Toshiko Akiyoshi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Toshiko Akiyoshi
Akiyoshi Toshiko 1953.jpg
Født12. desember 1929 (89 år)
Liaoyang
Ektefelle Charlie Mariano (19591965), Lew Tabackin (1969–)
Barn Monday Michiru
Utdannet ved Berklee College of Music
Beskjeftigelse Orkesterleder, komponist, dirigent, jazzmusiker, pianist
Nasjonalitet USA
Utmerkelse Medal with Purple Ribbon (1997), NEA Jazz Masters (2007)

Toshiko Akiyoshi (født 12. desember 1929)[1] er en amerikansk jazzpianist, komponist/arrangør og orkesterleder av japansk herkomst. I tillegg til å være en fremragende utøver, er hun en svært anerkjent jazzkomponist og storbandarrangør. Hun har 14 Grammy-nominasjoner, og hun har vært kåret som beste arrangør og komponist i Down Beat's leseravstemning. I 1984 ble dokumentarfilmen Jazz Is My Native Language laget om henne. I 1996 ga hun ut selvbiografien Life with Jazz, og i 2007 ble hun utnevnt som NEA Jazz Master av National Endowment for the Arts.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Hun vokste opp i Kina og Japan, og begynte å ta pianotimer som 7-åring. Fra hun var 16, spilte hun på lokale klubber i Beppu i Japan. I 1952 ble hun oppdaget av Oscar Peterson, som anbefalte henne for plateprodusenten Norman Granz. I 1953 spilte hun inn sitt første album, Toshiko's Piano, med Herb Ellis, Ray Brown og J. C. Heard.

Fra 1956 studerte hun ved Berklee College of Music i Boston, [2] med Herb Pomeroy, Madame Chaloff, og Richard Bobbitt. Gjennom Bobbitt ble hun kjent med Joseph Schillinger's System of Musical Composition, som påvirket hennes tilnærming til komposisjon. 18. mars 1956, ble hun kjent over hele USA, da hun gjestet det populære TV-programmet What's My Line?

I 1972 bosatte hun seg i Los Angeles, og året etter etablerte hun et kritikerrost storband sammen med saxofonisten Lew Tabackin. Akiyoshi komponerte og arrangerte musikken, og bandet spilte inn sitt første album, Kogun, i 1974. Bandet gjorde stor suksess og etablerte seg som et av de viktigste storbandene i jazzen.

Bandet ble reorganisert da hun flyttet til New York City i 1982. I denne perioden turnerte hun også med mindre grupper, og gjorde flere innspillinger som solopianist, og som leder av ulike småband. Det store orkesteret spilte i syv år hver mandag på Birdland, fram til 2003. Etter dette har hun konsentrert seg om pianist-karrieren, samt en rekke engasjementer som gjestende bandleder.

Som utøver er hun inspirert av Bud Powell, Charles Mingus m.fl. Hennes komplekse, harmonisk rike musikk for storband er klart innenfor jazztradisjonen, ispedd impulser fra hennes japanske bakgrunn.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Siden debuten for Norgran Records i 1954, har Akiyoshi gitt ut innspillinger i eget navn hvert år i over 50 år. Dette har resultert i en rekke album med både små og store besetninger, for selskapene Victor/BMG, Nippon Columbia, Toshiba, Discomate, Nippon Crown og andre japanske selskaper, og for Norgran/Verve, RCA, Columbia/Sony, Concord og hennes eget amerikanske selskap. Alle storband-innspillingene og nesten samtlige produksjoner fra hennes tidlige karriere har vært gjenutgitt på CD, og det er også laget videoproduksjoner.

Priser og hedersbemerkninger[rediger | rediger kilde]

  • Down Beat leseravstemning:[5]
    • Big Band: 1978, 1979, 1980, 1981, 1982
    • Arranger: 1978, 1979, 1980, 1981, 1982, 1989, 1995
    • Composer: 1980, 1981, 1982, 1986

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Robinson, J. Bradford, "The new Grove dictionary of jazz, vol. 1", 2002, Grove's Dictionaries Inc, New York, isbn=1561592846, 2. utgave, Kernfeld, Barry: side 22, Akiyoshi, Toshiko
  2. ^ "Berklee College of Music Fact Sheet", Berklee College of Music, 2013.
  3. ^ NEA Jazz Master: US National Endowment for the Arts Arkivert 10. september 2012 hos Wayback Machine., 2008.
  4. ^ Down Beat magazine's Critics' Poll winners database, 2012.
  5. ^ Down Beat magazine's Readers' Poll winners database, 2012.
  6. ^ LA Times, Grammy Nominees Database, 2007.
  7. ^ Swing Journal annual disk awards (japansk lenke), 2007.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]