Vanth
| Vanth | |||
|---|---|---|---|
 Vanth, etruskisk psykopomp, gravfresko. | |||
| Trossystem | Etruskisk mytologi | ||
| Religionssenter | Etruria, Italia | ||
| Aspekt | Psykopomp | ||
| Symboler | Fakkel, nøkkel, skriftrull | ||
| I andre mytologier | Erinyer? (gresk mytologi) | ||
Vanth er i etruskisk mytologi en kvinnelig demon som tjente som psykopomp som veiledet sjelene i den etruskiske underverden, og en av de hyppigst avbildete ktoniske guder i etruskisk begravelseskunst, selv om navnet hennes bare er funnet i syv inskripsjoner.[1] Hun var også en jordgudinne gjengitt i ulike former og utgaver i gravkunsten, som freskomalerier i gravkamrene og på sarkofagene. Oftest ble hun avbildet med vinger.
Ingen gresk motpart[rediger | rediger kilde]
Vanth ble ofte ledsaget av enten andre Vanth-figurer eller av en annen demon, Charun.[2] Både Vanth og Charun ses først i ikonografien rundt år 400 f.Kr., den midterste perioden av etruskisk kunst, skjønt en del tidligere inskripsjoner bærer hennes navn.[3]
Vanth forekommer bare i etruskisk kunst, og har ingen direkte motpart i gresk mytologi, men er blitt sammenlignet med erinyer («de rasende»), spesielt de eldste fremstillingene, der hun ble avbildet med vinger.[4] Men i motsetning til erinyene var Vanth velvillig innstilt og de dødes hjelper. Alle demonene avbildet i etruskiske gravkamre tyder på at Vanths og Charuns nærvær var avgjørende for at sjelen skulle klare seg i underverdenen.[5]
Representasjon i kunsten[rediger | rediger kilde]
Vanth ble ofte avbildet som jaktgudinne, i en kort khiton som blottet brystet, lange støvler og reimer i kryss over brystet med en rund skive i midten.[6]
Hun er involvert i en rekke ulike scener i etruskisk kunst[7]; ofte knyttes hennes nærvær til hendelser som voldsom død, blant annet scener fra den trojanske syklus (se Homer). Stundom ses hun i ferd med å stige opp fra grunnen, som på askeurnen fra Chiusi.[8] Andre ganger er hun vist som en enslig figur på begge sider av en askeurne. Andre scener viser henne i møte med den døde som hun også ledsager, i rollen som psykopomp, gående eller ridende, eller kjørende i en vogn eller stridsvogn.[9]
Vanth assosieres med døden og den avdødes reise til underverdenen, men på ulike måter. Hun opptrer i scener som omhandler selve dødsøyeblikket, foruten scener fra den avdødes reise til underverdenen.
Attributter[rediger | rediger kilde]
Hennes andre attributter omfattet en fakkel, nøkkel eller skriftrull.[10] Fakkelen lyser opp veien i underverdenen, skjønt noen forskere har tolket fakkelen som et symbol på status.[11]
Nøkkelen låser opp døren. Leserullen viser i ett tilfelle hennes navn på innsiden, vanθ.[12]
Vanth kan også tolkes som en skjebnegudinne, og i slik sammenheng kan leserullen ha inneholdt den dødes skjebne. Men stort sett avbildes Vanth som en ung, levende, ktonisk figur, noen ganger i selskap med andre Vanth-figurer, og noen ganger i følge med Charun. Hun er en guddom som gir trøst, støtte og veiledning for den avdøde i etterlivet på den siste reisen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Bronwen Elizabeth MacDonald: Vanth (s. III), 2022
- ^ Bane, Theresa (2012). Encyclopedia of Demons in World Religions and Cultures. Jefferson, North Carolina: McFarland & Company. s. 322. ISBN 978-0-7864-8894-0. OCLC 774276733. Besøkt 15. desember 2018.
- ^ Weber-Lehmann, C. (1986): «Vanth» LIMC VIII, 173-183. Zürich: Artemis. Side 173
- ^ Loringhoff, B. (1986): Das Giebelrelief von Telamon und seine Stellung innerhalb der Ikonographie der «Sieben gegen Theben», RM Erg.-H 27. passim
- ^ Maria J. Pérez Cuervo: Etruscan Demoness of Death
- ^ KOINE: Mediterranean Studies in Honor of R. Ross Hollow
- ^ Se Scheffer, C. (1991). Side 57-58 for en fullstendig beskrivelse og numerisk analyse av hyppighet av Vanth-figurer i ulike scener; se også Weber-Lehmann, C. (1986). Sidene 173-179.
- ^ Paschinger, E. (1992): Die Etruskische Todesgötten Vanth. Wien: Verband der Wissenschaftlichen Gesellschaften Österreichs. Side 303
- ^ Scheffer, C. (1991). Side 57
- ^ Scheffer, C. (1991): «Harbringers of Death? The Female Demon in Late Etruscan funerary art”» I Munuscula Romana, redigert av A. L. Touati, E. Rystedt, & Ö. Wikander, 43-50. Stockholm: Paul Ǻströms förlag. Side 56
- ^ Krauskopf, I. (1987): Todesdämonen und Totengötter im Vorhellenistischen Etrurien. Firenze: Olschki. Sidene 78-80
- ^ de Grummond, N. T. (2006): Etruscan Mythology, Sacred History and Legend: An Introduction. University of Pennsylvania Museum Publication. Sidene 213-214, 222