Utelukkelsesloven

Portrett av hertugen av York som storadmiral av England. I 1673 gikk hertugen (som hadde konvertert til katolikk) av storadmiral, framfor å sverge den antikatolske eden som var påbudt av Testloven.

Utelukkelsesloven av 15. mai 1679 og den krise knyttet til den, var en politisk strid som pågikk fremtil 1681 i tiden til Karl II av Englands styre. Loven aksentuerte en kriste som var begynt å oppstå i 1675. Utelukkelsesloven (Exclusion Bill) forsøkte å utelukke kongens bror og antatte arving, Jakob Stuart, hertug av York, fra Englands trone av den grunn at han var åpenlys katolikk. «Hoffpartiet», toryene satte seg imot loven mens «jordbrukspartiet», som etter hvert ble kjent som whigene, støttet den.

Jarlen av Shaftesbury, lederen av Whig-partiet, introduserte forslaget til Utelukkelsesloven i underhuset den 15. mai 1679.

I 1673, da Jakob Stuart nektet å sverge eden som var blitt påbudt under den nye Testloven (Test Act), ble det offentlig kjent at hertugen av York var en katolikk. Hans sekretær, Edward Colman, hadde blitt navngitt av Titus Oates i løpet av Pavekonspirasjonen (1678) som en konspirator som hadde til hensikt å velte kongedømmet. Medlemmer av den anglikanske kirke kunne se at i Frankrike styrte en katolsk konge eneveldig, og i England begynte det å danne seg en politisk bevegelse som ville et slikt monarki da mange fryktet at Jakob Stuart ville etterfølge sin bror Karl II, som ikke hadde noen legitime barn. Sir Henry Capel oppsummerte de generelle følelsene i landet da han i en parlamentarisk debatt i underhuset sa den 27. april 1679:

«Fra papismen kommer forestillingen om en stående hær og egenmektig makt... Tidligere den spanske krone, og nå Frankrike, støtter denne papismens rot blant oss; men legg papismen flat og det er en slutt på egenrådig styre og makt. Det er bare hjernespinn, eller forestilling, uten den papistiske lære.»

Den anledning som fikk disse følelsene fram i lyset var anklagen av Thomas Osborne, jarl av Danby, som en syndebukk for en skandale hvor Ludvig XIV av Frankrike hadde kjøpt nøytraliteten til Karl IIs regjering med en likefrem bestikkelse. Karl II oppløste kavaljerparlamentet, men det nye parlamentet som ble samlet den 6. mars 1679 var enda mer fiendtlig til kongen og til hans ulykksalig minister enn den forrige hadde vært, og Danby ble sendt til Tower of London.

Gravering som viser «En høytidelig spotteprosesjon av paven» som ble holdt i London den 17. november 1680. Whig-partiet arrangerte at bilder av paven, katolske kardinaler, munker og nonner ble marsjerte gjennom Londons gater og ble til sist brent på et stort bål.

Den 15. mai 1679 hadde støttespillere av Anthony Ashley Cooper, 1. jarl av Shaftesbury, introdusert Utelukkelsesloven i underhuset med den hensikt å få utelukket Jakob Stuart fra arverett til tronen. En perifer gruppe begynte deretter å støtte kravet til tronen for Karl IIs illegitime, men protestantiske, sønn, hertugen av Monmouth. Da synes sannsynlig at lovforslaget ville bli vedtatt som lov utøvet Karl II sin kongelige forrett til å oppløse parlamentet. De påfølgende parlamentene forsøkte også å vedta tilsvarende lov, og ble likeledes oppløst. «Petitioners», «ansøkerne», som forsøkte å støtte en serie med opprop til Karl II for å sammenkalle parlamentet for å få gjennomført og vedtatt Utelukkelsesloven, ble kjent som whigerne, mens hoffpartiet, eller «abhorrers», i den politisk språkbruken i tiden, var de som mente Utelukkelsesloven var «abhorrent», det vil si «avskyelig», og de utviklet seg til toryene.

Shaftesburys parti, begynte å bli kjent som whigene, involverte hele landet i en massebevegelse, hovedsakelig holdt levende i frykten for en papistisk konspirasjon. Hver november, på årsdagen for dronning Elisabeth I av Englands tronbestigelse, organiserte de store prosesjoner i London hvor en modell eller et bilde av paven ble brent. Kongens støttespillere, toryene, greide å mønstre deres egen propaganda i form av minner av det tyranniske styret til Oliver Cromwells republikanske samveldestyre og dets mange puritanske trekk. Til tross for to mislykkete forsøk på reetablere parlamentet og vedta loven, greide kongen å stemple whigerne som nedbrytende subjekter og dissentere (utmeldt av den engelske statskirken). Ved 1681 i henhold til parlamentets vedtak av loven hadde massebevegelsen død ut, og lovforslaget ble nedkjempet og ikke vedtatt da det ble sendt til overhuset.

Se også

• Den britiske monarken
• Religion i Storbritannia
• Papist