Levon Ter-Petrosian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Levon Ter-Petrosyan»)
Levon Ter-Petrosian
Født9. jan. 1945[1][2]Rediger på Wikidata (79 år)
Aleppo
BeskjeftigelsePolitiker, historiker Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktor nauk i filologi
Utdannet vedStatsuniversitetet i Jerevan
Fakultet for orientalske studier ved Universitetet i St. Petersburg
EktefelleLjudmila Ter-Petrosian
PartiArmenias nasjonalkongress
NasjonalitetSovjetunionen
Armenia
Armenias president
11. november 1991–3. februar 1998
ForgjengerIngen
EtterfølgerRobert Kotsjarjan
Signatur
Levon Ter-Petrosians signatur
Levon Ter-Petrosian på Commons

Levon Hagopi Ter-Petrosian (armensk: Լևոն Հակոբի Տեր-Պետրոսյան; født 9. januar 1945 i Aleppo), også kjent som LTP, er en armensk politiker. Han var Armenias første president. Han var president fra 1991 til 1998. Han har arbeidet som forsker ved Matenadaran-instituttet og ledet Karabakh-bevegelsen for å gjenforene det armenskbefolkede området Nagorno-Karabakh med Armenia i 1988. Etter Armenias uavhengighet fra Sovjetunionen i 1991 ble Ter-Petrosian valgt som president i oktober samme år. Han ledet landet mens det var i krig med Aserbajdsjan i Nagorno-Karabakh-krigen.

Han har blitt anklaget for å drive valgfusk under det armenske presidentvalget i 1996, som førte til protester med flere tusentall mennesker. Demonstrantene ble ledet av Vazgen Manukjan, som fikk nest flest stemmer, og var Ter-Petrosians tidligere kollega, som han hadde tidligere utpekt som statsminister og forsvarsminister. Protestene ble håndtert med militærmakt. På grunn av uenigheter med flere andre i den armenske regjeringen, spesielt forsvarsministeren Vazgen Sargsian og statsministeren Robert Kotsjarjan, gikk Ter-Petrosian av 3. februar 1998.[3]

Etter han gikk av som president frem til 2007, var Ter-Petrosian inaktiv politisk sett, men i september 2007 kom han tilbake til politikken, og i 2008 stile han som presidentkandidat. En av motstanderne hans i presidentvalget i 2008 var en av de tidligere statsrådene hans: Serzj Sargsian. Ifølge de offisielle resultatene fikk Ter-Petrosian bare 21,5 % av stemmene i dette valget. Ter-Petrosian mente det hadde foregått valgfusk under valget, og oppfordret derfor tusenvis til protestere mot det påståtte valgfusket og for nytt valg. Etter en uke med protester kalte regjeringen inn politiet og militærstyrker for å stoppe protestene, som resulterte i ti dødsfall 1. mars 2008.

1. august 2008 grunnla Ter-Petrosian et nytt politisk parti: Armenias nasjonalkongress. Det er det største opposisjonspartiet i Armenia, men fikk ikke representanter i Armenias parlament. Det har arrangert flere småprotester mot Serzj Sargsians regjering. Det arrangerte flere politiske demonstrasjoner kort tid etter Den arabiske våren. I valget i 2012 fikk partiet 7,1 % av stemmene.

Tidlig liv og utdanning[rediger | rediger kilde]

Ter-Petrosian ble født i Aleppo i Syria til en familie som overlevde folkemordet på armenerne, og var med i en armensk motstandsgruppe ved Musa Dagh. Familien hans emigrerte til Sovjet-Armenia i 1946.[4] I 1968 ble han uteksaminert fra statsuniversitetet i Jerevan. I 1972 fullførte han videreutdannelsen sin ved statsuniversitetet i St. Petersburg. I 1987 mottok han doktorgraden sin fra samme universitet. Mellom 1972 og 1978 jobbet Ter-Petrosian som forsker ved Armenias litteraturinstitutt. Fra 1978 til 1985 var han vitenskapssekretær ved Matenadaran-instituttet. Siden 1985 har han hatt stilling der som forsker.[5]

Vitenskapelig karriere[rediger | rediger kilde]

Ter-Petrosian kan flytende armensk, assyrisk,[6] russisk, fransk, engelsk, tysk, arabisk, i tillegg til noen utdødde språk.[7] Han har forfattet over 70 vitenskapelige publikasjoner skrevet på armensk, russisk og fransk.[5] Han er medlem av Armenias forfatterforening og Mekhitarist-akademiet i Venezia, og har mottatt æresdoktorgrader fra University of La Verne, Universitetet i Sofia, Sorbonne og Universitetet i Strasbourg.[5]

Karabakh-bevegelsen og Armenias uavhengighet[rediger | rediger kilde]

Karabakh-komiteen ble etablert 19. mai 1988. Levon Ter-Petrosian ble etter kort tid de facto leder for organisasjonen.[8] Fra 10. desember 1988 til 31. mai 1989 var han under arrest i Matrosskaja tisjina sammen med flere andre medlemmer av Karabakh-komiteen. I 1989 ble Ter-Petrosyan valgt som styremedlem i det politiske paritet Pan-armenske nasjonalbevegelsen. Senere ble han valgt som styreleder i partiet. 27. august 1989 ble han valgt som nestleder for det sovjetiske parlamentet i Sovjet-Armenia. Han ble gjenvalgt til denne stillingen 20. mai 1990. 4. august samme år ble han leder for høyesterådet i Armenia.[9] Denne stillingen utviklet seg senere til presidentstillingen.

Tid som president: 1991–1998[rediger | rediger kilde]

Innvielsen av Ter-Petrosian som president i 1991.

Første presidentperiode[rediger | rediger kilde]

Ter-Petrosian ble valgt som Armenias første president 16. oktober 1991 og ble gjenvalgt 22. september 1996.[5]

Gjenvalg i 1996[rediger | rediger kilde]

Gjenvalget hans i 1996 ble skjemmet av anklagelser om valgfusk fra opposisjonen, som også ble støttet av flere internasjonale observatører. Ter-Petrosians populæritet gikk ned ettersom opposisjonen hans ga han skylden for den dårlige økonomiske situasjonen Armenia var etter sin uavhengighet fra Sovjetunionen. Han var spesielt upopulær blant ett parti: den armeniske revolutionsføderasjonen, som han bannlyste, i tillegg til at han fengslet partiets lederskap, med hjemmel i at partiet hadde et utenlandsk lederskap, noe den armenske grunnloven forbød.[10]

Fratredelse[rediger | rediger kilde]

I februar 1998 gikk han av som president etter det oppsto interne konflikter i regjeringen angående Republikken Nagorno-Karabakhs status,[11] og hva Armenia skulle gjøre med situasjonen. Ter-Petrosians nøkkelpersoner i regjeringen, da ledet av statsminister Robert Kotsjarjan, nektet å akseptere en fredsavtale for Karabakh som ble lagt frem av internasjonale meglere i september 1997. Denne avtalen, som ble akseptert av Ter-Petrosian og Aserbajdsjans regjering, ville stoppe den væpnede konflikten i området for å få mulighet til å komme til enighet om Karabakhs fremtid. Avtalen som ble kommet frem til var at de armensk-kontrollerte delene av Aserbajdsjan rundt Karabakh skulle returneres til Aserbajdsjan, i tillegg til at den aserbajdsjanske og tyrkiske blokaden av Armenia skulle fjernes.[12][13]

Politisk aktivitet etter presidentperiodene[rediger | rediger kilde]

Etter at Ter-Petrosian gikk av som president, var han sjeldent fremme i det offentlige lys og unngikk kontakt med media. I denne perioden dedikerte han tiden sin til vitenskapelige studier, og ga ut to bøker om korstogene og Armenia.[14]

Valget i 2008[rediger | rediger kilde]

21. september 2007 holdt Ter-Petrosian sin første offentlige tale på over ti år. Talen ble holdt i Jerevan og markerte Armenias 16 år med uavhengighet. I denne talen var han veldig kritisk ovenfor Robert Kotsjarjan. 26. oktober 2007 offentliggjorde han i en ny tale i Jerevan at han ville stille som presidentkandidat i valget. Han anklagde Kotsjarjans regjering for å drive korrupsjon, inkludert et tap på minst fire milliarder amerikanske dollar over de forrige fem årene. Han var kritisk mot regjeringens uttalelser om at de hadde skapt sterk økonomisk vekst og mente at Kotsjarjans og statsministeren hans, Serzj Sargsian, hadde endt opp med å akseptere en løsning på situasjonen rundt Nagorno-Karabakh som var i praksis den samme som hadfe blitt foreslått ti år tidligere. Flere opposisjonspartier støttet Ter-Petrosian, og ville ha han tilbake i politikken.[15]

Protester[rediger | rediger kilde]

Da de endelige resultatene fra valget ble offentliggjort, ble det klart at Ter-Petrosian fikk nest flest stemmer, med 21,5 % av stemmene. Valget ble holdt 19. februar 2008. Etter resultatene ble offentliggjort anklagde han og støttespillerne hans regjeringen for å drive valgfusk for å erklære seg selv vinnere i valget.[16] 20. februar begynte Ter-Petrosian å leder flere protester i Jerevan for å protestere mot resultatet.[17]

Tidlig om morgenen 1. mars, visstnok etter å ha fått bevis om bruk av skytevåpen, begynte myndighetene å sjekke teltene som demonstrantene hadde satt opp. Kort tid etter begynte politiet å oppløse protesten. Ter-Petrosian fikk de facto husarrest, og kunne dermed ikke forlate hjemmet sitt, selv om myndighetene benekter dette.[18] Noen timer senere samlet titusenvis demonstranter seg ved Mjasnikjan-plassen for å protestere mot det som hadde blitt gjort. Politiet ble overveldet av størrelsen på folkemengden, og trakk seg. President Kotsjarjan erklærte unntakstilstand klokken 17:00, som lot hæren håndtere stasjonen i hovedstaden. Om natten barrikaderte noen få tusen demonstranter seg inne i lokalbussene. Ti personer døde som resultat av protestene.[19]

Armenias nasjonalkongress[rediger | rediger kilde]

I protestene som brøt ut i Armenia i 2011 spilte Ter-Petrosian en stor rolle.[20] Siden han var leder av Armenias nasjonalkongress, et politisk parti han selv grunnla to år før disse protestene, anklagde han president Serzj Sargsian, som ble president etter det omstridte valget i 2008, for å være illegitim president, i tillegg til at han ønsket at flere politiske fanger skulle slippes fri, at regjeringen skulle gå av, i tillegg til en fullstending etterforskning av hendelsene under protestene som førte til at ti personer døde.[21][22]

Parlamentsvalget i 2012[rediger | rediger kilde]

Ter-Petrosian ledet Armenias nasjonalkongress under pralamentvalget i 2012. Partiet vant 7,08 % (106 903) av stemmene.[23]

Presidentvalget i 2013[rediger | rediger kilde]

Armenias nasjonalkongress holdt konvensjonen sin 22. desember 2012 i forbindelse med presidentvalget i 2013. Der snakket Ter-Petrosian om grupper som fremmet videre deling av det armenske samfunnet og de politiske partiene i to, de som lener seg mot vesten og de som lener seg mot Russland. Han kalte disse gruppene «farlige». Han kunngjorde ikke om han ville stille til presidentvalget.[24] Få dager etter ble det publisert et intervju hvor han offentliggjorde at han definitivt ikke ville stille til valg. Han fortalte at det «fantes dusinvis med argumenter for og mot min nominasjon, men det viktigste argumentet har blitt ignorert. Kan en som har respekt for folket sitt plikte seg til en presidentstilling når en er 68 år gammel? Slikt skjer vanligvis ikke i demokratiske land. Alt har blitt konsentrert i hendene til en liten gruppe kriminelle som har tatt over makten».[25]

Partiet erklærte offisielt 27. desember 2012 at de ikke ville stille til valg i det oppkommende presidentvalget. De mente at å delta i valget ville «legitimere det ulovlige regimet».[26] Kort tid etter Ter-Petrosians kunngjøring om at han ikke ville stille til valg, spredte det seg rykte om at han ville gå vekk fra politikken og at Levon Zurabjan, talsmann for Armenias nasjonalkongress, ville ta over for Ter-Petrosian.[27]

7. februar 2013 ble det publisert et nytt intervju hvor Ter-Petrosyan anerkjente at partiet ikke kunne fungere stort lenger med strukturen det tidligere hadde gjort. Det hadde interne problemer som krevde omorganisering og sammensmelting til et mer enhetlig politisk parti.[28][29]

Presidentvalget ble avholdt 18. februar 2013. Selv stemte Ter-Petrosian i et valglokale sentralt i Jerevan.[30] Ifølge de offisielle valgresultatene, ble Serzj Sargsian gjenvalgt, siden han fikk 58 % av stemmene. Raffi Hovannisian, hovedmotstanderen til Sargsian, fikk 37 % av stemmene, og nektet å anerkjenne at Sargsian hadde blitt president og startet protester dagen etter. 23. februar tok Ter-Petrosian opp dette under samlingen til den panarmenske nasjonalbevegelsen. Han mente at Hovannisian egentlig hadde vunnet valget og at Sargsian hadde drevet valgfusk. Han kommenterte også på Hovannisians protester, og mente at det var mange ord i protestene, men lite handling og ingen plan om hva som faktisk skulle gjøres.[31]

13. april 2013 ble Armenias nasjonalkongress offisielt omorganisert fra en allianse mellom 18 mindre partier til ett enhetlig pari, med grunnlag i den panarmenske nasjonalbevegelsens ideologi. Under talen hans da dette ble offentliggjort, kritiserte han Hovannisian for å ikke ha noen politisk agenda med protestene sine. Han kommenterte også at under perioden etter valget, hadde alt mulig funnet stedm utenom faktiske politiske prosesser.[32]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Ter-Petrosian, Levon (1984). La Plus ancienne traduction arménienne des Chroniques Etude préliminaire (fransk). [33]
  • Ter-Petrosian, Levon (1984). La littérature arménienne ancienne de traduction (armensk). Sovetakan Grogh. [34]
  • Ter-Petrosian, Levon (1992). Arménie, il y a mille ans, ani (fransk). Mairie de Paris. s. 119. [35]
  • Ter Petrosian, Levon (1992). Ancient Armenian Translations (engelsk). New York: Krikor and Clara Zohrab Information Center/St. Vartan Press. [36]
  • Ter-Petrosian, Levon (2005). Խաչակիրները և հայերը: Հ. Ա. Ուսումնասիրություն և թարգմանություններ (armensk). Jerevan. [37]
  • Ter-Petrosian, Levon (2006). Ընտրանի: Ելույթներ, հոդվածներ, հարցազրույցներ (armensk). s. 728. ISBN 99941-2-015-8. [38]
  • Ter-Petrosian, Levon (2007). Խաչակիրները և հայերը: Հ. Բ. Պատմա-քաղաքագիտական հետազոտություն (armensk). Jerevan: Calouste Gulbenkian Foundation. [39]
  • Ter-Petrosian, Levon (2009). Հայ-թուրքական հարաբերություններ (PDF) (armensk). ISBN 978-99941-2-255-4. Arkivert fra originalen (PDF) 11. februar 2017. Besøkt 8. februar 2017. [40]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Munzinger Personen, oppført som Levon Ter-Petrosjan, Munzinger IBA 00000020131, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Levon Ter-Petrosjan, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id ter-petrosjan-levon[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Astourian, Stephan H. FROM TER-PETROSIAN TO KOCHARIAN: LEADERSHIP CHANGE IN ARMENIA (PDF). Berkeley Program in Soviet and Post-Soviet Studies Working Paper Series University of California, Berkeley. Arkivert fra originalen (PDF) 20. juni 2013. Besøkt 28. november 2016. 
  4. ^ «Levon Ter-Petrosyan». armenian-history.com. Besøkt 8. februar 2017. 
  5. ^ a b c d LLC, Helix Consulting. «The first President of the Republic of Armenia - Library - The President of the Republic of Armenia [the official site]». www.president.am. Besøkt 28. november 2016. 
  6. ^ «Armenian Reporter:». Arkivert fra originalen 31. mai 2011. Besøkt 28. november 2016. 
  7. ^ «Levon Ter-Petrosyan». www.amiannoying.com. Besøkt 28. november 2016. 
  8. ^ Geukjian, Ohannes (1. januar 2012). Ethnicity, Nationalism and Conflict in the South Caucasus: Nagorno-Karabakh and the Legacy of Soviet Nationalities Policy (engelsk). Ashgate Publishing, Ltd. ISBN 9781409436300. 
  9. ^ «Levon Ter-Petrossian». www.levonpresident.am. Arkivert fra originalen 17. desember 2016. Besøkt 28. november 2016. 
  10. ^ Cooley, Alexander; Snyder, Jack (30. april 2015). Ranking the World (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 9781107098138. 
  11. ^ «Armenia uten leder». VG (norsk). Besøkt 8. februar 2017. 
  12. ^ «Тер-Петросян Левон Акопович». Кавказский Узел. Besøkt 28. november 2016. 
  13. ^ «Би-би-си | Аналитика | Глава 17. 1994-2001 г.г. Ни войны, ни мира». news.bbc.co.uk. Besøkt 28. november 2016. 
  14. ^ «Armenia 2012: An introduction to the political party landscape» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 30. mars 2016. Besøkt 28. november 2016. 
  15. ^ «Armenian Ex-President Confirms Comeback Plans». RadioFreeEurope/RadioLiberty. Besøkt 28. november 2016. 
  16. ^ «Armenian opposition candidate accuses prime minister of election violations - International Herald Tribune». 7. september 2008. Arkivert fra originalen 7. september 2008. Besøkt 28. november 2016. 
  17. ^ «1000s challenge victory of Armenian PM in presidential vote in 2nd day of protests - International Herald Tribune». 15. oktober 2008. Arkivert fra originalen 15. oktober 2008. Besøkt 28. november 2016. 
  18. ^ «Ter-Petrosian ‘Under House Arrest,’ Rally Broken Up». «Ազատ Եվրոպա/Ազատություն» ռադիոկայան. Besøkt 28. november 2016. 
  19. ^ «Eight Dead In Armenian Violence». RadioFreeEurope/RadioLiberty. Besøkt 28. november 2016. 
  20. ^ «Armenia protests gather pace». 18. mars 2011. Besøkt 8. februar 2017. 
  21. ^ «Ter-Petrosian Sets New Deadline For Armenian Leadership». 8. april 2011. Besøkt 8. februar 2017. 
  22. ^ «Armenian Opposition Threatens 'War' If Political Prisoners Not Freed». 14. april 2011. Besøkt 8. februar 2016. 
  23. ^ Danielyan, Emil (11. mai 2012). «Armenian President Wins Big in Parliamentary Elections; Eurasia Daily Monitor Volume: 9 Issue: 90». Jamestown Foundation. Besøkt 8. februar 2017. 
  24. ^ «Friends and Foes: Ter-Petrosyan speech seen as unlikely overtures to Kocharyan». ArmeniaNow. 24. desember 2012. Besøkt 8. februar 2017. 
  25. ^ «Vote 2013: Ter-Petrosyan rules out presidential bid over his age». ArmeniaNow. 25. desember 2012. Besøkt 9. mai 2013. 
  26. ^ «Vote 2013: Opposition bloc refuses to take part in presidential race». ArmeniaNow. 27. desember 2012. Besøkt 8. februar 2017. 
  27. ^ «ANC into a party?: Paper says opposition bloc set to undergo transformation». ArmeniaNow. 29. januar 2013. Besøkt 8. februar 2017. 
  28. ^ «Political End or New Beginning?: Ter-Petrosyan plans for reformatting opposition bloc draw mixed reactions». ArmeniaNow. 8. februar 2013. Besøkt 8. februar 2017. 
  29. ^ «Ter-Petrosyan acknowledges dissent within opposition bloc; says ANC to turn into political party». ArmeniaNow. 7. februar 2013. Besøkt 8. februar 2017. 
  30. ^ «Decision 2013: Armenian first president said all seven candidates are worthy». ArmeniaNow. 18. februar 2013. Besøkt 8. februar 2016. 
  31. ^ «Ter-Petrosyan acknowledges Hovannisian’s election ‘victory’, says oppositionist still lacks plan of action». ArmeniaNow. 25. februar 2013. Besøkt 9. februar 2017. 
  32. ^ «Ter-Petrosyan sees no ‘political process’ in Hovannisian's campaign, dismisses accusations». ArmeniaNow. 13. april 2013. Besøkt 8. februar 2017. 
  33. ^ texte, Ter-Pétrossian, Lévon (1945-....). Auteur du; (1945-....), Ter-Pétrossian, Lévon; (1945-....), Ter-Petrosyan, Levon; (1945-....), Տեր-Պետրոսյան, Լեվոն (1. januar 1984). «BnF Catalogue général». catalogue.bnf.fr (fransk). Besøkt 8. februar 2017. 
  34. ^ texte, Ter-Pétrossian, Lévon (1945-....). Auteur du; (1945-....), Ter-Pétrossian, Lévon; (1945-....), Ter-Petrosyan, Levon; (1945-....), Տեր-Պետրոսյան, Լեվոն (1. januar 1984). «BnF Catalogue général». catalogue.bnf.fr (fransk). Besøkt 8. februar 2017. 
  35. ^ scientifique, Bédrossian, Gérard. Éditeur (1. januar 1992). «BnF Catalogue général». catalogue.bnf.fr (fransk). Besøkt 8. februar 2017. 
  36. ^ Der-Houssikian, Haig (1. august 1994). «PetrosianLevon Ter, Ancient Armenian Translations, (New York: Krikor and Clara Zohrab Information Center/St. Vartan Press, 1992). Pp. 120.». International Journal of Middle East Studies. s. 546–547. doi:10.1017/S002074380006102X. Besøkt 28. november 2016. 
  37. ^ Ս., Հարությունյան, Գ. (15. desember 2006). «Լ. Տեր-Պետրոսյան, Խաչակիրները և հայերը,հ. Ա, Ուսումնասիրություն և թարգմանություններ, Երևան, 2005, 552 էջ։». lraber.asj-oa.am. Arkivert fra originalen 29. november 2016. Besøkt 28. november 2016. 
  38. ^ texte, Ter-Pétrossian, Lévon (1945-....). Auteur du; (1945-....), Ter-Pétrossian, Lévon; (1945-....), Ter-Petrosyan, Levon; (1945-....), Տեր-Պետրոսյան, Լեվոն (1. januar 2006). «BnF Catalogue général». catalogue.bnf.fr (fransk). Besøkt 8. februar 2017. 
  39. ^ Ազատ, Բոզոյան, (25. desember 2007). «Լևոն Տեր-Պետրոսյան. Խաչակիրները և հայերը: Հ. Բ. Պատմա-քաղաքագիտական հետազոտություն, Երևան, 2007, 672 էջ (Հայկական մատենաշար Գալուստ Կիւլպէնկեան հիմնարկութեան)». hpj.asj-oa.am. Arkivert fra originalen 29. november 2016. Besøkt 28. november 2016. 
  40. ^ texte, Ter-Pétrossian, Lévon (1945-....). Auteur du; (1945-....), Ter-Pétrossian, Lévon; (1945-....), Ter-Petrosyan, Levon; (1945-....), Տեր-Պետրոսյան, Լեվոն (1. januar 2009). «BnF Catalogue général». catalogue.bnf.fr (fransk). Besøkt 8. februar 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Levon_Ter-Petrosian&oldid=23378629»