Tula-ekspedisjonen 1830–1833
Tula-ekspedisjonen 1830–1833 var en ekspedisjon til Antarktis med hensikt å finne nye selfangstfelter. Ekspedisjonen ble utstyrt av det engelske hvalfangstselskapet Samuel Enderby & Sons, og sjøfareren John Biscoe ledet ekspedisjonen som kaptein på briggen «Tula».[1]
Sammen med kutteren «Lively» seilte «Tula» fra London og besøkte Falklandsøyene i november 1830.[1] Etter et mislykket forsøk på å finne de tidligere rapporterte Auroraøyene (muligens identiske med Shag Rocks), fortsatte ekspedisjonen til Sør-Shetlandsøyene i desember.[1] Ekspedisjonen fortsatte sørover og krysset polarsirkelen 22. januar før den fortsatte østover. Én måned senere, 24. februar 1831, fikk ekspedisjonen øye på nakne fjelltopper i horisonten. Biscoe antok helt korrekt at de var en del av det antarktiske kontinentet og kalte området Enderby Land til ære for sin oppdragsgiver. Den 28. februar ble en odde observert og navngitt Cape Ann. Fjellet bakenfor odden ble senere gitt navnet Mount Biscoe. Etter å ha kartlagt kystlinjen i en måneds tid, var Biscoe og hans besetning i dårlig fysisk forfatning. De satte seil for Australia og nådde Hobart på Tasmania i mai, men to besetningsmedlemmer døde av skjørbuk på overfarten.
Ekspedisjonen overvintret i Hobart før den vendte tilbake til Antarktis neste sesong. På veien sørover var de i november-desember 1831 innom Chathamøyene, der de kunne rapportere om moriorier, og Bountyøyene.[1] I dette farvannet var selforekomstene nærmest blitt utryddet. Biscoe forsøkte også å finne de tidligere rapporterte Nimrodøyene i Sørishavet.[1] I løpet av 1900-tallet ble det fastslått at dette var ikke-eksisterende fantomøyer.
Den 15. februar 1832 oppdaget de Adelaide Island, og to dager senere Biscoe Islands. Den 21. februar fikk de i syne en lang kyststrekning, og Biscoe antok igjen at det var en del av kontinentet. Han navnga landområdet Graham Land[2] etter First Lord of the Admiralty Sir James Graham og krevde det for Vilhelm IV av Storbritannia.[1] Biscoe gikk i land på Anvers Island og hevdet å ha sett fastlandet av det antarktiske kontinentet.[3] Biscoe fortsatte med kartlegging av kystlinjen, og mot slutten av april 1832 ble han den tredje til å seile rundt det antarktiske kontinentet (etter James Cook og Fabian von Bellingshausen).
På hjemreisen forliste «Lively» ved Falklandsøyene i juli 1832, og besetningen ble overført til «Tula».[1] I begynnelsen av 1833 ankom «Tula» London.
Senere i 1833 tilbød Samuel Enderby & Sons Biscoe å lede en ny ekspedisjon. Han takket imidlertid nei, sannsynligvis av helseårsaker. Han engasjerte seg heller i Vestindia-farten, som tilbød et mye varmere klima. Han deltok også i seilaser til Australia.[4]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g Robert K. Headland (2009). A Chronology of Antarctic exploration. London: Quaritch. s. 146. ISBN 978-0-9550852-8-4.
- ^ Navnet «Graham Land» refererer nå til hele den nordre delen av Antarktishalvøya
- ^ Mastro, Jim (1998–2006). «History». Antarctic Online. Besøkt 2. mai 2013.
- ^ «John Biscoe collection». The Archives Hub / Scott Polar Research Institute. Arkivert fra originalen 21. juli 2012. Besøkt 2. mai 2013.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- John Biscoe (red. George Murray): From the Journal of a Voyage towards the South Pole on board the brig Tula, under the command of John Biscoe, with the cutter Lively in company, Royal Geographical Society, London, 1901.
- Robert McNab (1913): The Old Whaling Days: A History of Southern New Zealand from 1830 to 1840, Appendix B: «The Enderby Records, 1831. – The journal of John Biscoe of the brig Tula, with the cutter Lively in company», Whitcombe and Tombs Limited, Wellington