Tjenestepensjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Tjenestepensjon er en pensjonsordning finansiert ved at arbeidsgiver setter av en avtalt del av lønn til sparing, i motsetning til Folketrygden som er statlig og finansieres av arbeidstakerne gjennom trygdeavgiften over skatteseddelen, og av arbeidsgiverne gjennom arbeidsgiveravgiften. Andre inntektskilder for folketrygden er: Tilskudd fra kommuner, fylkeskommuner og Staten, produktavgift ved fiske med mer, premie for frivillig forsikring for sykepenger og yrkesskadetrygd, samt refusjon av trygdeavgifter ved yrkes- og trafikkskade. Avkastning fra folketrygdfondet inngår også i finansieringen.

Fra 1. juli 2006 er alle arbeidsgivere i Norge pålagt å ha en tjenestepensjonsordning (obligatorisk tjenestepensjon, OTP) for arbeidstakerne, med noen unntak, som ikke allerede er omfattet av pensjonsordninger.

Mange norske arbeidstakere har ingen annen pensjon i vente enn alderspensjon fra Folketrygden. For å bøte på dette er OTP innført. Det er opp til den enkelte bedrift om man ønsker en innskuddsbasert ordning eller en ordning basert på hvilken lønn arbeidstakeren har ved avgang (ytelsesbasert). Premien for OTP-pensjonen og omkostningene betales i sin helhet av arbeidsgiver. Minimumsinnskuddet er 2 % av lønnsmidlene. Arbeidstakeren kan bidra, men dette er frivillig. Pensjonsordningen må være lik for alle i bedriften som har inntekt over 1G. Det er ikke lovpålagt å ha pensjonsordning for inntekt over 12G. Lovpålagt ytelse er alderspensjon og betalingsfritak under sykdom. Betalingsfritaket gjelder etter 12 måneders sykdom etter en uføregrad på minst 20%. Selv om betalingsfritak er obligatorisk får man ikke denne dekningen for sykdommer som var til stede ved inntredelsen i ordningen.

Statlige ansatte har allerede i mange år hatt en slik ordning gjennom Statens pensjonskasse (SPK). Kommunalt ansatte arbeidstakere har også hatt en tjenestepensjonsordning. Mange kommuner kjøper dette gjennom KLP, har pensjonsmidlene plassert i utenlandske selskaper eller har egen pensjonskasse. Alle offentlig ansatte har pensjonsordninger som gjør at arbeidstakerne får en pensjon på 66 prosent[trenger referanse] av sluttlønnen ved full opptjening (30 år). Pensjonsavgiften er 2 % av lønn (pensjonsgrunnlaget).

Før innføringen av OTP hadde om lag halvparten av arbeidstakerne i privat sektor tjenestepensjonsordning.[trenger referanse] Disse ordningene var gjennomgående langt mer sjenerøse enn OTP, som er en minimumsordning.[trenger referanse] Kollektiv pensjon, eller tjenestepensjon, var som oftest ytelsesbasert. Man fastsatte ytelsen i prosent av sluttlønn og premien ble beregnet etter ytelsen. Opptjeningstiden var gjerne 30 år for full pensjon fra ordningen. De fleste bedrifter med kollektiv pensjon fyller derfor minimumskravet for OTP og fortsetter pensjonsordningen uten endring av ytelsene.[trenger referanse]

Etter innføringen av OTP er det den innskuddsbaserte versjonen som har fått størst gjennomslagskraft, da denne gir bedre kostnadskontroll for bedriftene.[trenger referanse] Her bestemmer en premieinnbetalingen, og ytelsen beregnes i henhold til hva som er innbetalt. Ulempen er at den ansatte får dårligere oversikt over hva han faktisk kan forvente i pensjon.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]