Serumløpet til Nome

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Serumløpet til Nome var en stafett med sledehunder som gikk til den lille byen Nome i Alaska vinteren 1925. Hendelsen er også kjent som «the Great Race of Mercy» eller «kappløpet med døden». Serumløpet er også inspirasjonskilden til verdens lengste hundesledeløp, Iditarod.

Innledning[rediger | rediger kilde]

Sledehunden «Balto» i Central Park, New York

Bakgrunnen var at det i Nome og distriktet rundt hadde komme et utbrudd av difteri. Tyve hundekjørere med hundespann kjørte motgift mot sykdommen 1 085 kilometer gjennom Alaskas ødemark på rekordtiden fem og et halvt døgn, for å stoppe epidemien. Etter denne bragden ble både hundekjørerne og sledehundene omtalt som helter i aviser og på radio i hele USA. Den sorte huskyen «Balto» som førte det siste hundespannet inn til Nome ble mektig populær, kun Rin Tin Tin var mer kjent. Statuen av han er i dag et velkjent landemerke i New York Citys Central Park. All oppmerksomheten denne bragden utløste var med på å sparke i gang en vaksinasjonskampanje i USA som dramatisk reduserte trusselen fra denne sykdommen.

Det er noe diskusjon rundt «Balto»s rolle i hundeløpet og statuen som står i Central Park. I henhold til hva Seppala forteller så var han en scrub freight dog som han etterlot når han startet. Mange mener at Seppalas lederhund «Togo» var den virkelige helten. Seppala ble sendt ut på det han trodde var en solotur for å møte toget med serum i Nenana. Etter at han hadde startet så ble det bestemt å sende ut flere sledespann som en stafett. Seppala kjørte over 270 kilometer gjennom noe av det farligste av villmark som finnes i Alaska. På veien møtte han en av deltakerne i stafetten, overtok stafettpakken, og gjennomførte ytterligere 146 km. Totalt tilbakela han 420 km gjennom isødet og stormen som raste. Han overlot deretter serumet til Charlie Olson.

Han brakte det 40 km til Bluff hvor han leverte det videre til nordmannen Gunnar Kaasen. Det var meningen at han skulle gi det videre til Rohn i Port Safety, men Rohn hadde fått beskjed om at løpet var midlertidig stoppet pga. snøstorm og lå derfor fortsatt og sov. Denne beskjeden hadde ikke Kaasen fått og han bestemte seg for å fortsette videre til Nome.

Totalt kjørte Kaasen og «Balto» 85 kilometer, og mange mener at avgjørelsen om å ikke vekke Rohn var motivert utfra ønsket om å selv motta æren.

Statuen av «Balto» er modellert etter sledehunden, og viser han med «Togo»s utmerkelse. Dette likte ikke Seppala, og i sine siste år uttrykte han sin dype skuffelse over hvordan all oppmerksomheten hadde gått til «Balto». Han mente at «Togo» var den virkelige helten i serumløpet. En fremstilling av hva som virkelig fant sted finnes i The Cruelest Miles av Gay og Laney Salisbury.

Sledehunder var tidligere et primært transportmiddel i subarktiske strøk verden rundt, og denne stafetten ble et siste jubelløp før historien om hundekjøring ble avsluttet. I 1930 ble de første flyvningene i ødemarken igangsatt og i 1960 gjorde beltegående kjøretøy og enda noe senere snøscootere at sledehunder ble et sjeldent syn. Som fritidsaktivitet ble hundekjøring igjen vanlig i 1970, mye på grunn av den enorme oppmerksomheten rundt hundeløpet Iditarod. Dette løpet er blitt en tradisjon for å hedre deltakerne i den opprinnelige stafetten som ble kjent som Serumløpet.

Innefrosset om vinteren[rediger | rediger kilde]

Nome to måneder etter at byen oppstod under det som er kjent som ’99 Gold Run

Nome ligger bare to grader syd for polarsirkelen. Stedets folketall hadde vært på sitt høyeste ved begynnelsen på 1900-tallet under Klondike-gullrushet med 20 000 gullgravere, og var i 1925 fremdeles den største byen i den nordlige delen av Alaska med sine 455 inuitter og 975 nybyggere av europeisk avstamning. (Salisbury, 2005, side 16)

Fra november til juli var havnen på sydkysten av Seward-halvøya ved Beringstredet innefrosset og utilgjengelig for båter, og dagene ble kortere gjennom mørketiden. Den eneste forbindelse til verden utenfor gjennom vinteren var Iditarod-sporet, som gikk 1 510 km fra havnebyen Seward i syd, tvers over flere fjellkjeder og det uendelige og øde indre av Alaska før det kom frem til Nome.

I løpet av det kommende tiåret ble bushflyvninger den dominerende transportmetoden gjennom vintermånedene, primært for posten og livsviktige forsyninger, men i 1925 var hundesleder eneste alternativ for å få frem post og forsyninger.

Posten fra «Outside» (utenfor Alaska) ble transportert 676 kilometer med tog fra den isfrie havnen Anchorage til Nenana på jernbanen som gikk frem til Fairbanks. Så ble den transportert videre 1 085 km fra Nenana til Nome med hundespann, noe som normalt tok 25 dager.

Epidemien[rediger | rediger kilde]

Den eneste legen i Nome og nærområdene var Curtis Welch. Han hadde hjelp av fire sykepleiere på Maynard Columbus Hospital, et sykehus med 24 sengeplasser. Sommeren 1924 gikk legens lager med 80 000 enheter motgift mot difteri, ut på dato. Han bestilte ny motgift fra Juneau, men den rakk ikke fram før havnen stengte for vinteren.

Inuitter i Nome ved sitt utendørs kokested

Like etter at årets siste skip hadde gått, ble Alameda, en to år gammel inuitt fra nabolandsbyen Holy Cross, den første som viste symptomer på difteri. Welch gav diagnosen betente mandler, og utelukket difteri fordi ingen andre i barnets familie eller i landsbyen viste tegn på sykdommen, som er ekstremt smittsom og kan overleve utenfor kroppen i flere uker. Barnet døde neste morgen, og i desember ble det stilt et unormalt høyt antall diagnoser med betente mandler, inkludert et annet dødsfall 28. desember. Barnets mor motsatte seg obduksjon. Ytterligere to inuittbarn døde, og 20. januar ble den første difteridiagnosen stilt: tre år gamle Bill Barnett, som hadde karakteristiske gråaktige lesjoner på halsen og i nesehinnene. Welch gav ikke motgiften, han var redd for at den gamle medisinen kunne svekke gutten, som døde neste dag.

21. januar fikk sju år gamle Bessie Stanley diagnosen i sykdommens siste faser, og hun fikk injisert 6 000 enheter med motgift. Hun døde senere samme dag. Den samme kvelden ringte Welch til ordfører George Maynard, og organiserte et hastemøte i byrådet. Welch fortalte at han trengte minst en million enheter for å forhindre en epidemi. Byrådet iverksatte straks en karantene, og Emily Morgan ble utnevnt til karantenesykepleier.

22. januar 1925 sendte Welch et telegram via den amerikanske hærens signalkorps, og varslet alle større byer i Alaska så vel som Alaskas guvernør i Juneau, om helsefaren. I et annet telegram til U.S. Public Health Service i Washington, D.C., skrev han:

EN DIFTERIEPIDEMI ER NÆRMESTE UUNNGÅELIG HER STOPP JEG HAR AKUTT BEHOV FOR EN MILLION ENHETER DIFTERIMOTGIFT STOP POST ER ENESTE TRANSPORTMULIGHET STOPP JEG HAR ALLEREDE ANMODET COMMISSIONER OF HEALTH OF THE TERRITORIES OM MOTGIFT STOPP DET ER OMTRENT 3000¢HVITE INNFØDTE I DISTRIKTET
(Salisbury, 2003, bilde av arkivert telegram på side 47).

Innen 24. januar var det to til dødsfall, og Welch og Morgan stilte ytterligere 20 bekreftede diagnoser, og 50 fryktede tilfeller. Antallet personer som var truet i området det nordvestlige Alaska omkring Nome var om lag 10 000, og den forventede dødeligheten var nær 100 % uten motgiften. En tidligere influensaepidemi i 1918 og 1919 tok livet av halvparten av den innfødte befolkningen i Nome, og 8 prosent av Alaskas innfødte. Over 1 000 mennesker døde i det nordvestlige Alaska, og dobbelt så mange i staten totalt, hvorav flertallet var inuitter. Alaskas innfødte hadde ingen resistans mot noen av disse sykdommene. (Salisbury, 2005, side 42, 50)

Vinger kontra poter[rediger | rediger kilde]

Standard J-1

På et møte som ble holdt den 24. januar foreslo den ansvarlige helsesjef for Hammon Consolidated Gold Fields, Mark Summers om å bruke to raske hundeslede-spann. Det ene skulle starte i Nenana og det andre i Nome, slik at de kunne møtes i Nulato. En av hans ansatte, den norskættede Leonhard Seppala, var uten tvil den eneste tenkelige hundekjører for den 1 014 km lange rundturen fra Nome til Nulato og tilbake. Han hadde tidligere gjort denne turen på rekordtid; fire dager og vunnet All Alaska Sweepstakes tre ganger, og var blitt en slags legende for sine sportslige prestasjoner og håndteringen av sine Siberian huskies. Hans lederhund «Togo» var tilsvarende kjent for sine lederegenskaper, sin intelligens og sin nese for å kunne forutse farer.

Borgermesteren, Maynard, forslo at en skulle benytte fly for å få frem vaksinen. I februar 1924 var den første vinterflyvning i Alaska blitt gjennomført mellom Fairbanks og McGrath av (den norskættede polarflyveren) Carl Ben Eielson,som hadde fløyet den pålitelige De Havilland DH-4-maskinen fra U.S. Postal Service i 8 eksperimentflyvninger. Den lengste turen var 418 km i 23 minusgrader Celsius

De eneste flyene som opererte i Alaska i 1925 var tre Standard J-1 todekkere fra Første verdenskrig. Flyene tilhørte Bennet Rodebaugh's Fairbanks Airplane company (senere Wien Air Alaska) og var demontert og stuet bort for vinteren. Det var fly med åpen cockpit som hadde vannkjølt motor og var upålitelige å bruke i kulde. Siden begge flyverne oppholdt seg i Continental United States for vinteren, så forsøkte Alaskas Delegat til Kongressen, Dan Sutherland å få tillatelse til å bruke en uerfaren flyver fra Fairbanks, Roy Darling.

Hundespann med Seppala Siberian Huskies fra kennelen Seppala Kennels

Selv om flyvning ville ha vært raskere, vurderte helsemyndighetene sjansene for flyhavari og dermed hele beholdningen av vaksine tapt. De besluttet enstemmig å satse på hunder. Seppala fikk beskjed samme kveld, og satte umiddelbart i gang forberedelser

U.S. Public Health Service hadde et lager på 1,1 million enheter i sykehus på Vestkysten som kunne sendes til Seattle, og deretter til Alaska. «Alameda» var første båt nordover og hun ville ikke komme til Seattle før 31. januar, og så ville det ta ytterligere 6 – 7 dager frem til Seward. Men den 26. januar, fant man 300 000 enheter med vaksine i Anchorage Railroad Hospital, da sjefskirurgen, John Beeson, hørte om behovet. På ordre fra guvernør Bone ble de pakket og overlevert til konduktøren (Frank Knigh) på toget til Fairbanks som ankom Nenana den 27. januar. Uten noe annet å bekjempe epidemien med, så ville disse 300 000 enhetene holde den i sjakk inntil det store partiet kunne komme opp fra Vestkysten.

Temperaturen i Alaska var den laveste på 20 år med temperaturer ned til minus 45 °C. med vindstyrke på 40 km/t. Vinden kunne blåse snøen opp til tre meter høye fonner. All transport langs kysten var innstilt og minimal transport innenlands. I tillegg hadde de korte timer med dagslys på grunn av mørketiden.

Mens den første forsendelsen med vaksine var på vei til Nenana, gav guvernør Scott Bone sin autorisasjon til en hundestafett med postkjørere, og gav ordre til Edward Wetzler, inspektøren for U.S. Post Office, om å arrangere en stafett med de beste hundekjørere og de beste hunder som fantes i Alaska. Spannene skulle reise dag og natt til de kunne overlevere pakken til Seppala i Nulato.

Beslutningen ble mislikt av William Fendtriss «Wrong Font» Thompson (som han ble kalt), redaktør og utgiver av Daily Fairbanks News-Miner. Han var iherdig talsmann for flyvning. Han bistod for å få de demonterte fly satt i stand, og brukte sin avis for å fremme sitt syn.

Stafetten[rediger | rediger kilde]

Hundespann i aksjon

Postruten fra Nenana til Nome krysset det uttørkede innlandet til Alaska. 220 km av strekningen gikk langs Tanana-elva til stedet Tanana hvor den også kom til Yukon-elva. De neste 370 km gikk langs denne elven fram til Kaltag. Deretter gikk ruten vestover gjennom skog og over fjellpass de neste 145 km til den nådde Unalakleet ute ved kysten. Fra Unalakleet gikk de neste 335 km av postruten nordvestover rundt Sewardhalvøya. På denne delen var det svært vanskelig å søke ly for storm eller snøstorm, spesielt på en 68 km strekning som krysset isen over Beringsjøen. Den totale strekningen på postruten var 1 085 km.

Wetzler kontaktet Tom Parson, en forretningsfører i Northern Commercial Company som leverte post mellom Fairbanks og Unalakleet. Telefon og telegram fikk kjørerne til sine anviste vertshus. Postbudene hadde høy status i dette området, og var de beste hundekjørerne. Flertallet av stafettkjørerne over innlandet var innfødte athabaskere, direkte etterkommere av de opprinnelige hundekjørerne.

27. januar

Den første kjøreren i stafetten var «Wild Bill» Shannon, som fikk den ni kilo tunge pakken ved jernbanestasjonen i Nenana klokken ni om kvelden den 27. januar. Selv om temperaturen da var 45 minusgrader Celsius forlot Shannon togstasjonen umiddelbart med kurs mot Minto. Spannet hans bestod av ni uerfarne hunder som ble ledet av «Blackie». Temperaturen falt i løpet av natten, og spannet ble også tvunget ut på den kalde elveisen fordi løypen var blitt ødelagt av hester.

Selv om Shannon jogget ved siden av sleden for å holde varmen fikk han hjerteproblemer. Han nådde Minto klokken tre om morgenen, og temperaturen var da på 52 minusgrader Celsius. Det iskalde været hadde sørget for at deler av ansiktet hans var svart på grunn av frostskader. Etter å ha varmet opp serumet ved peisen, og hvilt i fire timer, satte Shannon fra seg tre hunder før han fortsatte med de seks andre.

28. januar

Edgar Kallands, som var halvt athabasker, hadde ankommet Minto kvelden før. Han dro derfra til Tolovana der han skulle overta serumet. I svært dårlig forfatning ankom Shannon og hundespannet hans vertshuset hvor Kallands ventet. Klokken var elleve om formiddagen da Kallands overtok serumet. Etter å ha varmet opp serumet forsvant han inn i skogen på vei mot Manley.

Temperaturen var 49 minusgrader Celsius da han kom til Manley klokken fire på ettermiddagen. Ifølge minst et vitne måtte eieren av vertshuset Manley Hot Springs helle varmt vann over hendene til Kallands for å få dem vekk fra håndtaket på hundesleden hans da han ankom stedet.

29. januar

Ingen nye tilfeller av difteri ble oppdaget den 28. januar, men to personer fikk diagnosen den 29. januar. De som hadde fått diagnosen hadde blitt satt i karantene, men mangel på måleinstrumenter og at sykdommen var svært smittsom gjorde at karantenen ikke var effektiv nok. Flere enheter av serumet ble oppdaget ved Juneau den 29. januar. Selv om det ikke var foretatt noen eksakt opptelling ble antallet anslått, basert på vekten til enhetene, til å være rundt 125 000 enheter. Dette var nok til å behandle 4-6 pasienter.

Krisen hadde nå fått hovedoppslag i aviser, blant annet i San Francisco, Cleveland, Washington D.C. og New York, som igjen førte til at nyhetssendinger i radio også ble opptatt av mangelen på serum. Stormene fra Alaska hadde nå også nådd USA der det hadde blitt målt kulderekord i New York samtidig som Hudsonelva hadde frosset til.

30. januar

Et femte dødsfall skjedde den 30. januar. Maynard og Sutherland argumenterte nok en gang sterkt for å fly serumet med fly. Et forslag som ble lansert var å fly et stort fly 3 200 km fra Seattle til Nome. Et annet var å ha et lite fly ombord på en marinebåt. Båten skulle kjøre fram til pakkisen og deretter skulle flyet ta av fra båten.

Det opprinnelige forslaget om å fly serumet fra Fairbanks ble også foreslått. Til tross for at slike alternativ ville få hovedoppslag i hele landet, støtte fra flere departement i regjeringen og fra polfareren Roald Amundsen, ble planene forkastet av erfarne piloter, marinen og guvernør Bone. Dette førte til at det nok en gang dukket opp hatske artikler i avisen til «Wrong Font» Thompson.

Dermed bestemte Bone seg å øke tempoet på stafetten. Dette skulle gjøres ved å sette flere kjørere på Seppala sin del av etappen, slik at de kunne kjøre uten pauser. Fortsatt skulle Seppala ha ansvaret for den farligste delen, snarveien over Norton-sundet. Seppala fikk imidlertid ikke beskjeden om at han skulle vente i Shaktoolik da telefon og telegrambeskjeder ikke kom til de små landsbyene han passerte. Planen var avhengig av at kjørerne fra nord skulle treffe Seppala langs løypen.

Nå hadde Summers også skaffet kjørere til den siste delen av stafetten, blant andre Seppalas kollega Gunnar Kaasen. Fra Manley Hot Springs ble serumet levert videre via ni hundekjørere, stort sett athabaskere, før Charlie Evans overtok ved Bishop Mountain klokken tre om morgenen den 30. januar.

Temperaturen var på dette tidspunktet 52 minusgrader Celsius. Evans stolte på sine lederhunder da han passerte Koyukuk River, men han hadde glemt å beskytte sine lederhunder med kaninskinn. Begge hundene kollapset og døde senere på grunn av frostskader. Den siste delen til Nulato måtte Evans selv lede spannet, og han ankom Nulato klokken ti om morgenen. Mindre enn en halvtime senere hadde neste hundekjører, Tommy Patsy, forlatt Nulato sammen med serumet.

31. januar

Ferden videre mot Unalakleet ble gjennomført av Patsy fram til Kaltag, av «Jackscrew» fram til Old Woman Shelter og av inuitten Victor Anagick. Han leverte serumet til sin landsmann Myles Gonangnan ved stranden til sundet ved Unalakleet. Dette skjedde den 31. januar, klokken fem om morgenen.

Gonangang så at det var uvær i vente, og bestemte seg derfor for ikke å ta snarveien over den farlige isen i sundet. Han reiste klokken halv seks, og nådde Shaktoolik klokken tre om ettermiddagen. Der var ikke Seppala, men Henry Ivanoff, ventet som en reserveløsning.

Den 30. januar hadde antall sykdomstilfeller i Nome nådd 27, og motgiften brukt opp. I følge en reporter som bodde i Nome «lå alt håp nå i hundene og deres heroiske kjørere. Nome ser ut til å være en folketom by», (Salisbury, 2003, side 205. Etter å ha fått informasjon om hvor langt Gonangang hadde kommet den 31. januar, regnet Welch med at serumet ville komme fram til Nome dagen etter.

Leonhard Seppala og hans hundespann hadde kjørt 274 km på fire dager. Hundespannet, med lederhunden «Togo» i spissen, hadde kjørt fra Nome mot Shaktoolik. De hadde tatt snarveien over Norton-sundet, og kjørt rett inn i stormen som herjet i Alaska. I Nome var det relativt mildt med 30 minusgrader, og i Shaktoolik var temperaturen 34 minusgrader. Den kraftige vinden gjorde imidlertid at den effektive temperaturen i Shaktoolik var på 65 minusgrader.

Samtidig med at Seppala var på vei sørøstover hadde spannet til Henry Ivanoff kjørt inn i et reinsdyr noe som førte til at de måtte stoppe opp en liten stund. Seppala trodde fortsatt at han hadde mer enn 160 km å kjøre før han kunne overta serumet. Derfor kjørte han hardt på for å komme over Norton-sundet før været ble enda verre. Da han passerte Ivanoff`s hundespann hørte han Henry Ivanoff rope «Serumet! Serumet! Jeg har det her!» (Salisbury, 2003, side 207).

Etter å ha fått nyheten om at epidemien snart kunne bryte ut, bestemte Seppala seg for å utfordre stormen. Han krysset nok en gang isen til Norton Sound og nådde Ungalik etter at det hadde blitt mørkt. Temperaturen er anslått til å ha vært rundt 35 minusgrader, men den kraftige vinden sørget for at den reelle temperaturen lå rundt 65 minusgrader.

1. februar

Lederhunden «Togo» ledet spannet i en rett linje selv om det var mørkt, og de ankom vertshuset Isaac`s Point klokken åtte om kvelden. I løpet av en dag hadde de kjørt 135 km med en gjennomsnittsfart på 13 km/t. Seppala og hundespannet hans hvilte fram til klokken to om morgenen den 1. februar. Da reiste de videre selv om det var full storm i området.

En av de mer dramatiske hendelsene som viser hva lederhunden var god for, skjedde da Seppala og «Togo» skulle krysse isen over Norton-sundet. Spannet var midlertidig strandet etter at isen som de sto på hadde brutt seg løs, og fløt som et isflak i flere timer. Da isen drev tilbake til den faste isen over sundet, fikk Seppala «Togo» til å hoppe over det halvannen meter store gapet, i seletøyet slik at han kunne dra flaket tettere inntil. Seletøyet røk og falt i vannet, men «Togo» hoppet etter. Han tok selene i munnen og trakk flakene sammen, til det var trygt å hoppe for resten av spannet.

I løpet av natten hadde temperaturen sunket til 40 minusgrader, og vindstyrken var langt over orkan styrke. Hundespannet kjørte over isen som var i ferd med å bryte opp, mens de fulgte kystlinjen. Etter å ha passert Little McKinley Mountain som ligger rundt 1 500 meter over havet kom de fram til Golovin. Her fant Seppala vertshuset hvor han skulle gi serumet videre til neste hundekjører klokken tre om ettermiddagen den 1. februar.

På denne dagen hadde antall sykdomstilfeller steget til 28. Serumet som hundekjørerne fraktet var nok til å behandle 30 mennesker. På grunn av de forferdelige værforholdene bestemte Welch seg for å beordre en midlertidig stopp i stafetten inntil været hadde løyet. Tanken var at en forsinkelse var bedre enn risikoen for å miste alt serum. Beskjeden ble formidlet ved Solomon og Point Safety før linjene ble døde.

Charlie Olsen, som hadde overtatt serumet etter Seppala, slet i det dårlige været. Han fikk blant annet alvorlige frostskader på hendene mens han la tepper over hundene sine. Han ankom Bluff i svært dårlig forfatning klokken sju om kvelden den 1. februar. Gunnar Kaasen var neste hundekjører. Han ventet ved vertshuset i tre timer i håp om at vinden skulle løye, men det ble bare verre. Siden det bare vare et tidsspørsmål før snøfonner ville blokkere løypa la han i vei i motvinden klokken ti om kvelden.

Kaasen kjørte hele natten, gjennom snøfonner, og overvann fra elver, og over det 180 meter høye Topkok Mountain. Lederhunden hans «Balto» drev spannet framover i særdeles dårlig sikt. Dette førte til at Kaasen ikke alltid så de hundene som var nærmest sleden. Han kjørte forbi Solomon uten at han var klar over det, og fant det først ut tre kilometer etter at hadde passert stedet. Dermed var det ingen vits å ta den planlagte pausen her og Kaasen fortsatte videre mot Point Safety. På denne strekningen var vinden så voldsom at sleden på et sted veltet. Sylinderen hvor serumet lå ble da godt begravet i snøen. For å få tak i sylinderen igjen måtte han bruke hendene for å føle seg fram til den. Dermed var det nok en hundekjører som hadde fått frostskader i denne stafetten.

2. februar

Kaasen nådde Point Safety foran skjema den 2. februar klokken 3 om morgenen. Ed Rohn, som skulle kjøre den siste etappen, regnet med at Kaasen hadde tatt seg en pause i Salomon. Derfor sov han da Kaasen ankom Point Safety. Det ville derfor ta litt tid før hundespannet til Rohn var klart. Siden været hadde blitt bedre, og hundespannet hans var i fin form, bestemte Kaasen seg for å kjøre de resterende 40 km til Nome. Han nådde Front Street klokken halv seks om morgenen.

Dr. Welch åpnet pakken og fastslo at ingen ampuller med motgiften var blitt knust i løpet av stafetten. Serumet var imidlertid frosset, og han ble slått av et øyeblikks panikk. Var alt forgjeves? En rask telegramveksling med helsemyndighetene beroliget ham, vaksinen ville være virkningsfull etter opptining. Den var klar til bruk klokken tolv. Doktorens kone og hans fire sykepleiersker spente på seg trugene og gikk fra eskimohytte til eksimohytte, inntil hele befolkningen var vaksinert.

Til sammen hadde de forskjellige spannene kjørt 1 085 km på 127 timer og 30 minutter. Dette ble regnet som ny verdensrekord. Med tanke på de forferdelige værforholdene er dette virkelig en imponerende prestasjon. Noen av hundene som deltok, frøs i hjel i løpet av turen.

Den andre stafetten[rediger | rediger kilde]

Margaret Curran fra Solomon-vertshuset var smittet, noe som skapte frykt for at sykdommen ville spre seg fra vertskapet der til andre samfunn. De 1,1 millioner enheter hadde forlatt Seattle 31. januar, og var ikke ventet med hundeslede før 8. februar. Welch bad om at halvparten av serumet ble levert med fly fra Fairbanks. Han kontaktet Thompson og Sutherland, og Darling gjorde en testflyvning neste morgen. I samråd med sin helserådgiveren konkluderte guvernør Bone med at tilfellene i Nome faktisk var på retur, og gav ikke tillatelse, men forberedelsene gikk sin gang. Den amerikanske marinen flyttet en minesveiper nordover fra Seattle, og signalkorpset ble beordret til å tenne bål for å vise riktig vei for flygerne.

3. februar viste det seg at de opprinnelige 300 000 fremdeles var virkningsfulle, og epidemien var under kontroll. Et sjette dødsfall, som sannsynligvis ikke hadde noe med difteri å gjøre, gjorde at det ble rapportert om et nytt utbrudd av sykdommen. Sendingen fra Seattle ble lastet om bord i Admiral Watson 7. februar. Guvernør Bone gav etter for presset og beordret at halvparten skulle leveres med fly. 8. februar begynte den første halvdelen av den andre sendingen turen med hundeslede, mens flyet ikke startet på grunn av at en ødelagt radiatorhette førte til overoppheting av motoren. Flyet streiket også neste dag, og turen ble skrinlagt.

Mange av de samme hundekjørerne deltok i den andre stafetten, og opplevde også barske forhold. Serumet var fremme 15. februar.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

De offisielle dødstallene er fem, seks eller sju, men Welch anslo senere at det sannsynligvis var minst hundre ytterligere tilfeller blant «eskimoleirene utenfor byen. De innfødte har for vane å begrave sine barn uten å rapportere dødsfallet.» 43 nye tilfeller ble fastslått i 1926, men de ble enkelt tatt hånd om med en ny forsyning serum. (Salisbury, 2003, fotnoter på side 235 og 243)

Alle menneskene som deltok mottok hedersbrev fra president Calvin Coolidge, og det amerikanske senatet stoppet arbeidet for å anerkjenne hendelsen. Hver hundekjører gjennom den første stafetten mottok en gullmedalje fra H. K. Mulford-firmaet, og territoriet premierte dem med 25 amerikanske dollar hver. Dikt og brev fra barn strømmet inn, og spontane pengeinnsamlinger fant sted rundt omkring i landet.

Gunnar Kaasen og spannet hans ble berømte og turnerte USAs vestkyst fra februar 1925 til februar 1926. De ble til og med stjerner i en 30 minutters film ved navn Balto's Race to Nome. En statue av «Balto» (av Frederick Roth) ble avduket i Central Park i New York under et besøk 15. desember 1925, og en ble satt opp midt i Anchorage.

«Balto» og de andre hundene ble del av et sideshow og levde under elendige forhold til de ble reddet av George Kimble og en pengeinnsamling av barna i Cleveland, Ohio. Den 19. mars 1927 mottok «Balto» en heltevelkomst da hundene kom fram til sitt endelige hjem i Cleveland Zoo. Etter «Balto»s død 14. mars 1933 ble han stoppet ut og utstilt i Cleveland Museum of Natural History.

Mange hundekjørere i dag anser imidlertid Seppala og «Togo» som de virkelige heltene i løpet, da de sammen dekket den lengste og farligste etappen. De tok en rundtur på 420 kilometer fra Nome til Shaktoolik og tilbake til Golovin, og kjørte serumet tilsammen 146 kilometer, nesten dobbelt så langt som noen av de andre spannene. Etter Kaasens retur ble han anklaget for å ha stjålet all æren. Seppala ble oppskaket da media fremstilte «Togo»s bedrifter som de var «Balto»s. «Det var nesten mer enn jeg kunne bære, da ‘avishunden’ ‘Balto’ fikk en statue for sine ‘fantastiske bedrifter’» (Salisbury & Salisbury, 2003, side 248) «Togo» mottok en gullmedalje fra Roald Amundsen.

I oktober 1926 dro Seppala med «Togo» og spannet på turne fra Seattle til California, deretter gjennom Midtvesten til New England. Folk strømmet til, og de var på Madison Square Gardens i New York i ti dager. I New England kjørte Seppalas huskyspann mange løp, hvor de enkelt slo de lokale chinook-hundene. Seppala solgte mesteparten av spannet til en kennel i Poland Spring i Maine, og de fleste huskyer i USA kan spore genene sine tilbake til en av disse hundene.

Seppala besøkte «Togo» til han ble avlivet den 5. desember 1929. Etter «Togo»s død fikk Seppala ham utstoppet, og i dag står hunden i en glassmonter i Iditarod-museumet i Wasilla, Alaska. Ingen av de andre hundekjørerne fikk like mye oppmerksomhet, skjønt «Wild Bill» Shannon hadde en kort turne med «Blackie». Media overså stort sett athabasker- og inuitt-kjørerne, som dekket to tredeler av avstanden til Nome. Ifølge Edgard Kallands, var det «bare en hverdagslig hendelse så langt det vedrørte oss.» (Salisbury & Salisbury, 2003, side 255)

Serumløpet hjalp Kelly-bestemmelsen som ble undertegnet 2. februar 1925. Loven tillot private flyselskaper å by på postforsendelseskontrakter.Teknologien ble bedre, og innen ti år ble luftpostruter etablert i Alaska. Den siste postleveransen med hundekjører på kontrakt, skjedde i 1938, og den siste amerikanske offisielle postruten med hundesleder stengte i 1963. Hundekjøring fortsatte i grisgrendte strøk, men gikk nesten under da snøscooteren kom på 60-tallet.

Hundekjøring ble gjenopplivet som sport70-tallet, med Iditarods enorme popularitet. Selv om Iditarod egentlig er basert på All-Alaska Sweepstakes, har det mange tradisjoner som minner om serumløpet, og spesielt Seppala og «Togo». Hederskjøreren for de sju første løpene var Leonhard Seppala. Andre deltakere i serumløpet, som «Wild Bill» Shannon, Edgar Kallands, Bill McCarty, Charlie Evans, Edgar Nollner, Harry Pitka og Henry Ivanoff har også blitt hedret.

Iditarod 2005 hedret Jirdes Winther Baxter, den siste kjente overlevende etter epidemien. Stillingen er nå kjent som Leonhard Seppalas heders-kjører, og Leonhard Seppala Humanitære pris gis til den kjøreren som tar best vare på hundene sine og fortsatt er konkurransedyktig. Leonhard Seppala Heritage Grant er et Iditarod-stipend. De to løpene følger samme rute fra Ruby til Nome.

Et historisk skuespill over serumløpet ble avholdt i 1975. Dette løpet tok seks dager lengre enn det opprinnelige løpet i 1925. Mange av deltakerne var etterkommere etter de opprinnelige tjue. I 1985 sendte president Ronald Reagan et hedersbrev til Charlie Evans, Edgar Nollner og Bill McCarty, de eneste gjenlevende. Nollner var den siste som døde; den 18. januar 1999 døde han av et hjerteinfarkt.

Stafettdeltakere og distanser[rediger | rediger kilde]

Hundekjørere i rekkefølge og den distansen de kjørte:

Start Hundekjører Etappe Avstand
27. januar Bill Shannon Nenana til Tolovana 84 km
28. januar Edgar Kallands Tolovana til Manley Hot Springs 50 km
Dan Green Manley Hot Springs til Fish Lake 45 km
Johnny Folger Fish Lake til Tanana 42 km
29. januar Sam Joseph Tanana til Kallands 55 km
Titus Nikolai Kallands til Nine Mile Cabin 39 km
Dan Corning Nine Mile Cabin til Kokrines 48 km
Harry Pitka Kokrines til Ruby 48 km
Bill McCarty Ruby til Whiskey Creek 45 km
Edgar Nollner Whiskey Creek til Galena 39 km
30. januar George Nollner Galena til Bishop Mountain 29 km
Charlie Evans Bishop Mountain til Nulato 48 km
Tommy Patsy Nulato til Kaltag 58 km
Jackscrew Kaltag til Old Woman Shelter 64 km
Victor Anagick Old Woman Shelter til Unalakleet 55 km
31. januar Myles Gonangnan Unalakleet til Shaktoolik 64 km
Henry Ivanoff Shaktoolik til rett utenfor Shaktoolik 0 km
Leonhard Seppala Rett utenfor Shaktoolik til Golovin 146 km
1. februar Charlie Olson Golovin til Bluff 40 km
Gunnar Kaasen Bluff til Nome 85 km

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Seymour Reit. Kappløp med døden. Gyldendal, 1982
  • Gay Salisbury og Laney Salisbury. The Cruelest Miles. 2003. ISBN 0-393-01962-4
  • Bjørn Gabrielsen. Hundekjørernes Alaska. Forlaget Press, 2005
  • Dorothy Page:Polar Pilot, The Carl Ben Eielson story, Moorhead, MINN, USA 1992. ISBN 0-8134-2936-6 (Kap. 20. A spotlight on Alaskan problems.)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]