som flere makter ønsket seg kontroll over - Norge i vest, Sverige i øst og Danmark i sør.

Viking?[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: etymologien til ordet viking

Det har vært spekulert i om ikke ordet viking opprinnelig betyr nettopp «person fra Viken». Betegnelsen «viking», eller norrønt vikingr, kan ha vært betegnelsen på folket som bodde langs kysten av Viken, og at navnets innhold etterhvert endret seg fra å favne alle innbyggerne i denne regionen, til å bety spesifikt sjøkrigere. [1]

Viken under danekongene[rediger | rediger kilde]

I vikingtiden hadde danske konger trolig herredømme over Viken. Dette fremgår blant annet av de frankiske riksannalene som forteller at to danske konger, Harald og Reginfred, sønner av kong Godfred, dro til Vestfold (kalt Westarfoldam i annalene) i 813 for å slå ned et opprør og på den måten sikre rikets nordvest-grense. I annalene heter det at «Qui tamen eo tempore domi non erant, sed ad Westarfoldam cum exercitu profecti, quae regio ultima regni eorum inter septentrionem et occidentem sita, contra aquilonem Brittaniae summitatem respicit, cuius principes ac populus eis subici recusabant»[2] - «De [Harald og Reginfred] var ikke hjemme på den tiden, men de hadde satt ut med en hær til Vestfold, som ligger på ytterkanten av deres rike mellom nord og vest, nord for Britannia, fordi lederne for folket der [altså i Vestfold] nektet å underkaste seg dem». Dette tyder på at det var danene som hadde kontroll over Viken på begynnelsen av 800-tallet, om enn med visse problemer.

En kilde fra slutten av 800-tallet er Ottar fra Hålogaland, en nordnorsk høvding. Han besøkte den engelske kong Alfred, som på denne tiden fikk oversatt Orosius' verdenshistorie til (gammel)engelsk. Her bidro Ottar til å utvide verket ved å fortelle om Norden. I beretningen forteller Ottar at da han seilte ut fra Kaupangen i Skiringssal i Vestfold med kurs for Hedeby i Slesvig, hadde han «Danmark» på babord side.[3] Da må han ha regnet store deler av Viken, i alle fall dagens Østfold og Båhuslen, som en del av Danmark. Norge var på 800-tallet trolig delt i tre: et område med dansk overherredømme i Viken, et nokså selvstendig vestnorsk kongedømme, i alminnelighet forbundet med Trøndelag, og et opplandsk rike med størst forbindelse og støtte østover.[4]

Dette står i sterk motsetning til fremstillingen i Snorres sagasamling Heimskringla, skrevet rundt 1230. Den første sagaen i verket, Ynglingesaga, handler om Ynglingeætta, det solide herskerdynastiet av Vestfoldkonger i Viken. Her er trusler fra danske konger totalt fraværende. Denne fremstillingen er i beste fall en sterkt redigert utgave av historien. Vektleggingen av Vestfoldkongene og fraværet av danekongene er trolig en del av Snorres ønske om å fremheve Vestfold som norsk område i en tid der danske konger lenge hadde hevdet krav på Viken.[5]

Danekongenes tid i Viken var imidlertid ikke over på 800-tallet. En av Danmarks mest kjente middelalderkonger, Harald Blåtann, ble tatt til konge i Viken i ca 970.[6] Sønnen hans, Svein Tjugeskjegg, arvet trolig området etter faren, selv om Olav Tryggvasson ser ut til å ha erobret det fra Svein på slutten av 900-tallet.[7] Svein fikk likevel Viken tilbake etter at Olav falt i slaget ved Svolder i 1000.[8]

Norske konger får fotfeste i Viken[rediger | rediger kilde]

Den norske kongemakten begynte for alvor å hevde seg i Viken med Olav Haraldsson (1015–28). Etter slaget ved Svolder var det den danske kong Svein Tjugeskjegg som hadde kontrollen over Viken. Den svenske kong Olof Skötkonung, og hans svigersønn, norske Svein jarl, hadde kontrollen over Ranrike.[9] Da Olav Haraldsson kom til Viken i 1016, seiret han først over Svein jarl i slaget ved Nesjar. Deretter la Olav Viken under seg, før han erobret også den østlige delen - Ranrike - fra Olof.[10]

I sin sene regjeringstid fikk imidlertid Olav problemer, og den dansk-engelske kongen Knut den mektige ble norsk konge. Viken var det siste området Knut erobret. Da hadde han ifølge sagaen «vunnet Norge uten kamp» før han dro tilbake til Danmark.[11] Knut satte sin sønn, Svein Knutsson (Svein Alfivasson) til å styre i Norge. Da Knut døde i 1035 medførte det en kraftig svekkelse av den danske kongemakten. Dette åpnet opp for norske kongers kontroll over Viken, med Olav den helliges sønn Magnus Olavsson (den gode) og Olavs halvbror Harald Sigurdsson (Hardråde). Presset på Norge lettet mens danskene var opptatt med innbyrdes kamp om tronen, men danene var tilbake igjen i 1160, da Valdemar den store kom til Tønsberg og innsatte Erling Skakke, far til den senere kongen Magnus Erlingsson, som sin jarl i Viken.[12] Først da Valdemar II døde i 1241, var Norge ute av den danske maktsfæren. De norske kongene etablerte nå sin autoritet over Østlandet, en utvikling som nådde sitt høydepunkt da hovedstaden ble flyttet fra Bergen til Oslo i 1314.[13]

Viken i borgerkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Borgerkrigstiden, Baglerne
Det har vært argumentert for at borgerkrigene hadde en geografisk bakgrunn - de ulike kongsemnene hadde støtte i ulike landsdeler. Da kampene brøt ut etter Sigurd Magnussons død i 1130, hadde Sigurds sønn Magnus sitt område i Trøndelag, mens Sigurds bror Harald Gille holdt til i Viken.[14] Da Haralds sønner ble konger, var det Inge som var Viken-kongen. Inge var også den første kongen som ble kongehyllet på Borgarting.[15] Etter Inges død ble Erling Skakke leder for gruppen av Inges tidligere støttespillere, og Erling greide å få sin sønn Magnus Erlingsson kronet til konge.[16] Denne fraksjonen, det såkalte lendmannspartiet, hadde fordelen av kirkens støtte. I Viken stod i 1177 et av de mest kjente slagene i borgerkrigstiden, slaget på Re, i dagens Re kommune i Vestfold. Her vant Magnus, Erling og deres menn seier over birkebeinerne.[17]

Etter at Sverre Sigurdsson ble birkebeinernes konge, ble det enda større motsetning mellom Viken og de øvrige landsdelene. Birkebeinernes sentrum var tradisjonelt i Trøndelag, men Sverre arbeidet for å styrke kontrollen over Vestlandet. Dermed ble Viken i enda større grad et eget område, adskilt fra resten av Norge, og sentrum for kampen mot kong Sverre. Nikolas Arnesson, biskop av Oslo og halvbror av Inge Haraldsson (Krokrygg), og flere andre biskoper, dannet opprørspartiet baglerne i motstand mot Sverre. Baglerne var hovedsakelig vikværinger. Verdslig regional motstand mot birkebeinerne i Viken ble forent med kirkelig motstand mot Sverre.[18]

Baglerne hadde sitt hovedsete i Tønsberg. Baglerkongene blir kun regnet som tronpretendenter i de offisielle listene over norske konger, men baglerkongene ble kongehyllet akkurat slik som birkebeinerkongene, og i samtiden ble trolig baglernes konger ansett for å være like så «ordentlige» konger som birkebeinernes. De mest kjente baglerkongene, Erling Steinvegg og Filippus Simonsson, ble begge kongehyllet på både Haugating og Borgarting.[19] Da det ble satt til grid mellom baglerne og birkebeinerne på Kvitsøy i 1208, ble det bestemt at Filippus skulle ha styringen over Viken fra Rygjarbit til Svinesund. Birkebeinerne og deres konge Inge Bårdsson fikk Filippus til å love at han skulle gi fra seg kongsnavnet etter dette, men Filippus fortsatte å kalle seg konge helt frem til sin død.[20] En tid etter Filippus' død i 1217 la baglerne offisielt ned flokken og gikk over til birkebeinerne og deres konge Håkon Håkonsson.[21] De baglerne som ikke var fornøyde med dette, fortsatte å kjempe mot birkebeinerne under navnet ribbungene, oppkalt etter flokkens leder Sigurd Ribbung. I 1227 døde Sigurd Ribbung, og opprøret i Viken døde etterhvert ut.

Handel og handelsveier[rediger | rediger kilde]

Som vi ser eksisterte det et spenningsforhold mellom Viken og naboene i vest og sør over flere århundrer. En av årsakene til dette kan muligens være ønsket om kontroll med handelsveiene i Skandinavia. Vestlandskysten var den viktigste veien for handel med Trøndelag, Hålogaland og Bjarmeland, mens Viken var den naturlige inngangsporten til det indre Østlandet. I disse områdene ble det produsert varer som var verdifulle for danenes handel med sakserne, angelsakserne, friserne og frankerne, og etterhvert også folket i Østersjøområdet.[22] Viken var altså en viktig vannvei for varetilførsel, som både nordmenn og daner ønsket kontroll med. Byen Kaupaung i Tjølling, som trolig er identisk med Ottars "Skiringssal" og Norges eldste by, kan også ha blitt anlagt av danske konger.[23] Danske vikingtidsbyer som Ribe og Hedeby ble også anlagt i ytterkanten av det danske riket, så dette kan ha vært en del av en strategi for å få kontroll med grenseområder og å sikre seg tilgangen på viktige handelsvarer.

Kirken og kristendommen[rediger | rediger kilde]

Selv om Olav Tryggvason og Olav den hellige er kjente for å ha kristnet Norge, var trolig store deler av befolkningen i Viken allerede kristne på slutten av 900- og begynnelsen av 1000-tallet. Kirkeorganisasjonen ble etablert utover på 1000-tallet, med god hjelp fra angelsaksiske (engelske) biskoper. Oslo ble etterhvert bispesete for Viken, trolig på grunn av St. Hallvard-helligdommen.[24] Den første biskopen i Viken var trolig den engelske Aasgaut, nevø av Olav den helliges misjonsbiskop Grimkjell.[25]

Opprettelsen av erkebispedømmet i Nidaros i 1152/53 knyttet Viken sterkere til resten av Norge, da Oslo bispedømme ble lagt under Nidaros, mens det tidligere hadde tilhørt det fellesnordiske erkebispedømmet i Lund.[26] De første klostrene i Viken ble grunnlagt på midten av 1100-tallet, først i Skien, Oslo og Rygge og deretter i Tønsberg og Konghelle.[27]

Lagting[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Borgartinget

Det gamle Viken utgjorde tingkretsen for Borgartinget, som ble holdt i Borg (Sarpsborg). Borgartinget nevnes første gang i sagaene da Inge Haraldsson ble tatt til konge i 1136.[28] Dette var tidlig i borgerkrigstiden, og partiet som dannet seg rundt kong Inge, var forløperne for Lendmannspartiet og senere Baglerne. Borgartinget kan ha vært et lokalt ting for området rundt Borg på 1000-tallet, men det ble neppe et regionalt ting for hele Viken før på midten av 1100-tallet.[29]

Byer[rediger | rediger kilde]

På 1100-tallet lå fire av landets seks største byer i Viken: Tønsberg, Oslo, Sarpsborg og Konghelle.[30] Skien lå i nærheten. (Bergen og Nidaros var imidlertid landets største og viktigste byer.)

Grenland ble på 1200-tallet skilt ut fra Vestfold og slått sammen med Telemark i forbindelse med at riket ble inndelt i sysler under kong Sverre. Telemark ble også lagt under Borgartinget.

Viken i historiefremstilling[rediger | rediger kilde]

Helt frem til 1980-1990-tallet aksepterte norske historikere og arkeologer fortsatt i stor grad Snorres fremstilling av Vestfold og Viken som Norges vugge. Historikere som blant annet Peter Sawyer og Claus Krag utfordret denne forståelsen ved å vektlegge de mange kildene til Vikens historie der dansk herredømme over regionen kommer tydelig frem. Særlig Krags «Ynglingatal og Ynglingesaga» fra 1991 ble viktig. Her påstår Krag at Ynglingeætta ikke kunne være fra Vestfold, og at kvadet Ynglingesaga bygger på, er en litterær konstruksjon. Arkeologen Dagfinn Skre med flere har imidlertid argumentert i mot dette.[31] At Viken i vikingtid og tidlig middelalder stort sett var styrt av danske konger, eventuelt med lokale konger som vasaller, er imidlertid en veletablert teori som de fleste anerkjente historikere og arkeologer er enige om i dag.

Viken i dag[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen Viken brukes fortsatt om området rundt Oslofjorden, uavhengig av moderne fylkes- og kommunegrenser. Flere foretak benytter begrepet i sine firmanavn, for eksempel Viken Skog, Viken Filmsenter, Viken Fiber og Vestviken kollektivtrafikk. Det regionale helseforetaket Helse Sør-Øst har også en underavdeling som kalles Vestre Viken.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Myhre: 149
  2. ^ Annales Regni Francorum DCCCXIII
  3. ^ Ottars beretning: s. 4
  4. ^ Sigurdsson (2008): s. 13
  5. ^ Krag (1990): s. 192-193
  6. ^ Snorre, Olav Tryggvassons saga: 138 (kapittel 15)
  7. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga: 170 (kapittel 51)
  8. ^ Fagerskinna: 151 (kapittel 25), Heimskringla, Olav Tryggvassons saga: 210 (kapittel 113)
  9. ^ Snorre, Olav Tryggvasons saga: 210 (kapittel 113)
  10. ^ Snorre, Olav den helliges saga: 251 (kapittel 61)
  11. ^ Snorre, Olav den helliges saga: 397 (kapittel 173)
  12. ^ Myhre (2015): 148
  13. ^ Jon Vidar Sigurdsson: (s. 13)
  14. ^ Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 114
  15. ^ Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 116-117, Snorre, Haraldssønnenes saga: 609 (kapittel 1)
  16. ^ Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 122
  17. ^ Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 125
  18. ^ Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 133-134
  19. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga: kap. 9 (Erlings kongehylling) og kap. 26 (Filippus' kongehylling)
  20. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga: kap. 35
  21. ^ Håkon Håkonssons saga: 63-64
  22. ^ Myhre: 149
  23. ^ Myhre: 150
  24. ^ Kolsrud (1958): 176-179
  25. ^ Kolsrud (1958):176
  26. ^ Sigurdsson (2003): 20
  27. ^ Sigurdsson (2003): 24
  28. ^ Snorre, Haraldssønnenes saga: 609 (kapittel 1). «Da de kom til Viken, ble det stevnet Borgarting, og der ble Inge tatt til konge (…)»
  29. ^ Norseng (2005): 32-34
  30. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 218)
  31. ^ Myhre: 150-151

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Vikværsk eller viksk, målføret eller dialekten som tradisjonelt blir snakket av folk fra Viken
  • Viken i sagalitteraturen, politiske og geografiske beskrivelser av regionen i de ulike kongesagaene