Uranus' klima

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Uranus' sørlige halvkule i omtrentlig naturlige farger (venstre) og i høyere bølgelengder (høyre) som viser de svake skystripene og atmosfæren.

Uranus' klima er sterkt påvirket av både mangelen på indre varme, som begrenser aktiviteten i atmosfæren, og av den ekstreme aksehelningen, som induserer intense sesongvariasjoner. Atmosfæren er betydelig roligere sammenlignet med atmosfæren til de andre gasskjempene som planeten ellers sammenlignes med.[L 1]

Da Voyager 2 fløy forbi Uranus i 1986 observerte den totalt ti skyformasjoner over hele planeten.[L 2][1] Senere observasjoner fra bakken og ved Hubble-teleskopet på 1990- og 2000-tallet avslørte lyse skyer på den nodlige (vinter) halvkulen av planeten. I 2006 ble en mørk flekk lignende Den store mørke flekkenNeptuns oppdaget.[L 3]

Stripet struktur, vinder og skyer[rediger | rediger kilde]

Uranus-bilde fra 2005 som viser ringer, sørlig krage og en lys sky på den norglige halvkulen.(HST ACS-bilde).

I 1986 fant Voyager 2 ut at den synlige sørlige halvkulen på Uranus kan deles inn i to regioner: en lys polarkappe og en mørk ekvatorstripe (se figur til høyre).[L 2] Grensen mellom disse to regionene ligger ca. ved -45 grader bredde. En smal stripe som strekker seg over breddegradene -45 til –50 grader er den lyseste av de store formasjonene som er synlig på planetens overflate.[L 2][L 4] Denne kalles den sørlige «kragen». Kappen og kragen antas å være en tett region av metanskyer som ligger i trykkområdet 1,3–2 bar (se over).[L 5]

I tillegg til den omfattende stripete strukturen, observerte Voyager 2 ti små lyse skyer, de fleste flere grader mot nord sammenlignet med kragen.[L 2] I alle andre henseender så Uranus ut som en dynamisk død planet i 1986. Dessverre ankom Voyager 2 i løpet av høyden for planetens sørlige sommer og kunne derfor ikke observere den nordlige halvkulen. Ved begynnelsen av det 21. århundre kom den nordlige polregionen til syne, og Hubble-teleskopet (HST) og Keck-teleskopene begynte å observere den. I begynnelsen observerte de hverken en krage eller noen polkappe på den nordlige halvkulen.[L 4] Uranus var tilsynelatende asymetrisk; lys nær den sørlige polen og jevnt over mørk i regionene nord for den sørlige kragen.[L 4] Da Uranus passerte sitt jevndøgn i 2007 forsvant nesten den sørlige kragen fullstendig. Samtidig oppstod en nordlig krage nær 45 graders bredde.[L 6]

Den første mørke flekken observert på Uranus.

På 1990-tallet vokste antallet observerte lyse skyformasjoner betydelig, delvis fordi nye teknikker for bedre bilder ble tilgjengelig.[L 1] De fleste av disse formasjonene ble funnet på den nordlige halvkulen etter hvert som denne begynte å bli synlig.[L 1] En tidlig forklaring – om at lyse skyer lettere kunne identifiseres på den mørke delen av planeten, mens den lyse kragen skjuler dem på den sørlige halvkulen – viste seg å være feil: det faktiske antallet formasjoner hadde faktisk økt betraktelig.[L 7][L 4]

Uansett er det forskjeller mellom skyene på hver av halvkulene. De nordlige skyener er både mindre, skarpere og lysere,[L 4] og det ser også ut til at de ligger høyere oppe enn de på den sørlige halvkulen.[L 4] Levetiden til skyene varierer med flere størrelsesklasser. Noen av de små skyene lever i timer, mens minst en av de sørlige skyene kan ha vedvart siden Voyagers forbiflyvning.[L 1][2] Nyere observasjoner har også vist at skyformasjoner på Uranus har mye til felles med de på Neptun.[L 1] Spekulasjonene går i om Uranus er i ferd med å bli mer lik Neptun under tiden for jevndøgn.[L 8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteraturhenvisninger
  1. ^ a b c d e Sromovsky (2005), s. 459–484
  2. ^ a b c d Smith (1986), s. 97–102
  3. ^ Hammel (2009), s. 257–271
  4. ^ a b c d e f Hammel (2005), s. 534–545
  5. ^ Rages (2004), s. 548–554
  6. ^ Sromovsky (2009), s. 265–286
  7. ^ Karkoschka (2001), s. 84–92
  8. ^ Hammel (2007), s. 291–301
Øvrige referanser
  1. ^ Lakdawalla, Emily (11. november 2004). «No Longer Boring: 'Fireworks' and Other Surprises at Uranus Spotted Through Adaptive Optics». Planetary News: Observing from Earth (engelsk). The Planetary Society. Arkivert fra originalen 19. juli 2011. Besøkt 19. oktober 2012. 
  2. ^ Lakdawalla, Emily (2004). «No Longer Boring: 'Fireworks' and Other Surprises at Uranus Spotted Through Adaptive Optics». The Planetary Society (engelsk). Arkivert fra originalen 11. august 2011. Besøkt 19. oktober 2012. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]