Terence Blanchard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Terence Blanchard

Terence Blanchard (født 13. mars 1962 i Louisiana, USA) er en amerikansk jazz-trompetist, leder av flere forskjellige grupper, en komponist som er blitt nominert til en Golden Globe på grunn av hans musikk som ble brukt til forskjellige filmer.

Siden han dukket opp som jazz-musiker på scenen for første gang i 1980 sammen med gruppen Lionel Hampton Orchestra og en kort tid etterpå gjorde han flere arbeider sammen med Art Blakey og gruppen Jazz Messengers. Blanchard har 0vært en ledende kunstner innen jazz-musikken. Han var en integrert skikkelse på flere jazz-gjenoppstandelser i 1980 og han har spilt inn flere prisbelønte albumer, som han har utført sammen med eliten innen jazz-musikken i Amerika.

Blanchard ble født i New Orleans, Louisiana, som det eneste barnet til foreldrene Wilhelmina og Joseph Oliver Blanchard, en deltids-opera sanger og en manager for et forsikringsselskap. Blanchard begynte å spille piano i en alder av fem år og deretter begynte han på trompet i en alder av åtte etter å ha hørt musikeren Alvin Alcorn spille på trompet. Blanchard spilte trompet sammen med barndomsvennen Wynton Marsalis i musikk-leirene om sommeren, men han viste ingen reell ferdighet på dette instrumentet. Så, mens han gikk på high school, begynte han å studere ved New Orleans Center for Creative Arts (NOCCA) under ledelse av Roger Dickerson og Ellis Marsalis, Jr. Fra 1980 til 1982 studerte Blanchard sammen med jazz saksofonist Paul Jeffrey og trompeteren Bill Fielder ved Rutgers University, under en turne med Lionel Hampton Orchestra.

I 1982, anbefalte Wynton Marsalis Blanchard å få ham inn i Art Blakey's Jazz Messengers og fram til 1986, var Blanchard dette bandets trompetist og musikalske leder. Med Blakey som medleder av en kvintett med saksofonist Donald Harrison og pianist Mulgrew Miller, kom Blanchard til å bli en fremtredende og viktig skikkelse innen jazz-musikken iløpet av 1980-årene. Blanchard publiserte fem album mellom 1984 og til 1988. Blanchard valgte å satse på en solo-karriere i 1990.

Blanchard har spilt inn flere prisbelønte albumer for flere platestudioer blant annet Columbia, Sony Classical og Blue Note Records, blant annet albumene In My Dempet, Romantic Defiance (1995), The Heart Speaks (1996), Wandering Moon (2000), Let's Get Lost (2001) og Flow (2005), som ble produsert sammen med pianisten Herbie Hancock, og som de fikk to nominasjoner fra Grammy Award.

Hans CD Let's Get Lost fra 2001 var hans mest kommersielt suksessfulle album frem til dags dato. Denne CDen har flere nye arrangementer av forskjellige klassiske sanger som ble skrevet av Jimmy McHugh og fremført av hans egen kvintett sammen med de ledende damene i jazzens vokal: Diana Krall, Jane Monheit, Dianne Reeves, og Cassandra Wilson. I 2005 vant Blanchard en Grammy Award innen kategorien Best Jazz Instrumental Album på grunn av hans deltakelse på McCoy Tyner's Illuminations. Dette var en pris som han delte sammen med Gary Bartz, Christian McBride og Lewis Nash.

Blanchard var en dommer for 5. årlige Independent Music Awards for å støtte uavhengige artister og deres karriere. I 2009 var han med i Disney-filmen, The Princess and the Frog, Blanchard spilte en alligator. I desember 2002 publiserte Scarecrow Press Contemporary en autorisert biografi Terence Blanchard som ble skrevet av Anthony Magro.