Tangfluer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

{Taksoboks-gruppe| artstall= 27, tre arter i Norge | utbredelse= alle verdensdeler bortsett fra Sør-Amerika | habitat=knyttet til havstrender, larvene på oppskyllet tang}}

Tangfluer
Coelopa frigida
Nomenklatur
Coelopidae
Populærnavn
tangfluer[1]
(tarefluer)
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenTovinger
Tangfluer på en flyndrefisk.

Tangfluer er en liten familie av fluer som lever på oppskyllet tang og tare ved havkanten. De kan bli meget tallrike, og tangfluenes larver er viktig mat for vadefugler som feter seg opp før de trekker sør- eller nordover. Tangen utvikler ganske mye varme ettersom den råtner, og dette gjør det mulig for tangfluene å være i aktivitet det meste av året, og også leve på steder med svært kalde klima – arten Coelopa frigida finnes vanlig på Svalbard.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Middelsstore (3–16 mm), slanke, flate fluer med kraftige bein, vanligvis ganske sterkt hårete. Hodet er ganske lite, med små fasettøyne. Ved innerkanten av fasettøynene sitter det 3-4 korte børster. Hodet er ganske sterkt hårete, særlig under fasettøynene, de hårene danner et kraftig skjegg. Antennene er tre-leddete, små og noe avlange, det tredje leddet er lite og rundt, med en lang antennebørste (arista) festet omtrent midt på oversiden. Munndelene er av vanlig fluetype, lite påfallende. Brystet (thorax) er ganske flattrykt, matt, med tett hårkledning og noen kraftige børster. Vingene er gulaktige eller brunaktige, uten fargetegninger, men med tydelig årenett, og forholdsvis smale. Noen arter er kortvingede. Beina er svært kraftige, tett hårkledte, men uten tydelige børster. Bakkroppen er sylindrisk og ganske slank.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Tangfluene er knyttet til råtnende brunalger der larvene utvikler seg. Også de voksne fluene finner man vanligvis i tarehaugene. Fluene blir tiltrukket av visse organiske stoffer som utskilles fra råtnende tang, og det har forekommet at store mengde tangfluer har kommet inn i verksteder, apoteker eller lignende der det har blitt arbeidet med organiske løsemidler (blant annet kloroform og trikloretylen) som fluene blir tiltrukket av. Steder der tang og tare skylles opp er gjerne vindfulle, og insekter som flyr høyt ville blåse bort. Difor flyr tangfluene lite, men løper og kryper for det meste rundt i tangen. Den flate kroppsformen hjelper dem å ta seg fram inne i tangen, og den tette hårkledningen hindrer trolig at de blir oversølt av de seige, klebrige væskene som råtnende tang utvikler. Når de flyr, flyr de bare noen få centimeter over bakken, og vanligvis bare korte strekninger. På grunn av varmen utviklet av den råtnende tangen kan tangfluene være i aktivitet året rundt. Tangfluene er en økologisk viktig gruppe, både fordi de bidrar til nedbryting av ilandskylt tare og tang, og fordi de er en veldig viktig matressurs for mange fugler, spesielt småvadere som feter seg opp på tangfluelarver før trekket.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Treliste
  • Tovinger, Diptera
    • Høyere fluer, Cyclorrhapha
      • Schizophora (Acalyptrata)
        • Sciomyzoidea
          • Tangfluer, Coelopidae
            • Coelopa Meigen, 1830
              • Coelopa frigida (Fabricius, 1805) – nedre del av hodet med "skjeggstubb" av grove børster uten fine hår mellom. Vanlig langs hele kysten, også på Svalbard.
                • Coelopa pilipes Haliday, 1838 – nedre del av hodet med langt skjegg av fine hår. Vanlig i Europa, i Norge bare sikkert funnet på Tjøme, Vestfold.
              • Malacomyia Westwood, 1840

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 28. mars 2021. Besøkt 28. mars 2021. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Greve, L. 1999. Litt om tangfluer – familien Coelopidae. Insekt-Nytt 24(1): 15-20.

Greve, L. og Johanson, K.A. 2000. Malacomyia sciomyzina (Haliday, 1833) (Diptera, Coelopidae) recorded from Norway. Norwegian Journal of Entomology 47: 72.

McAlpine, D.K. 1998. Family Coelopidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. 3: 335-340. Science Herald, Budapest.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]