Tåkelur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En tidlig form for tåkesignal. Tåkeklokke ved Fort Point Light Station i Maine i USA.
Elle tåkeklokke i Oslofjorden sør for Drøbak.
Tåkelurer nær Lizard Point i Cornwall. Denne installasjonen benytter sirener til å produsere lyd.
En tåkelur på Flat Holme i Bristolkanalen i Wales

En tåkelur, et tåkehorn eller et tåkesignal er et apparat som lager lyd for å advare fartøy om farer når det er fare for skipstrafikken. [1] Uttrykket blir oftest benyttet i forbindelse med sjøtransport.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlige tåkesignal[rediger | rediger kilde]

Tåkesignal er blitt benyttet i forskjellige former i hundrevis av år, i starten bare som klokker som ble slått på manuelt. Tåkeklokker i egne tårn, drevet med urverk som slo på klokken, har også vært benyttet mange plasser i tider da det ellers ble benyttet tåkelurer; i Norge er fem slike tåkeklokker oppbevart og fredet, alle langs fjorder på Østlandet.

Ved noen fyr ble små kanoner avfyrt periodisk for advare skip, men dette var lite gangbart da en måtte fyre av kanonen gjennom hele perioden som tåken varte, som gjerne kunne være flere dager. Andre steder ble det benyttete dampdrevne fløyter, mens andre igjen avfyrte kruttladninger eller spesielle signalkanoner.

Gjennom 1800-tallet ble det gjort forsøk på å automatisere singalprosessen. Enkelte steder ble det utviklet et system hvor skytebomull ble avfyrt elektrisk, mens mekaniske klokker ble utviklet andre steder.

Tåkelurer[rediger | rediger kilde]

Den første automatiske dampdrevne tåkeluren ble oppfunnet av Robert Foulis, en skotte som emigrerte til Saint John i New Brunswick i Canada. Foulis skal visstnok ha hørt datteren spille piano i en tåkete kveld og la merke til at de lave tonene var enklere å høre enn de høyere tonene. Han tegnet så et apparat som produserte lavfrekvent lyd, samt et kodesystem som skulle benyttes sammen med apparatet. Etter flere presentasjoner for styresmaktene i New Brunswick ble tåkeluren til Foulis satt opp på Partridge Island i 1859.

I samme periode fant Celadon Leeds Daboll opp en kulldrevet tåkelur, som han kalte Daboll-trompeten, for det amerikanske fyrvesenet. Denne typen tåkelur ble ikke benyttet utenfor USA. Et par Daboll-trumpspeter var i bruk fram til midten av 1900-tallet.

Alle tåkelurer benytter en vibrerende luftsøyle for å skape en tone som en kan høre, men metodene for å skape vibrasjonene varierer. Enkelte horn benytter vibrerende plater eller rørblad av metall på samme måte som i et moderne elektrisk bilhorn. Andre benytter seg av luft som blir presset gjennom hull i en roterende sylinder eller skive, på lignende måte som en sirene. Halvautomatiske tåkelurer benyttet seg av urverk-mekanismer som åpnet ventilene og slapp luft til hornene. Hvert horn hadde sin egen karakter slik at det var mulig å skille de forskjellige fra hverandre.

Diafon og nautofon[rediger | rediger kilde]

Fra tidlig på 1900-tallet ble det utviklet et apparat av John Northey fra Toronto som han kalte «diaphone». Dette ble en standard tåkelur for nye installasjoner. Diafonene produserte lyd ved hjelp av komprimert luft og kunne skape ekstremt kraftige lavfrekvente toner.[2][3] Elektriske tåkelurer blir kalt nautofon.[4]

Erstatning og nedlegging av tåkelurer[rediger | rediger kilde]

Etter at fyrene har blitt automatiserte har de fleste tåkelurer blitt fjernet, i alle fall i Norge, og er erstattete av elektriske hjelpemidler som ikke er avhengig av synlig lys. Enkelte steder i utlandet har eldre tåkelurer blitt erstattete av nyere, som aktiverer seg automatisk ved hjelp av optiske siktmålere.

Signalenes betydning[rediger | rediger kilde]

Tåkelurene sender ut ulike signaler som gir tilleggsinformasjon for erfarne sjøfarende. Både varierende tonehøyde og variasjoner i signalenes lengde endrer det underliggende budskapet tåkeluren sender ut.[5][6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «tåkelur», NAOB
  2. ^ «Vil ha lyd i tåkeluren». fyr.no. Norsk Fyrhistorisk Forening. 2013. Besøkt 31. januar 2021. «Fyrentusiastene André Schau og Knut Mørland er gått i bresjen sammen med Torungens Venner for å få lyd igjen i diafonen på Torungen fyrstasjon ved Arendal.» 
  3. ^ «Diafonen». Svenner Fyr Kystled. 1. mars 2016. Besøkt 31. januar 2021. 
  4. ^ «Songvår Fyr - Tåkeluren». Laterna Guide - www.laguide.no. Besøkt 31. januar 2021. «Songvår fyr hadde også tåkelur av typen nautofon. Hvordan det gikk til da den forsvant er usikkert.» 
  5. ^ «Hørte du flere tåkelursignal fra fjorden søndag?». www.aftenbladet.no. 5. juli 2015. Besøkt 31. januar 2021. 
  6. ^ «Foghorns: The sound of the ancient mariner is as important as ever». Port of Tacoma (engelsk). 19. november 2020. Besøkt 31. januar 2021. «Lou Paulsen, the Port of Tacoma’s director of strategic operations projects and risk management, hears a universal language. “It doesn’t matter what language a mariner speaks; they understand these sounds.” (---) There is a lot of information packaged into the blast of a foghorn, which blows every two minutes when vision is impaired by fog, smoke or heavy rain. Even to the untrained ear, the message is clear: “Get out of the way.” But a mariner hears more. | The type of sound signal can indicate if a ship is underway, stopped, has restricted maneuverability, is being towed or is aground or at anchor. And the unique blasts of horns and sirens on fixed points can help mariners navigate.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]