Victor fra Aveyron

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Victor fra Aveyron
Victor, the salvage of Aveyron, end XVIIIe.jpg
Født1790-årene
Aveyron
Død1828
Paris
Utdannet ved Institut National de Jeunes Sourds de Paris
Nasjonalitet Frankrike

Victor fra Aveyron (ca. 17881828) var et vilt barn i Frankrike som ble funnet i 1800 etter tilsynelatende å ha tilbrakt det meste av sin barndom alene i skogen. Etter at han ble oppdaget ble hans tilfelle undersøkt av den unge legen Jean Marc Gaspard Itard som arbeidet med gutten i fem år og som ga ham navnet Victor. Itard var interessert i å fastslå hva Victor var i stand til å lære seg. Han planla prosedyrer for å lære gutten ord og nedtegnet sin framgang. Basert på sitt arbeid med Victor la Itard ny grunn i pedagogikken av utviklingshemmede.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Victor fra Aveyron, 1800

Det er beregnet at Victor må ha blitt født en gang rundt 1788. Han var ennå ikke nådd puberteten da han ble fanget i 1800, men gått inn i puberteten i løpet av det neste året eller så. Det er ikke kjent når eller hvordan han kom til å leve alene i skogene i nærheten av Saint-Sernin-sur-Rance i Aveyron i sørlige Frankrike. Han hadde riktignok blitt rapportert sett i dette området en gang rundt 1794. I 1797 ble han sett av tre jegere. Han løp fra dem, men de greide å fange ham da han forsøkte å klatre opp i et tre. De fraktet ham til en landsby i nærheten hvor en enke forsøkte å ta seg av ham. Imidlertid rømte han fra henne og tilbake til skogen. Hans alder var ukjent, men folk i landsbyen mente at han måtte være rundt tolv år gammel. At han ikke kunne snakke, hans valg av mat, og de tallrike arr han hadde, antydet at må ha levd som vill i skogen det meste av sitt liv.[1]

Undersøkelser[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter at Victor ble funnet ble han undersøkt av en lokal abbed og professor i biologi, Pierre Joseph Bonnaterre. Han fjernet guttens klær og førte ham ut i snøen. Han registrerte at gutten ikke ble oppskaket og urolig, men boltret seg naken i snøen. Bonnaterre trakk den slutning at gutten åpenbart var vant til å være utsatt for kulde. Den lokale kommisjonæren for myndighetene, Constans-Saint-Esteve, observerte også Victor og skrev at det var «noe særskilt med hans oppførsel som gjør at han synes nær den samme tilstanden som ville dyr.»[2] Gutten ble til sist tatt med til byen Rodez. To menn reiste dit for å få fastslått om han var deres savnede sønn. Begge hadde mistet sønnene sine i tiden under den franske revolusjon. Ingen av dem krevde Victor som sin sønn. Det gikk også andre rykter om guttens opprinnelse. Eksempelvis insisterte et rykte på at han var den illegitime sønnen av en notar som ble satt ut som barn fordi han var stum.[3] Itard mente at Victor hadde «levd i absolutt ensomhet siden han var minst fire eller fem år gammel og fram til han var rundt tolv år, hvilket var den alderen han kan ha vært da han ble fanget i Caune-skogen.» Det innebærer at han antatt har levd i rundt sju år i villmarken.[4]

Roch-Ambroise Cucurron Sicard (1742 – 1822)

Det var åpenbart at Victor kunne høre, men han ble likevel tatt med til Nasjonalinstituttet for døve i Paris slik at han kunne bli undersøkt av den kjente døveeksperten Roch-Ambroise Cucurron Sicard. Denne og andre medlemmer av Société des observateurs de l'homme («Samfunnet for menneskelige observasjon») at ved å undersøke, foruten å forsøke å lære gutten noe, ville de få de bevis de trengte for den nye populære empiriske teori om kunnskap.[5] Innenfor opplysningstidens kontekst da mange diskuterte om hva som skilte menneskene fra dyrene, var det en betydelig faktor at mennesket hadde evnen til å lære et språk. Ved å studere gutten ville de også være i stand til å forklare forholdet mellom menneske og samfunn.

Opplysningstidens innflytelse[rediger | rediger kilde]

Opplysningstidens fikk mange tenkere, inkludert naturforsker og filosofer, til å mene at menneskelig natur var et emne som det var behov til definere på nytt og undersøke fra en helt ny synsvinkel. Ettersom den franske revolusjon og ny framgang innenfor vitenskap og filosofi var det en forståelse at mennesket ikke var spesielt i seg selv, men derimot typisk for sin plass i naturen.[6] Det var et håp at ved å undersøke den ville gutten ville denne forståelsen få støtte. Han ble et kasusstudie i opplysningstidens debatt om forskjellene mellom mennesker og andre dyr.

På denne tiden ble den vitenskapelige kategorien Juvenis averionensis benyttet som et særskilt tilfelle av Homo ferus,[7] beskrevet av svenske Carl von Linné i Systema naturae. Linné og hans oppdagelser førte til spørsmålet om «hva er det som gjør oss til mennesker?» En annen tanke som var utbredt i opplysningstiden var tanken om bon sauvage, den edle ville. Det var en tro at et menneske som eksisterte i ren naturtilstand ville være en «varsom, uskyldig, en som likte ensomheten, uforstående til ondskap og ikke i stand til å forsake bevisst skade.»[8]

Filosofiske tanker, som eksempelvis foreslått av Rousseau, Locke og Descartes, ble utviklet på denne tiden. Disse tankene hadde en åpenbar innflytelse på hvordan gutten ble oppfattet og senere hvordan hans utdannelse ble konstruert av Itard.

Kolonialismens innflytelse[rediger | rediger kilde]

Det er blitt påpekt at det var en «direkte forbindelse mellom kolonialismens diskurs utenlands og indre regulering av avvikere hjemme.»[9] Den måten som europeere så på «de andre» i koloniene og andre eksotiske steder, var den samme måten som franskmenn så på den ville gutten fra Aveyron. Å mangle fornuft og forståelse i opplysningstiden var det samme som å være usivilisert. Holdningene som europeerne hadde overfor de andre hadde sin parallell i Victor da også han ble betraktet som «usivilisert» grunnet hans mangel på språk og derfor også fornuft. Disse karakteristikker definerte menneskeheten for Victors samtidige.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Det ble sagt at selv om han hadde vært utsatt for samfunn og utdannelse, ville han ha hatt liten framgang ved institusjonen under Sicard. Mange stilte spørsmål ved hans evner til å lære grunnet hans opprinnelige tilstand, og som det har blitt forklart, «det er en ting å si at et naturmenneske ikke er helt menneskelig, det er en helt annen ting å si at naturmennesket ikke kan bli helt menneskelig.»[10] Etter at Sicard hadde blitt frustrert over mangelen på framgang med gutten, ble han etterlatt til å vandre rundt i institusjonen på egenhånd, inntil Jean Marc Gaspard Itard grep inn. Han besluttet å ta med seg gutten til sitt eget hjem slik at han lettere kunne dokumentere og overvåke hans utvikling.

Jean Marc Gaspard Itard[rediger | rediger kilde]

Jean Marc Gaspard Itard (1774 – 1838), portrett fra nstitut National de Jeunes Sourds de Paris.

Jean Marc Gaspard Itard, en ung medisinerstudent, kom til å adoptere Victor og utga rapporter om hans framgang. Itard trodde to ting skilte mennesker fra dyr: empati og språk. Han ønsket å sivilisere Victor med det mål å lære ham å snakke og å vise menneskelige følelser. Victor viste betydelig framgang i begynnelsen i å forstå språk og lese enkle ord, men greide ikke å få framgang utover et rudimentært nivå. Itard skrev at «Under disse omstendigheter var hans øre ikke et organ for å forstå lyder, deres artikulasjoner og deres kombinasjoner; det var ingenting annet enn enkle virkemidler for selvoppholdelse som advarte mot farlige dyr som nærmet seg eller ville frukter som falt ned.»[11]

De to eneste frasene som Victor faktisk klarte å lære å stave var «lait» (melk) og «Oh, Dieu» (Å, Gud).[12] Det synes derimot som om Itard var preget av mer samtidige oppfatninger mens han forsøkte å utdanne Victor. Rousseau synes å ha ment at «den naturlige assosiasjonen er basert på gjensidig fri og likeverdig respekt mellom folk.»[13] Denne forestillingen om hvordan lærling og undervisning var noe som, selv om det ikke ga de effekter han håpet på, viste seg likevel å være et skritt i retning av nye pedagogiske systemer. Ved å forsøke å lære om gutten som levde i naturen, kunne utdannelsen ble omorganisert og preget av denne forståelsen. Itard har blitt anerkjent som grunnleggeren av «oral utdannelse av døve; faget otolaryngologi, det vil si bruken av adferdsendring av alvorlig hemmede barn; og særlig utdannelse av mentalt og fysisk handikappete.»[14]

Mens Victor ikke greide å lære å snakke det språket som Itard forsøkte å lære ham, synes det som om Victor hadde framgang i sin adferd overfor andre mennesker. I Itards hjem var det hans husholderske madame Guérin som dekket bordet, og en kveld da hun gråt over tapet av sin ektemann, stoppet Victor med det han drev på med og viste trøstende oppførsel overfor henne. Itard rapporterte dette som framgang.[15]

Språk[rediger | rediger kilde]

Charles-Michel de l'Épée (1712 – 1789)

Det franske samfunn betraktet intellekt tilknyttet språk, det ene er ikke mulig uten det andre. Om de ikke ble tatt vare på av venner eller familie, ville de fleste mennesker som ble betraktet som «dumme», havne i forferdelige og fryktelige forhold. Imidlertid, en gang rundt 1750 var den noe annerledes som skjedde i Paris. En fransk prest, Charles-Michel de l'Épée, skapte den første offentlige spesialskole særskilt for døve og stumme. Hans institusjon ble gjort til et nasjonalt institusjon i 1790.[16] Den nye interessen og den moralske forpliktelsen for døve og stumme inspirerte Itard til å oppfostre og forsøke å lære Victor å snakke. «Han hadde teorien til Locke og Condillac om at vi er født med tomme hoder og at våre tanker oppstår fra hva vi oppfatter og erfarer. Å oppleve bortimot ingenting av samfunnet, forble gutten en villmann.»[17]

I de årene som Itard benyttet i arbeidet med Victor gjorde han en del gradvis framgang. Victor forsto meningen med handlinger og benyttet hva som er beskrevet som «handlingsspråk», hvilket Itard betraktet som en form for primitiv kommunikasjon.[18] Imidlertid greide Itard ikke å lære Victor å snakke. Han underet over hvorfor Victor valgte å forbli stum når han beviselig ikke var døv. Victor forsto heller ikke tonene i menneskelig stemme. Itard uttalte at «Victor var den mentale og psykologiske ekvivalent av å være født døvstum. Det ville være liten hensikt å forsøke å lære ham å snakke med vanlige metode ved å repetere lyder om han faktisk ikke hørte dem.»[19]

I ettertid har Itards utdanningsprosess blitt kritisert, eksempelvis hvorfor det ikke ble forsøkt å lære Victor tegnspråk. Det er uansett i dag bestemte hypoteser som kan benyttes for å forstå tilfellet Victor. «En er at den ville gutten, skjønt født normal, utviklet en alvorlig mental eller psykologisk forstyrrelse før han ble forlatt. Tidlig utviklet schizofreni, infantil psykose, autisme — et antall tekniske begreper har blitt benyttet for hans posisjon. (...) Det gir både en motivasjon for at han ble forlatt og en forklaring for hans delvis helbredelse under Itards behandling.»[20]

Professor Uta Frith har uttrykt at hun tror Victor viste tegn på autisme.[21][22] Serge Aroles, i sin bok L'énigme des enfants-loups, er også av den forståelse at bevarte redegjørelser av hans oppførsel peker mot «en gjennomsnittlig grad av autisme».[23] Han merket seg at Victor viste karakteristiske tegn på mental forstyrrelse, slik som å gnisse tennene mot hverandre, jevnlig vugge fram og tilbake, og spastiske bevegelser.[24]

Victor døde i Paris i 1828 i hjemmet til madame Guérin.

Dramatisering[rediger | rediger kilde]

Victors liv ble dramatisert i François Truffauts film fra 1970, L'Enfant sauvage, på norsk titulert som Ulvegutten.[25] Victors liv ble også gjenfortalt gjennom dramatisering i en episode i fjerde sesong av den amerikanske TV-serien In Search Of..., titulert «Wild Children», i 1980.[26]

Skjønnlitterær behandling[rediger | rediger kilde]

Victors liv var grunnlaget for romanen Wild Boy (2003) av den engelske forfatteren Jill Dawson, og dessuten i tittelfortellingen i novellesamlingen Wild Child and Other Stories (2010) av T. Coraghessan Boyle. Han figurerte også i amerikanske Mordicai Gersteins roman Victor: A Novel Based in the Life of the Savage of Aveyron (1998). Historien ble gjenfortalt som en fortelling for barn og ungdom i Mary Losures Wild Boy: The Real Life of the Savage of Aveyron.[27]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Jean-Marc Gaspard Itard (April 24, 1775 - July 5, 1838) French Physician», Human Intellegence, Indiana University
  2. ^ Lane, Harlan (1976): The Wild Boy of Aveyron. Cambridge: Harvard University Press, s. 9
  3. ^ Lane, Harlan (1976): The Wild Boy of Aveyron, s. 17
  4. ^ Lane, Harlan (1976): The Wild Boy of Aveyron, s. 10
  5. ^ Lane, Harlan (1976): The Wild Boy of Aveyron, s. 5
  6. ^ Shattuck, Roger (1980): The Forbidden Experiment. New York: Farrar Straus Giroux, s. 42
  7. ^ Séguin, Édouard C. (1866): Idiocy: And its treatment by the physiological method, New York: W. Wood & Co. Se ulike tekstversjoner hos Archive.org
  8. ^ Benzaquen, Adriana S. (2006): Encounters with Wild Children: Temptation and Disappointment in the Study of Human Nature, Montreal: McGill-Queen's UP, s. 163.
  9. ^ Simpson, Murray K. (2007): «From Savage to Citizen: Education, Colonialism, and Idiocy» i: British Journal of Sociology of Education 28 (5): 561–574 [p. 571]. doi:10.1080/01425690701505326.
  10. ^ Yousef, Nancy (2001): «Savage or Solitary?: the Wild Child and Rousseau's Man of Nature» i: Journal of the History of Ideas 62 (2): 245–263. doi:10.1353/jhi.2001.0021.
  11. ^ Itard, Jean-Marc-Gaspard (1962): The Wild Boy of Aveyron, s. 26
  12. ^ Ingalls, Robert P. (1978): Mental retardation: the changing outlook. New York: Wiley. ISBN 0-471-42716-0, s. 86
  13. ^ Winch, Christopher (1996): «Rousseau on Learning: a Re-evaluation» i: Educational Theory 46 (4): 415–428. doi:10.1111/j.1741-5446.1996.00415.x.
  14. ^ Carrey, Normand J. (1995): «Itard's 1828 Memoir on ‘Mutism Caused by a Lesion of the Intellectual Functions’: a Historical Analysis». i: Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry 34 (12): 1655–1661. doi:10.1097/00004583-199512000-00016.
  15. ^ Malson, L (1964): Les enfants sauvages. Mythe et réalité. Paris: Union générale des éditeurs, Collection 10/18. s. 234; sitert av Gaudreau, Jean; Canevaro, Andrea (1990): L'éducation des personnes handicapées hier et aujourd'hui. Les publications de la faculté des sciences de l'éducation - Université de Montréal. ISBN 2-920298-67-4, s. 71
  16. ^ Shattuck, Roger (1980): The Forbidden Experiment. New York: Farrar Straus Giroux, s. 61
  17. ^ Shattuck, Roger (1980): The Forbidden Experiment, s. 73.
  18. ^ Shattuck, Roger (1980): The Forbidden Experiment, s. 98.
  19. ^ Shattuck, Roger (1980): The Forbidden Experiment, s. 139–140.
  20. ^ Shattuck, Roger (1980): The Forbidden Experiment, s. 169.
  21. ^ BBC Radio 4. Case Study BBC - Radio 4 - Daily Schedule: «The Wild Boy of Aveyron Claudia Hammond presents», 30. september 2008
  22. ^ Jill Dawson. «Interview in The Big Issue on Wild Boy» Arkivert 2. februar 2009 hos Wayback Machine.
  23. ^ Aroles (2007): L'énigme des enfants-loups, s. 212
  24. ^ Aroles (2007): L'énigme des enfants-loups, s. 211
  25. ^ Ulvegutten, IMDb
  26. ^ The Secret of the Wild Child (18 Oct. 1994), IMDb
  27. ^ Wild Boy by Mary Losure Arkivert 31. januar 2015 hos Wayback Machine.

Litteratur[rediger | rediger kilde]