Tater-/romaniutvalget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Tater-/romaniutvalget ble opprettet av den norske regjeringen i 2011. og avleverte sin sluttrapport NOU 2015:7 Assimilering og motstand 1. juni 2015. Utvalgets oppgave var å undersøke og beskrive utviklingen av norske myndigheters, institusjoners, organisasjoners og andre virksomheters politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket fram til i dag. Norsk senter for menneskerettigheter var sekretariat for utvalget.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Målet for norsk offentlig politikk overfor taterne/romanifolket fra slutten av 1800-tallet og frem til midten av 1980-tallet hadde som målsetting å avvikle ”omstreifervesenet”. Det var et erklært mål å avvikle og endre kulturen og levemåten til taterne/romanifolket, og lære dem til å "å bli nordmenn”. Assimileringspolitikken ble gjennomført ved tiltak i utvalgets mandat [1] karakteriseres som kraftige og rasistisk motiverte overgrep, som tvangssterilisering, tvungen bosetting, bortplassering av barn, plassering på Svanviken arbeidskoloni og forbud mot å ha hest.

I 1998 ga norske myndigheter en offisiell unnskylding til romanifolket/taterne for de overgrep som de har vært utsatt for. Samme år fikk romanifolket status som nasjonal minoritet. Det skjedde i forbindelse med at Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Helsingforskomitéen presenterte våren 2009 rapporten ”Norsk romani/taterpolitikk Fortid, nåtid, fremtid”[2], hvor en av anbefalingene var å iverksette en offentlig granskning.

Funn og anbefalinger[rediger | rediger kilde]

Utvalget konstaterer at taterne/romanifolket gjennom store deler av 1900-tallet ble utsatt for en offisiell og hardhendt assimileringspolitikk med diskriminerende formål og virkning[3] på særlig to områder: omsorgsovertakelse av barn og tvungen bosetting. Aktive instrumenter var Norsk misjon blant hjemløse og offentlige myndigheter. Utvalget skriver:

"Tiltak mot barn var et sentralt virkemiddel i assimileringspolitikken overfor taterne/romanifolket. Barn ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem og fosterhjem, og omsorgsansvaret ble overført til Misjonen. I løpet av to generasjoner fra 1900 ble nesten en tredjedel av barn født i tater-/romanifamilier bortsatt av barnevernet. Dette hadde dramatiske konsekvenser for gruppen som helhet."[4]

Mange barn ble utsatt for omsorgssvikt, mishandling og overgrep etter omsorgsovertagelsen. I perioden 1950–1970 ble 40 prosent av kvinnene som var på Svanviken arbeidskoloni sterilisert under oppholdet, og utvalget konstaterer dessuten at folkegruppen har beyudelig lavere utdanningsnivå og et "oppsiktsvekkende høyt dødelighetsnivå".[5]

Anbefalinger[rediger | rediger kilde]

Utvalget anbefaler ulike tiltak som oppgjør for politikken og skadene tiltakene har medført[6]:

  • Tydelig og bredt kommunisert bekreftelse av ansvar for overgrep og forsømmelser fra myndigheter og Den norske kirke
  • Økt formidling av kunnskap om historien til folkegruppen selv, offentlige myndigheter, og forvaltningsnivåer
  • Økt innsats for bedrede levekår og helse blant tatere og romani
  • Styrket tillit mellom folkegruppen og myndigheter
  • Tiltak for styrket organisering av folkegruppen og bedre samarbeidsorganer mellom folkegruppen og norske myndigheter
  • Undervisnings- og opplæringstiltak om taterne/romanifolket blant offentlige tjenesteinstitusjoner
  • Tiltak for likeverdig og reell tilgang til skole og utdanning
  • Tiltak for redusert diskriminering av folkegruppen av politiet

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Regjeringen. «Mandat for utvalg som skal undersøke gjennomføringen av politikken overfor taterne/romanifolket (PDF)» (PDF). Regjeringen.no. Besøkt 14. september 2016. 
  2. ^ Den norske Helsingforskomite (24. februar 2011). «Norsk romani-/taterpolitikk: Fortid, nåtid, fremtid». Den norske Helsingforskomite. Arkivert fra originalen 18. oktober 2016. Besøkt 14. september 2016. 
  3. ^ moderniseringsdepartementet, Kommunal- og (1. juni 2015). «NOU 2015: 7». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 14. september 2016. 
  4. ^ moderniseringsdepartementet, Kommunal- og (1. juni 2015). «NOU 2015: 7». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 14. september 2016. 
  5. ^ moderniseringsdepartementet, Kommunal- og (1. juni 2015). «NOU 2015: 7». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 14. september 2016. 
  6. ^ moderniseringsdepartementet, Kommunal- og (1. juni 2015). «NOU 2015: 7». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 14. september 2016.