Tautersau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tautersau
Tautersau
Tautersøye fotografert rundt 1910
OpprinnelseNorge
UtbredelseTautra i Nord-Trøndelag. Utdødd. Siste kjente stamme slaktet i 1959
Egenskaper
Vekt50 kg
FargeHvit vanligst
BrukSærlig ullproduksjon
Tautervær fotografert rundt 1910. Denne væren har imponerende horn, men det vanligste var at tauterværen var kollet[1]

Koordinater: 63°34′27″N 10°36′23″Ø Tautersau er en utdødd sauerase fra øya Tautra i Frosta kommune. Den var en finullet sau som lignet på den spanske merinosauen, så mange har antatt at det var munkene ved Tautra kloster som brakte merinoen til øya for flere hundre år siden, og at den ble blandet med den gammelnorske sauen. Andre igjen har hevdet at opphavet var den engelske ryelandsauen, noe som tilsier at tautersauen var en langt yngre rase.

Den fine ulla gjorde tautersauen populær, og på slutten av 1800-tallet var den ganske utbredt, men hadde problemer fordi ulla hadde tendens til å vokse over øynene, tilveksten var ikke bra og sauen hadde problemer med å ta seg fram i utmarka.

Da de utenlandske sauerasene ble mer vanlige i Norge på 1900-tallet, ble det mindre interesse for å foredle tautersauen. Etter andre verdenskrig forsvant rasen gradvis, og den er nå borte for godt.

Ulike teorier om rasens opphav[rediger | rediger kilde]

Ryeland-søye. Illustrasjon fra 1837
Dagens ryelandsau er mye større enn rasen var på 1700-tallet.[1]

Det finnes flere teorier om tautersauens opphav, enkelte av dem er bedre dokumentert enn andre.

Munkenes sauer, ca. 1200–1500[rediger | rediger kilde]

En teori om tautersauens opphav, som i stor grad ser ut til å være basert på antagelser,[2] er at den stammet fra merinosauer, brakt til Norge av munker før 1500-tallet. Det finnes ingen skriftlig dokumentasjon som med sikkerhet støtter en slik teori.[3] I Tautra kloster var det ikke noe sauehold av betydning da klosteret opphørte som eget samfunn i 1532. En samtidig kilde oppgir at klosteret i første halvdel av 1500-tallet hadde 25 sauer.[4] En annen kilde fra omtrent samme tid sier at antallet sauer bare var 12.[3]

Innførsel av engelske værer, ca. 1770–[rediger | rediger kilde]

Da Gerhard Schøning gjennomførte sin reise «giennem en Deel af Norge» i 1774, besøkte han også Tautra. Han beskrev husdyrholdet der, og nevnte saueholdet som det viktigste, men han skrev ingenting om en spesiell rase. Først da han kom til Overhalla, skrev han om at de der hadde «engelske Faar». Balvoll tolker dette som at sauene på Tautra ennå på den tiden var vanlig norsk utegangersau. Presten Hans Thode hadde allerede overtatt øya og gården, men hadde antagelig ikke startet med sin foredling av sauerasen ennå.[5]

Dette stemmer med funnene Nedkvitne gjorde i 1955. Han skrev da en artikkel om merinosauen i Norge, der han også så på tautersauens opphav, og studerte mer enn 50 skriftlige kilder fra 1700-tallet og fremover. Han konkluderte med at man vet lite helt sikkert om spanske sauer i Norge før 1800, og at man må være varsom med å tidfeste den første innførselen av slike dyr. «Alt tyder likevel på at ein truleg vil vera sanninga nærare om ein gjer ende på segnene om munkane sine saueinnførsler frå Spania og istaden gjev innførde engelske sauer frå siste helvta av det 18. hundreåret æra for opphavet til <…> tautersauen.»[6]

Marokkanske sauer på Froan[rediger | rediger kilde]

En tredje teori, som ble fremlagt av landbruksøkonom Per Borgedal i 1967,[7] er at rasen stammet fra en finullet flokk marokkanske sauer som var satt ut på Froøyene utenfor kysten i Frøya kommune. Han viste til at P. Volqvartz allerede i 1757 hadde skrevet om engelske eller marokkanske sauer som var satt ut på Tarven.[8] Borgedal mente at etterkommere av disse var brakt inn i bygda og «av lokalpatriotismen gitt navn etter den berømte øy som er en del av Frosta.»

Borgedal viste til Nedkvitnes forskning om merinosauen – og tautersauen – og mente at han ikke hadde kjent til «den finullede sau fra Froøyene,» som syntes å ha vært ukjent før proprietær Krogh fortalte om den under landbruksmøtet i Christiania i 1851. Krogh uttalte da bl.a.: «I det Trondhjemske har man foruden den almindelige Faarerace, der er en Blanding av engelsk og norsk, to konstante Racer. Den første er Tuterøfaarene, af engelsk Oprindelse, indbragt allerede i den katolske Tid; den anden Race er de saakaldte Froø-Faar som skulle være af spansk Oprindelse.» Krogh uttalte videre at rasen som stammet fra Froan hadde en langt finere ull enn tautersauen, «hvis Uld er grov og sterk», men han sa også at han selv kun hadde erfaring med «Tuterø-Racen», som han hadde en ublandet flokk av. Det fremgikk ikke helt klart av uttalelsen hvor god kjennskap han egentlig hadde til rasen fra Froan.[7]

Mest sannsynlig konklusjon[rediger | rediger kilde]

Den teorien som er best belagt med skriftlige kilder, er at rasen ble utviklet gjennom bevisst arbeid fra slutten av 1700-tallet med foredling av den gamle norske sauerasen, primært ved å pare søyene med importerte engelske værer.

Veterinærprofessor Per Tuff skrev på 1960-tallet om tautersauen: «Jeg har sett endel dyr av denne rase. Det kan etter min mening ikke være tvil om at den er påvirket av merino. Hele eksteriøret og ullkvaliteten viser dette.»[9]

Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom teorien om innførte engelske sauer og opplysningen om påvirkning fra merinorasen.[10] Både Nedkvitne og Balvoll mente at den importerte sauen fra England kan ha vært ryelandsau av den gamle typen. Den hadde mye av de samme karakteristiske egenskaper som tautersauen, både når det gjaldt ullkvalitet, nøysomhet og størrelse, og Youatt skrev i 1837 at Hertfordshire Ryelander sannsynligvis var utviklet fra merino, brakt til England av romerne.[11]

Hans Thode omtalte i flere brev sauene sine som engelske; som da han skrev til Det Kongelige Danske Landhuusholdnings Selskab i 1777: «... at jeg i dette År er velsigned med 64 skiøne engelske Lamb.»[5]

Ennå i 1850-årene kalte folk på Frosta og Tautra tautersauen for «engelske utegangere».[12]

Rasetrekk[rediger | rediger kilde]

Gårdbruker Lorents Krog med en tautervær, ca. 1920

Tautersauen hadde et karakteristisk utseende. Ulla på hodet vokste helt frem til nesa og på beina helt ned til klauvene. Fargen var oftest hvit, men det fantes også svarte, grå og brune eksemplarer.[13] Enkelte værer hadde horn, men det vanligste var at de var kollet.

I mesteparten av den tiden rasen eksisterte, hadde den fin ull, som ofte ble sammenlignet med merino. I perioder med lite kontroll av paring i flokken, ble ulla fort dårligere.[14] All omtale av avl og utvikling av rasen, viser at ulla var det viktigste, men kjøttfylden blir også nevnt; som av en landbruksskolestyrer, som i 1851 uttalte at tautersauen hadde gode egenskaper: «god kjøttfylde, fin beinbygning, fin ull som var tjenlig til et hvilket som helst bruk».[7]

Sauen var ikke av de største rasene, men den var større enn den gamle norske spælsauen. Den var omtrent på størrelse med sjeviotrasen, men ble senere voksen. Ikke bare ullkvaliteten, men også rasens størrelse varierte gjennom den tiden den eksisterte. Hagerup skrev i 1918 at sauen ga opptil 5,5 kg ull i året, og at slaktevekt for en voksen tautervær var rundt 50 kg.[15] En voksen vær kunne ifølge Simonsen (1944) veie opptil 90 kg, og en søye 40–45 kg.[16]

Tautersauen ble beskrevet som svært rolig og lett å holde innenfor et gjerde; en nøysom sau med lite matvett, som lett ble holdt borte fra matfatet av mer livskraftig sau. En forsker kalte den direkte «daulynt»,[17] en annen beskrev den slik: «Dertil et han seint og er noko småpusslin i eit og alt.»[13]

Avl og utvikling[rediger | rediger kilde]

Gården på Tautra, slik den fremsto i 1825

I 1768 kjøpte presten Hans Thode øya Tautra av kommandørkaptein Christian Lerche.[18] Thode skrev flere brev til det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab. Brevene viser at han interesserte seg for landbruk og drev et betydelig sauehold på øya. I 1777 ble han påskjønnet med gullmedalje fra landhusholdningsselskapet for «Faareavl, nemlig for en Faarehjord bestaaende af 206 stkr. af engelsk Race samt for den Selskabet meddelte Beskrivelse over Behandlingsmaaden med sit Schæferi[19] paa Tuterøen.»[20] Thode fortsatte med saueavl til sin død, men beklaget seg i brev til landhusholdningsselskapet over problemene med å få innført engelske eller spanske værer.[5]

Etter at Thode døde, fortsatte Nils Anderssen Tuff (1732–1797), som var gift med Thodes datter Wenche, avlen av tautersau. Da han døde, giftet Wenche seg med Anders Botolfsen Gotaas (1768–1850), som tydeligvis også var en viktig mann når det gjaldt utviklingen av rasen:

I 1810 sendte Selskabet for Norges Vel ut en spørreundersøkelse til «kyndige Mænd» i hele landet. Formålet var å få en oversikt over tilstanden for husdyrhold i Norge. På spørsmål om hvilken sauerase som var vanligst i distriktet, «den oprindelige Norske, den saa kaldte engelske, eller en Blanding af begge», ble det fra Frosta meldt at «Hr. Gotaas som Ejer af Tutterøen, har vidt og bredt bidraget til Foredlingen, da han har ægte engelske Får».[21]

Ullkvaliteten på tautersauen varierte i de rundt to hundre årene den eksisterte. I 1850-årene var kvaliteten allerede gått tilbake, og i 1862 bestemte Frosta sogneselskap seg for å få i stand en såkalt værstempling over hele bygda. Hver vår skulle en kompetent komité, i samarbeid med amtsdyrlegen, velge ut tauterværer som var egnet til avl. Værer som ikke hadde tautersauens rasetrekk, skulle kastreres. De saueeierne som nektet å etterfølge dette, måtte betale 60 skilling i mulkt til sogneselskapets kasse.[12] Værstemplingen ga fort resultater, og i 1866 skrev amtsagronomen rosende om ordningen.[14]

Ennå i 1952 skrev avisa Nidaros at sauen hadde en «meget fin ull som minner om merino». [22]

På Frosta var det en tid flere avlsstasjoner for tautersau. Staten kjøpte allerede i 1917 en flokk med tautersau til sin sauavlsgård på Edøy, men avlsgården ble nedlagt da nazistene beslagla gården i 1941.[23]

Utbredelse og etterkommere[rediger | rediger kilde]

To sauer av rasen grå trøndersau

Fra Tautra ble tautersauen tidlig spredt både til bygdene omkring, til resten av Norge – og til Sverige og Danmark. Allerede i 1805 ble det eksportert 70 sauer til en avlsstasjon i Jämtland. I 1884 ble det solgt en del sauer til Danmark. Disse ble senere sendt til Færøyene.[14] I en periode fantes flere interesserte «tauter-alarar» på Østlandet.[13]

I Trøndelag hadde tautersauen sin største utbredelse i årene 1880–1900. Selv om den var ansett for å ha den fineste ulla av alle norske saueraser, ble interessen for å videreutvikle rasen mindre, etterhvert som gode, utenlandske saueraser ble importert i stadig større grad utover 1800-tallet.

I 1922 skrev statskonsulent Sæland at man kunne få kjøpt tautersau på Frosta, og at avlstasjonen på Edøy solgte 20–30 dyr av sin tauterstamme på auksjon i Trondheim hver høst.[13]

På 1940-tallet var det gått tilbake med rasen både i Trøndelag og andre distrikter. Raseområdet var for lite, innavlen for sterk og resultatet var dårligere kvalitet,[24] men om den typiske tautersauen gikk tilbake, var tauterværer brukt til å foredle andre raser. Et eksempel er grå trøndersau, som Sæland mente var en krysning mellom tautersau og gammelnorsk sau, eller som han kalte den: «ein noko uppblanda tautersau». F. Loyt Johnsen konkluderte i sin avhandling fra 1941 med det samme, men han så flest likhetspunkter mellom grå trøndersau og gammelnorsk sau, så han snudde på Sælands ord og mente grå trøndersau var «ein noko uppblanda gammelnorsk sau».[25] Grå trøndersau har i dag ingen av de synlige rasetrekkene fra tautersauen.

Rasen dør ut[rediger | rediger kilde]

På Frosta var det igjen én avlsstasjon for tautersau helt til 1959. En kort årsmelding fra avlsstasjonen ble årlig gjengitt i avisa Frostingen. I 1959 besto stammen «som vanleg» av seks voksne sauer; tre saulam og to værlam. I årsmeldingen for dette året sto det at sauene ble sluppet på beite i juni, men at de kom raskt hjem. Naboene hadde ikke gjerder, og sauene ødela antagelig avlinger, for avlsstasjonen ble «oppsagt 20. september med 1 mnd. frist».

Staten ble spurt om å overta sauene, men hadde verken «rom eller penger». Sauene ble avertert for salg, men ingen kjøper meldte seg. Resultatet var at sauene ble sendt til Bøndenes Salgslag for å slaktes. Dette var slutten for den siste kjente stammen av tautersau.[26]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Nedkvitne (1955), s. 24
  2. ^ omtalt bl.a. i Borgedal (1967), s. 82
  3. ^ a b Nedkvitne (1955), s. 20
  4. ^ Rekkebo, O. (1918) «Tautra kloster». I: Frosta i gammel og ny tid, b.1, s. 89–93. Trondhjem
  5. ^ a b c Balvoll, upaginert 2011
  6. ^ Nedkvitne (1955), s. 25
  7. ^ a b c Borgedal (1967), s. 83–85
  8. ^ Volqvartz, P. (1757) «Engelske Faar at sætte paa de Norske Øer». I: Danmarks og Norges oeconomiske Magazin, s. 115–124. Kiøbenhavn, A.H. Godiche
  9. ^ Borgedal (1967), s. 82
  10. ^ Balvoll, G. (2011) Jordbruket på 1700-tallet, s. 59
  11. ^ Youatt, William (1837), s. 258
  12. ^ a b Hagerup (1918), s. 276
  13. ^ a b c d Sæland, Jon (1922) «Ein god ullsau». I: Hjemmenes Vel, 5. årg., nr. 22, s. 301
  14. ^ a b c Hagerup (1918), s. 277
  15. ^ Hagerup (1918), s. 278
  16. ^ Simonsen, Finn (1944) Fra tekstilråstoffenes verden, s. 108–109. Les i fulltekst
  17. ^ Johnsen (1941), s. 11
  18. ^ Balvoll (2011) Tillegget, s. 1
  19. ^ Schæferi kan oversettes med stamavlsgård
  20. ^ Helland (1898). Helland oppgir bl.a. Kiøbenhavns Adresseavis for 1777, no. 23 som kilde for opplysningen
  21. ^ Syrstad, Ola (2000) «Faareavlen angaaende». I: Årbok (Norsk veterinærhistorisk selskap), s. 92. Oslo
  22. ^ N.N. «Tauter-sauen i slekt med merino-rasen?». Nidaros, 19. juli 1952.
  23. ^ om nedleggelse av Statens sauavlsgård i 1940. Fra lokalhistorie.no Lest 18. november 2012
  24. ^ Johnsen (1941), s. 2
  25. ^ Johnsen (1941), s. 13
  26. ^ Aatlo, Leif (1960) «Melding frå alsstasjonen for Tautersau». Frostingen, 31. mars 1960

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Balvoll, Gudmund (2011) Innføring og kommentarar «En god Bonde, Hans Avl og Biærig av Povel Juel med tillegg av Hans Thode. Tronhiem, 1777» Les i fulltekst
  • Balvoll, Gudmund (2011?) Jordbruket på 1700-talet – teori og praksis : nettbok av Gudmund Balvoll. Les i fulltekst
  • Borgedal, Paul (1967) «Tautersauen». I: Norges Jordbruk i nyere tid, b. 2, s. 81–84. Oslo, Bøndenes forlag
  • Hagerup, Aage (1918) «Sauhold». I: Frosta i gammel og ny tid, s. 275–280. Trondhjem, [s.n.]
  • Helland, Amund (utg.) (1898) «Søndre Trondhjems Amt - Den almindelige del og Trondhjem», Norges land og folk, b.16:2, s. 98. Kristiania, Olaf Norli. Les i fulltekst
  • Johnsen, F. Loyt (1941) Om gråsauen i Trøndelag. Hovedoppgave, N.L.H., Institutt for Avls- og Raselære
  • Kraft, Jens (1835) Topographisk-statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge, b. 5, s. 39. Christiania Les i fulltekst
  • Nedkvitne, Jon J. (1955) «Or soga om merinosauen i Noreg». Tidsskrift for Det norske Landbruk, årg. 62. nr. 1, s. 20–25
  • Sæland, Jon (1944) Sau og saustell, s. 37–38. Eget forlag Les i fulltekst
  • Youatt, William (1837): Sheep, their breeding, management and deceases. London, Baldwin & Cradock. Les i fulltekst