Ultrafiolett astronomi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Et GALEX-bilde av spiralgalaksen Messier 81 i ultrafiolett lys. Foto: GALEX / NASA / JPL-Caltech.

Ultrafiolett astronomi er en betegnelse som vanligvis viser til observasjoner av elektromagnetisk stråling ved ultrafiolette bølgelengder mellom ca. 10 og 320 nanometer.

Kortere bølgelengder - fotoner med høyere energi - blir derimot studert ved hjelp av røntgenastronomi og gammaastronomi.[1] Lys på disse bølgelengdene absorberes av jordens atmosfære, så observasjoner på disse bølgelengdene må utføres fra den øvre atmosfæren eller fra verdensrommet.[1]

Målinger av det ultrafiolette linjespektret brukes til å skjelne den kjemiske sammensetningen, tettheten, og temperaturen på det interstellare materiet, samt temperaturen og sammensetningen av varme unge stjerner. Ultrafiolette observasjoner kan også gi viktig informasjon om utviklingen av galakser.

Det ultrafiolette universet ser ganske annerledes enn det kjente universet – stjernene og galaksene – som man ser i synlig lys. De fleste stjernene er faktisk relativt kjølige objekter som slipper ut mye av den elektromagnetisk strålingen i den synlige delen av spekteret. Ultrafiolett stråling er signaturen til varmere legemer, typisk i de tidlige og sene stadier av deres utvikling. Hvis vi kunne se himmelen i ultrafiolett lys, ville de fleste stjerner blekne. Vi ville se noen svært unge, massive stjerner og noen veldig gamle stjerner og galakser som vokser seg varmere og produserer stråling med høyere energi nært opp mot deres fødsel eller død. Skyer av gass og støv ville blokkere sikten i mange retninger langs Melkeveien.

Hubble Space Telescope og FUSE er de store romteleskopene som senest har observert det fjerne og det nære ultrafiolette spekteret av himmelen, men andre ultrafiolette instrumenter har fløyet på sonderaketter og romferger.

Vitenskapsmannen Charles Stuart Bowyer er den som vanligvis gis æren for å ha grunnlagt dette forskningsfeltet.

Ultrafiolette romteleskoper[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b A. N. Cox, editor (2000). Allen's Astrophysical Quantities. New York: Springer-Verlag. ISBN 0-387-98746-0.