Tōjin-baka

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tōjin-baka

Tōjin-baka (唐人墓) er et monument på øya Ishigaki i prefekturet Okinawa i Japan. Det ble opprettet i 1971 og er et minnesmerke over de 128 kinesiske kulier som døde i 1852 som følge av et mytteri.[1] Monumentet ble restaurert i 1982 og i 2008.[2] I 2001 ble det også opprettet et tospråklig monument (på engelsk og japansk) til minne om de tre amerikanske flygerne som ble drept etter at de ble tatt til fange av japanerne mot slutten av andre verdenskrig.[3]

Mytteriets forløp og utfall[rediger | rediger kilde]

Den 21. mars 1852 la det amerikanske skipet «Robert Bowne» fra Amoy med 410 kinesiske kulier ombord.[4] Kaptein og eier av båten var Lesley Bryson fra New Haven, Connecticut. Kort tid etter avreisen begynte mange kulier å bli dårlige, på grunn av opiumabstinenssymptomer, sjøsyke og muligens kolera, i tillegg til de forferdelige hygieniske forholdene ombord. Det eksisterer minst to versjoner av det videre forløpet: ifølge noen kilder, ble kuliene, som hadde blitt lurt ombord ved å bli lovet kontraktarbeid i Amerika, og ble fortalt at båten skulle seile til San Francisco, plutselig tvunget, til å skrive under på slavekontrakter for å arbeide på Chincha-øyene i Peru med guanosanking.[5] De som nektet ble pisket av mannskapet. Den 30. mars ble alle beordret opp på dekk, der deres hårpisker ble klippet av og de ble skylt med sjøvann.[5] Omtrent ti av dem, som hadde vært for dårlige til å gå opp på dekk, ble drept og kastet over bord. Det finnes også kilder som sier at mytteriet startet da noen av de syke ble kastet levende over bord. Som resultat av mytteriet døde kaptein Bryson, overstyrmann og førstestyrmann, fire andre av mannskapet og ti kulier.[6] Kuliene tok over båten, og tvang mannskapet til å seile tilbake til Kina.[7] Den 8. april gikk båten på en skjær i nærheten av øya Ishigaki. 380 kulier og en engelskmann gikk i land, og mannskapet klarte å komme seg løs fra skjæret neste dag ved hjelp av floen og klarte å seile tilbake til Amoy, der båten ankom den 18. april. For å hente kuliene tilbake til Kina, der de skulle straffes, seilte flere engelske og amerikanske skip til Ishigaki. Det første som ankom Ishigaki var «USS Susquehanna», som var under flaggkommandør John H Aulicks ledelse, og var flaggskipet til den amerikanske Fjerne øst-stasjonen i Hongkong. De klarte å arrestere 69 kulier og tok dem til Kanton, der 17 av dem ble funnet skyldig i sjørøveri og drap etter at den amerikanske chargé d'affaires, Peter Parker, fant fire kulier som var villige til å vitne mot de andre kuliene. De 17 ble overlatt til kinesiske myndigheter med oppfordring om at de skulle bli henrettet (ifølge noen kilder ble kineserne bedt om å gi dem en upartisk and rettferdig rettssak). Parker nevnte sine vitner til kineserne, men de forandret forklaring da de ble avhørt av kineserne. Resultatet var at 16 av de 17 kuliene ble frifunnet.[8]

Senere kom flere britiske båter til Ishigaki for å prøve å arrestere flere av mytteristene. De pågrep fem og skjøt tre av dem med en gang, tre andre begikk selvmord ved å henge seg, mange klarte å gjemme seg i skogene, men britene klarte å få tak i 23 kulier og engelskmannen. Den 11. mai seilte de tilbake mot Kina. Den 22. mai ankom et annet britisk skip, som klarte å arrestere 57 kulier. Etter å ha truet med å komme tilbake for å få tak i alle kuliene, seilte de til Kina. Kongefamilien på Ryukyu-øyene, som Ishigaki hørte til, og som var vasaller av det kinesiske keiserriket, spurte kineserne som kom i 1853, for å få utbetalt sin tributt, hvordan de skulle returnere de resterende kuliene. Som resultat av samtalene, ble de overlevende 172 kuliene satt ombord to skip som seilte i september mot Kina.[9] På vei dit ble de angrepet av sjørøvere, som frigjorde 47 kulier (tre av dem ble senere fanget inn igjen). De to skipene ankom Foochow den 14. november. Etter avhør, ble alle frikjent og sendt hjem, med et advarsel om at de kunne bli avhørt igjen på et senere tidspunkt. Det finnes ingen dokumenter angående deres senere skjebne. 

Til sammen døde 128 kulier på Ishigaki. 3 ble skutt av britiske soldater, mens resten begikk selvmord eller døde av sykdom.[10]

Beliggenhet[rediger | rediger kilde]

Paviljong ved siden av monumentet

Shinkawa 1625-9, Ishigaki, Okinawa

Adgang[rediger | rediger kilde]

  • 15 minutter med buss fra Ishigaki-flyplass. Gå av ved holdeplassen Tōjinbaka. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «唐人墓». www.ishigaki-japan.com (engelsk). Arkivert fra originalen 8. mars 2017. Besøkt 8. april 2017. 
  2. ^ «「唐人墓」説明文は正しいか». 八重山毎日新聞社 (japansk). Arkivert fra originalen 9. april 2017. Besøkt 8. april 2017. 
  3. ^ «Ishigakijima -Tojinbaka - Bilingual War Monument - Kannondo Temple». www.okinawa-information.com (engelsk). Arkivert fra originalen 9. april 2017. Besøkt 8. april 2017. 
  4. ^ Northrup, David (30. juni 1995). Indentured Labor in the Age of Imperialism, 1834-1922 (engelsk). CUP Archive. ISBN 9780521480475. 
  5. ^ a b Delgado, Grace (15. april 2013). Making the Chinese Mexican: Global Migration, Localism, and Exclusion in the U.S.-Mexico Borderlands (engelsk). Stanford University Press. ISBN 9780804783712. 
  6. ^ «The Takao Club - The Incidental Files - The Robert Bowne Story». www.takaoclub.com. Besøkt 8. april 2017. 
  7. ^ Okihiro, Gary Y. (25. august 2015). American History Unbound: Asians and Pacific Islanders (engelsk). Univ of California Press. ISBN 9780520960305. 
  8. ^ NA, NA (30. april 2016). The Best American History Essays 2007 (engelsk). Springer. ISBN 9781137064394. 
  9. ^ «石垣島・唐人墓». www.okinawainfo.net. Besøkt 8. april 2017. 
  10. ^ «唐人墓160年回忌慰霊祭を前に㊤ 田島 信洋». 28. august 2012. Arkivert fra originalen 28. mai 2013. Besøkt 8. april 2017. 

Videre lesing[rediger | rediger kilde]

  • Frederic Wakemans foredrag til American Historical Association årsmøte i Washington, D.C., 28. desember 1992. Publisert i American Historical Review 98:1 (February 1993): 1–17. 
  •  Robert Irick: Ching Policy toward the Coolie Trade 1847-1878, Taipei: Chinese Materials Center, 1982. 
  • Earl Swisher: China's Management of the American Barbarians, New Haven: Yale University Press, 1951. 
  • Gaddis Smith: Agricultural Roots of Maritime History, publisert i The American Neptune XLIV (1984), s. 5-10.
  • George Kerr: Okinawa: The History of an Island People. Revised Edition. Tuttle Publishing, 2000. s. 295-296.
  • 可児 弘明 (Kani Hiroaki): ロバート・バウン号事件と日本漂流民, 史学, Vol. 63, No.1/2 (1993. 8), s. 151- 167
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tōjin-baka&oldid=23438204»