Taffelpiano

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Engelsk taffelpiano ca 1820. Ringve Musikkmuseum

Taffelpiano er en tidlig klaver-konstruksjon med horisontale strenger som enten var montert på tvers av eller skrått på klaviaturet.

Konstruksjonen gjorde det mulig å bygge instrumentet i en bordformet, rektangulær kasse. På grunn av en liten mensur tar instrumentet mindre plass enn det større, flygelformede hammerklaveret som var i bruk på samme tid. Konstruksjonen var ikke ny, men kan finnes igjen i eksempelvis renessansens klavikord og virginal.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Taffelpiano

Taffelpianoet oppsto parallelt i Sørtyskland og i London rundt 1760, og det finnes to hovedtyper av instrumenttypen, med wiener- og engelsk mekanikk. London og Paris var de viktigste sentra for produksjonen i Europa, men de fleste europeiske land hadde byer med en betydelig produksjon. Også i USA ble instrument meget populært. Etter midten av 1800-tallet ble instrumenttypen gradvis utkonkurrert av det opprettstående pianoet og trøorgelet, og i dag lages det få nye instrumenter.

De første taffelpianoene kom til Norge ca 1780. Det ble med årene importert instrumenter blant annet fra London, Hamburg, Paris og Berlin. Sammenliknet med Danmark og Sverige var det aldri noen større produksjon i Norge, men mellom 1807–1851 er det dokumentert enkelte norskproduserte instrumenter.[1]

Taffelpianoet ble først og fremst brukt i borgerlige hjem og salonger i den vestlige delen av verden. Flere berømte musikere som levde i taffelpianoets glansdager spilte og komponerte på slike instrumenter, som Franz Schubert, Clara Schumann, Robert Schumann, Richard Wagner og Franz Liszt.

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Form, størrelse og design kommer fra klavikordet, mens mekanikk og spilleteknikk stammer fra det flygelformede hammerklaveret som anses å ha hatt sin opprinnelse hos Bartolomeo Cristofori i Firenze rundt 1700.

Karakteristisk for de første generasjonene var et lite omfang (5 oktaver FF’f’’’), enkel mekanikk, spinkle dimensjoner, liten klangbunn som dekket omtrent en tredjedel av kassen, samt kortere strenger enn på flygelinstrumentene; alt dette bidro til et lavere volum enn det moderne pianoer har.

Kassen var laget helt i tre, og hammerhodene som slo an strengene var oftest dekket med lær, noe som førte til en skarp klang. For å kunne forsterke piano eller forte-uttrykket, var instrumentene utstyrt med registre som ble betjent med hånd eller kne. Med tiden vokste instrumentmodellene i omfang og dimensjoner, ulike jernkonstruksjoner forsterket strengrammen, 1-2 pedaler erstattet hånd- og kneregistrene og hammerne ble filtdekket slik at klangen ble rundere.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet taffelpiano er en term som i Norge blir brukt innenfor museer og akademia. Det tilsvarende begrepet på tysk, Tafelklavier, ble brukt fra 1820-tallet[2] og straks derpå også i skandinaviske land. Vanligere i Norge var å bruke «fortepiano» eller «pianoforte», begrep som også ble brukt om de flygelformede hammerklaverene og de senere opprettstående pianoinstrumentene. Også termen «claver» eller «klavér» (av det tyske Clavier) ble og blir fortsatt brukt. Det ordet peker like ofte på det vi i dag kaller klavikord. Ofte har instrumentet blitt kalt «spinett». Faglig sett er spinett dog et femkantet klaverinstrument med knipsemekanisme. En forklaring til sammenblandingen kan være at den skarpe klangen fra de to instrumenttypene minner om hverandre.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Michael Cole. The Pianoforte in the Classical Era [Clarendon Press], 1998 ISBN 978-0-19-816634-4
  • Peter Andreas Kjeldsberg. Piano i Norge. «Et uundværligt Instrument». [C. Huitfeldt Forlag A.S.] Oslo 1985. ISBN 82-7003-060-0

9.

  • Kari Michelsen. Musikkhandel i Norge fra begynnelsen til 1909. Norsk musikkhistorisk arkiv. Inst. for musikkvitenskap, [Universitetet i Oslo] 2010. ISBN 978-82-991841-3-7
  • Monika Lustig. Zur Geschichte und Bauweise des Tafelklaviers, Michaelsteiner Konferenzberichte. Bind 50. Michaelstein 2003.
  • Boje E. Hans Schmuhl og Monika Lustig (red.): Geschichte und Bauweise des Tafelklaviers. Michaelsteiner Konferenzberichte. Bind 68. Wißner, Augsburg 2006, ISBN 3-89639528-

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Registreringsmateriale, Ringve musikkmuseum, Trondheim
  2. ^ Sabine Klaus. Forschungsgegenstand Tafelklavier--Problemstellungen, Lösungsversuche und Konsequenzen. Fra Zur Geschichte und Bauweise des Tafelklaviers, Michaelsteiner Konferenzberichte ; Bd. 50 Michaelstein, 2003

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]