Vazgen Sargsian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vazgen Sargsian
Վազգեն Սարգսյան
Վազգեն Սարգսյան.jpg
Vazgen Sargsyan
Født5. mars 1959
Ararat
Død27. oktober 1999 (40 år)
Jerevan
Gravlagt Q42808609
Søsken Aram Sargsian
Utdannet ved Armenian State Institute of Physical Culture and Sport
Beskjeftigelse Politiker, prosaforfatter, militær
Parti Armenias republikanske parti
Nasjonalitet Sovjetunionen, Armenia
Utmerkelser Hero of Artsakh, Nasjonalhelt av Armenia, Lenin Komsomol-prisen
Armenias statsminister
11. juni 199927. oktober 1999
PresidentRobert Kocharyan
ForgjengerArmen Darbinjan
EtterfølgerAram Sargsian
Armenias forsvarsminister
25. juli 199511. juni 1999
ForgjengerSerzh Sargsyan
EtterfølgerVagharshak Harutiunyan
Armenias forsvarsminister
5. desember 199120. oktober 1992
Forgjengerstilling opprettet
EtterfølgerVazgen Manukyan
Signatur
Vazgen Sargsians signatur

Vazgen Sargsian (armensk: Վազգեն Սարգսյան, IPA: [vɑzˈɡɛn sɑɾkʰsˈjɑn]; født 5. mars 1959 i landsbyen Ararat i provinsen Ararat i sovjetrepublikken Armenia i Sovjetunionen, død 27. oktober 1999 i Jerevan) var en armensk militærkommandant og politiker. Han var den første forsvarsministeren i Armenia fra 1991 til 1992 og fra 1995 til 1999. Han var Armenias statsminister fra 11. juni 1999 og fram til 27. oktober samme år da han ble drept.

Han ble svært populær i Karabakh-bevegelsen som jobbet for å samle Nagorno-Karabakh med Armenia i slutten av 1980-tallet og han ledet armenske frivillige grupper i sammenstøt med aserbajdsjanske styrker. Etter at han ble utnevnt til forsvarsminister av president Levon Ter-Petrosyan like etter at Armenia ble uavhengig fra Sovjetunionen i slutten av 1991, ble Sargsian den mest fremtredende sjefen for de armenske styrker i Nagorno-Karabakh-krigen. Han styrte de militære operasjonene i krigen frem til 1994, da en våpenhvile ble oppnådd og krigen endte med at Republikken Nagorno-Karabakh ble en del av Armenia.[1]

I årene etter krigen strammet Sargsian sitt grep om Armenias væpnede styrker og etablerte seg selv i praksis som diktator.[2] Etter først å ha gitt sterkt støtte til president Ter-Petrosyan slik at han beholdt makten, tvang han presidenten til å gå av 1998 på grunn av at han ga etter i forhandlingene med Nagorno-Karabakh. Sargsian hjalp da statsminister Robert Kocharyan til å bli valgt til president.

Sargsian slo sammen krigsveterangruppen Yerkrapah med Armenias republikanske parti og samarbeidet med Armenias tidligere kommunistleder Karen Demirchyan. Under parlamentsvalget i 1999 fikk deres reformvennlige allianse et stort flertall. Sargsian ble statsminister og ble de facto beslutningstaker i Armenia med kontoll over både de væpnede styrkene og parlamentet.[3]

Sammen med Demirchyan ble Sargsian likvidert under parlamentskytingen 27. oktober 1999. Gjerningspersonene ble dømt til livstid i fengsel. På grunn av mistillit til rettssaken dukket det opp flere konspirasjonsteorier. Noen eksperter og politikere hevdet at likvideringen var planlagt av president Kocharyan og sikkerhetsminister Serzh Sargsian. Andre mistenker at fremmede nasjoner var involvert i skytingen.

Sargsian er bredt anerkjent som en nasjonalhelt både på tvers av det politiske spektrum og blant befolkningen. Han ble gitt ærestittelen Sparapet for å ha bidratt betraktelig for å etablere Armenia som en selvstendig stat, samt å sørge for landets sikkerhet ved å opprette den armenske hær.[4] Han er også blitt kritisert av menneskerettighetsorganisasjoner for å være udemokratisk, spesielt i sin rolle under valg. Sargsian ble gitt de høyeste utmerkelsene i Armenia og Nagorno-Karabakh, nemlig Nasjonalhelt av Armenia og Helt av Artsakh.

Tidlig liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Vazgen Sargsian var født 5. mars 1959 i provinsen Ararat nær den tyrkiske grensen i Armenia. Foreldrene var Greta og Zaven Sargsian.[5][6] Han gikk på Armenian State Institute of Physical Culture fra 1976 til 1979. Fra 1983 til 1986 var han leder for Komsomol på Ararat sement fabrikk.[5][7]

Sargsian var en amatørforfatter og utviklet et sosialt liv. Han skrev sin første novelle i 1990[8] og ble medlem av forfatterforbundet i Armenia i 1985.[8] Fra 1986 til 1989 hadde han en ledende rolle i et tidsskrift i Jerevan.[7] Hans første bok, Bread Temptation («Հացի փորձություն»), ble publisert i 1986.[8] Flere av hans verker ble publisert i tidsskrifter, men hans forfatterkarriere varte kun til slutten av 1980-tallet.[9]

Likvidering[rediger | rediger kilde]

Nasjonsalforsamlingen i Armenia

Skuddene og begravelsen[rediger | rediger kilde]

Rundt kl 17:15 den 27. oktober 1999[10][11] brøt fem menn seg inn i parlamentsbgyningen i Jerevan under en spørretime. Gjernsningspersonene (Nairi Hunanyan, hans yngre bror Karen Hunanyan, deres onkel Vram Galstyan, Derenik Ejanyan og Eduard Grigoryan)[12], var bevæpnet med AK-47 som var gjemt under lange frakker.[10][13] De skøt og drepte Vazgen Sargsian, nasjonalforsamlingens president Karen Demirchyan og visepresident Yuri Bakhshyan, Ruben Miroyan, statsråd Leonard Petrosyan og parlamentsmedlemmene Henrik Abrahamyan, Armenak Armenakyan og Mikayel Kotanyan, I tillegg skadet de minst 30 personer i parlamentet.[14][15] Gruppen påsto at de forsøkte å utføre et statskupp.[16] De beskrev handlingene sine som patriotiske.[10] De sa de ville straffe myndighetene for hva de gjorde mot nasjonen og beskrev regjeringen som profitører som drikker menneskeblod.[17]

De hevdet at Armenia var i en katastrofal situasjon og at korrupte tjenestemenn ikke gjorde noe for å bedre situasjonen.[15][17] Vazgen Sargsian var hovedmålet for gruppen[18] og de andre drapene sies å være utilsiktet.[17] Ifølge journalister som var vitne til skytingen gikk mennene opp til Sargsian og sa til han at nå var det nok bloddrikking. Til dette svarte Sargsian rolig at alt blir gjort for dere og fremtiden for deres barn.[17] Vazgen Sargsian ble truffet flere ganger.[19] Journalisten Anna Israelyan uttalte at de første skuddene ble avfyrt direkte mot Sargsian på en avstand på én til to meter og at det var umulig at han hadde overlevd.[11] Sargsian sin kropp ble båret ut av nasjonalforsamlingen på kvelden den 27. oktober.[14]

Politimenn og hæren omringet nasjonalforsamlingen med pansrede kjøretøy.[10] I en TV sendt tale kunngjorde president Kocharyan at situasjonen var under kontroll.[19] De væpnede mennene løslot gislene etter forhandlinger med president Kocharyan og overga seg om morgenen 28. oktober[16] etter at konflikten hadde vart i 17-18 timer.[20][21]

28. oktober erklærte president Kocharyan tre dagers landesorg.[22] Statsbegravelsen for ofrene fant sted fra 30. oktober til 31. oktober 1999. Alle ofrene, inkludert Vazgen Sargsian, ble plassert inne i Jerevan Opera.[23][24] Erkebiskopene Karekin II og Aram I ledet en bønnetjeneste.[25]

Etterforkning og konspirasjonsteorier[rediger | rediger kilde]

Armenias president Serzh Sargsian var sikkerhetsminister da skytingen fant sted.

29. oktober ble de fem mennene siktet for terrorisme med mål om å undergrave myndighetene.[13] Etterforskningen ble ledet av Gagik Jhangiryan, generaladvokaten i Armenia, som hevdet at de var på jakt etter hjernene bak skyting selv etter at rettssaken hadde begynt.[26] I henhold til Jhangiryan undersøke etterforskningsteamet mer enn et dusin forskjellige teorier.[27]

I januar 2000 hadde teamet vurderte en kobling mellom preisdent Kocharyan og hans krets til skytingen.[28] Flere personer nær Kocharyan ble arrestert, inkludert Aleksan Harutiunyan, presidentens viserådgiver, og Harutiun Harutiunyan, assisterende direktør i den statlige kringkastingsetaten. Men i løpet av sommeren det året de ble løslatt.[21] Etter hvert klarte ikke Jhangiryan å finne bevis som knyttet Kocharyan til skytingen.[21] Rettssaken startet i februar 2001[29] og 2. desember 2003 ble de fem hovedpersonene dømt til livstid i fengsel.[30]

Mulige motiver bak angrepet ga opphav til en rekke konspirasjonsteorier.[31][32] Stepan Demirchyan, Karen Demirchyans sønn, uttalte i 2009 at ingenting ble gjort fra myndighetene for å hindre skytingen og dermed ble alt gjort for å tildekke hendelsen.[33] I mars 2013 uttalte Vazgen Sargsians yngre bror Aram at han hadde mange spørsmål til regjeringen. Han hevdet at den rettslige prosessen 27. oktober hadde forværret den offentlige mistilliten til myndighetene siden mange spørsmål forble ubesvart. Ifølge han er full offentliggjøring av skyteepisoden vesentlig for Armenia. I april 2013 sa enken til Karen Demirchyan i et intervju at skyting ble bestilt fra utenfor Armenia og var ikke et forsøk på et kupp, men heller et attentat.[34]

Selv om etterforskningen ikke fant noen betydelige bevis som knyttet Kocharyan til gruppen, mener mange armenske politikere og analytikere at president Robert Kocharyan og sikkerhetsminister Serzh Sargsian sto bak drapet på Vazgen Sargsian og andre ledende politikere.[35][33][36][37][38] Albert Bazeyan uttalte i 2002 at de hadde kommet til den konklusjon at skyteepisoden var et forsøk på å gi Robert Kocharian ubegrenset makt. Ved fysisk å eliminere Karen Demirchyan og Vazgen Sargsian ville bakmennene skape forutsetninger for Kocharyans seier i fremtidige presidentvalg.[39] Ter-Petrosyan anklaget Kocharyan og Serzh Sargsian og deres kriminell-oligarkiske system for å være de virkelige bakmennene.[33] Nairi Hunanyan, lederen av den væpnede gruppen, var medlem av Armenian Revolutionary Federation (ARF, Dashnaktsutyun).[40] I henhold til ARF ble Hunanyan utvist fra partiet i 1992 for uredelig oppførsel[12] og hadde ikke vært i noen forbindelse med ARF siden da.[18] Noen spekulasjoner har blitt gjort om involvering av ARF i skytingen. I 2000 uttalte Ashot Manucharyan at han var bekymret for at en rekke ledere i Dashnaktsutyun handler i samsvar med amerikansk utenrikspolitikk.[41]

Privatliv og brødre[rediger | rediger kilde]

Sargsian hadde to yngre brødre, Aram og Armen. Aram ble utnevnt til satsminister av president Kocharyan 3. november 1999[42] en uke etter Vazgen Sargsians død, i stor grad som en politisk handling.[43] Aram innrømmet at Armenia ikke hadde noen forståelse for sikkerhet og at det førte til drapet på sin bror.[44] Aram Sargsian satt som statsminister i kun seks måneder. Han ble avsatt av Kocharyan 2. mai 2000,[45] på grunn av manglende evne til å arbeide med Sargsians regjering.[46][47] I en tv-tale hevdet Kocharyan at han avløste Aram Sargsian for å avslutte uorden i den armenske ledelsen. Kocharyan beskyldte han for å være involvert i et politisk spill.[48]

Vazgen Sargsians andre bror, Armen, støttet Serzh Sargsian under presidentvalget i 2013.[49][50]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ de Waal 2003, s. 257
  2. ^ Corley, Felix (29. oktober 1999). «Vazgen Sarkissian». The Independent. Arkivert fra originalen 16. juni 2014. Besøkt 16. juni 2014. 
  3. ^ Horowitz, Shale (2005). From Ethnic Conflict to Stillborn Reform: The Former Soviet Union and Yugoslavia. Texas A&M University Press. s. 83–84. ISBN 978-1-60344-593-1. «Sarkissian duly became prime minister, and appeared to command both the military and a parliamentary majority.» 
  4. ^ «Armenian Commander Vazgen Sargsyan would have become 53». Armenpress. 5. mars 2012. Besøkt 16. juli 2013. «Vazgen Sargsyan had invaluable contribution to the formation of the Armenian Army and State» 
  5. ^ a b «Vazgen Sargsyan». Government of the Republic of Armenia. Arkivert fra originalen 20. juni 2014. Besøkt 30. mars 2013. 
  6. ^ «Vazgen was sacred». A1plus. 5. mars 2009. Arkivert fra originalen 21. september 2013. Besøkt 14. april 2013. 
  7. ^ a b «Vazgen Sargsyan». Defence Ministry of the Republic of Armenia. Arkivert fra originalen 24. februar 2008. Besøkt 31. mars 2013. 
  8. ^ a b c «Վազգեն Սարգսյան [Vazgen Sargsyan]» (armensk). Yerkrapah Volunteer Union Website. Arkivert fra originalen 2. mars 2012. Besøkt 30. mars 2013. 
  9. ^ «Վազգեն Սարգսյան՝ գրողը [Vazgen Sargsyan the writer]» (armensk). Yerkrapah Volunteer Union Website. Arkivert fra originalen 28. august 2013. Besøkt 30. mars 2013. 
  10. ^ a b c d Wines, Michael (28. oktober 1999). «Prime Minister and Others Slain in Armenian Siege». New York Times. Besøkt 12. april 2013. 
  11. ^ a b Dixon, Robyn (28. oktober 1999). «Gunmen Kill Premier in Armenian Attack». Los Angeles Times. Besøkt 6. april 2013. 
  12. ^ a b «Vazgen Sargsyan Karen Demirchian Killed in Gunmen Raid on Parliament». Asbarez. 27. oktober 1999. Besøkt 6. april 2013. 
  13. ^ a b Wines, Michael (29. oktober 1999). «3 Charged in Armenia Parliament Seizure». New York Times. Besøkt 12. april 2013. 
  14. ^ a b «Attack in Armenia». 27. oktober 1999. Besøkt 6. april 2013. 
  15. ^ a b Mulvey, Stephen (28. oktober 1999). «Killers lacked coherent goals». Besøkt 6. april 2013. 
  16. ^ a b «Hostage stand-off in Armenian parliament». 27. oktober 1999. Besøkt 31. mars 2013. 
  17. ^ a b c d Demourian, Avet (27. oktober 1999). «Gunmen Take Over Armenian Parliament; Premier Killed». Besøkt 6. april 2013. 
  18. ^ a b «Key Armenian leaders assassinated». 28. oktober 1999. Arkivert fra originalen 16. juni 2014. 
  19. ^ a b «Armenia's prime minister killed in parliament shooting». 27. oktober 1999. Besøkt 31. mars 2013. 
  20. ^ Wines, Michael (31. oktober 1999). «Assassination in Armenia». New York Times. Besøkt 12. april 2013. 
  21. ^ a b c Karatnycky, Adrian (2001). Freedom in the World: The Annual Survey of Political Rights and Civil Liberties, 2000–2001. Transaction Publishers. s. 59–60. ISBN 978-1-4128-5008-7. 
  22. ^ «Gunmen Free Hostages Surrender; Three Day Mourning Period Announced by President». Asbarez. 28. oktober 1999. Besøkt 12. juni 2013. 
  23. ^ «In pictures: Armenia's grief». 30. oktober 1999. 
  24. ^ «Sargsyan Demirchian Others Laid to Rest; President Calls Emergency Parliament Session». Asbarez. 1. november 1999. Besøkt 6. april 2013. 
  25. ^ Manoogian Simone, Louise (1. november 1999). «Tragedy in Armenia». AGBU News Magazine. Besøkt 26. mai 2013. 
  26. ^ «Prosecutor Says Oct. 27 Terrorism Was Guided By Unknown Forces». Asbarez. 30. oktober 2000. Besøkt 11. juni 2013. 
  27. ^ «Armenia: Investigators Continue Inquiry Into Parliament Attack». 9. desember 1999. Besøkt 11. april 2013. 
  28. ^ Karatnycky, Adrian (2001). Freedom in the World: The Annual Survey of Political Rights and Civil Liberties, 2000–2001. Transaction Publishers. s. 58. ISBN 978-1-4128-5008-7. 
  29. ^ «October 27 Trial Begins». Asbarez. 15. februar 2001. Besøkt 11. juni 2013. 
  30. ^ «Parliament Gunmen Jailed for Life». Asbarez. 2. desember 2003. Besøkt 11. juni 2013. 
  31. ^ Democracy on Rocky Ground: Armenia's Disputed 2008 Presidential Election, Post-election Violence, and the One-sided Pursuit of Accountability. New York: Human Rights Watch. 2009. s. 8. ISBN 978-1-56432-444-3. 
  32. ^ Waal, Thomas de (2010). The Caucasus: An Introduction. Oxford University Press. s. 128. ISBN 978-0-19-974620-0. 
  33. ^ a b c «Armenia Marks Parliament Attack Anniversary». 28. oktober 2009. Besøkt 6. april 2013. «It thrust the Armenian government into serious turmoil, with government factions loyal to the slain officials suspecting Kocharian and then National Security Minister Serzh Sarkisian of eliminating increasingly powerful rivals.» 
  34. ^ Harutyunyan, Tatev (16. april 2013). «"Դա եղել է սպանություն, ոչ թե հեղաշրջում". Կ. Դեմիրճյանի այրին՝ հոկտեմբերի 27-մասին [Karen Demirchyan's widow: It was an assassination, not a coup]». Aravot (armensk). Besøkt 14. mai 2013. 
  35. ^ Kaeter, Margaret (2004). The Caucasian republics. New York: Facts On File. s. 43–44. ISBN 978-0-8160-5268-4. «Many Armenians believe the shootings were the result of a conspiracy, in which Kocharian was involved. They note that some of Kocharian's main political rivals at the time were among those killed.» 
  36. ^ Stepanian, Ruzanna (4. mai 2005). «Armenian Officials Deny Russian Role In 1999 Parliament Carnage». Besøkt 11. mai 2013. 
  37. ^ Zürcher, Christoph (2007). The post-Soviet wars: rebellion, ethnic conflict, and nationhood in the Caucasus. New York: New York University Press. s. 173. ISBN 978-0-8147-9709-9. «He [Kocharian] is rumored to have been behind the gunning down of several of his opponents on the floor of the parliament in 1999.» 
  38. ^ «Armenia: Mystery Still Surrounds Armenian Parliament Slaughter». 27. oktober 2000. Besøkt 11. april 2013. 
  39. ^ «Armenia: Parliament Massacre Still A Mystery Three Years Later». 28. oktober 2002. Besøkt 11. april 2013. «The Miasnutiun victory significantly limited President Robert Kocharian's powers, with Sarkisian increasingly emerging as Armenia's most powerful man.» 
  40. ^ «Analysts baffled by shooting». 27. oktober 1999. Besøkt 29. mai 2013. «He became the most powerful politician in the country long before he won the parliamentary elections in May» 
  41. ^ «Before 27 October 1999 Armenian representatives were warned from the outside about a terrorist attack, declares the Armenian politician». 18. oktober 2000. Besøkt 3. juni 2013. 
  42. ^ «Sargsyan's Brother Aram Named Armenia's New Prime Minister». Asbarez. 3. november 1999. Besøkt 6. april 2013. 
  43. ^ Harutyunyan, Arus (2009). Contesting National Identities in an Ethnically Homogeneous State: The Case of Armenian Democratization. ProQuest. s. 87–88. ISBN 978-1-109-12012-7. 
  44. ^ «Aram Sargsyan Says Armenia Will Stay on Course to Democracy». Asbarez. 12. november 1999. Besøkt 6. april 2013. 
  45. ^ «Newsline - May 11, 2000». 11. mai 2000. Besøkt 11. april 2013. 
  46. ^ The Europa World yearbook 2004 (45th utg.). London: Taylor & Francis Group. 2004. s. 554. ISBN 978-1-85743-254-1. 
  47. ^ «Caucasus Report: May 18, 2000». 18. mai 2000. Besøkt 11. april 2013. 
  48. ^ «Armenia: President Sacks PM, Defense Chief». 5. mai 2000. Besøkt 11. april 2013. 
  49. ^ «Vazgen Sargsyan's brother to support Serzh Sargsyan». A1plus. 4. februar 2013. Besøkt 30. mars 2013. 
  50. ^ «Վազգեն Սարգսյանի եղբայրը կսատարի Սերժ Սարգսյանին [Vazgen Sargsyan's brother to support Serzh Sargsyan]». Aravot (armensk). 4. februar 2013. Besøkt 11. april 2013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]