Tåkelur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
En tidlig form for tåkesignal. Tåkeklokke ved Fort Point Light Station i Maine i USA.
Tåkelurer nær Lizard Point i Cornwall. Denne installasjonen benytter sirener til å produsere lyd.
En tåkelur på Flat Holme i Bristolkanalen i Wales

En tåkelur, et tåkehorn eller et tåkesignal er et apparat som lager lyd for å advare fartøy om farer når det er fare for skipstrafikken. Uttrykket blir oftest benyttet i forbindelse med sjøtransport.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlige tåkesignal[rediger | rediger kilde]

Tåkesignal er blitt benyttet i forskjellige former i hundrevis av år, i starten bare som klokker som ble slått på manuelt. Tåkeklokker i egne tårn, drevet med urverk som slo på klokken, har også vært benyttet mange plasser i tider da det ellers ble benyttet tåkelurer; i Norge er fem slike tåkeklokker oppbevart og fredet, alle langs fjorder på Østlandet.

Ved noen fyr ble små kanoner avfyrt periodisk for advare skip, men dette var lite gangbart da en måtte fyre av kanonen gjennom hele perioden som tåken varte, som gjerne kunne være flere dager. Andre steder ble det benyttete dampdrevne fløyter, mens andre igjen avfyrte dynamittladninger.

Gjennom 1800-tallet ble det gjort forsøk på å automatisere singalprosessen. Enkelte steder ble det utviklet et system hvor skytebomull ble avfyrt elektrisk, mens mekaniske klokker ble utviklet andre steder.

Tåkelurer[rediger | rediger kilde]

Den første automatiske dampdrivne tåkeluren ble oppfunnet av Robert Foulis, en skotte som emigrerte til Saint John i New Brunswick i Canada. Foulis skal visstnok ha hørt datteren spille piano i en tåkete kveld og la merke til at de lave tonene var enklere å høre enn de høyere tonene. Han tegnet så et apparat som produserte lavfrekvent lyd, samt et kodesystem som skulle benyttes sammen med apparatet. Etter flere presentasjoner for styresmaktene i New Brunswick ble tåkeluren til Foulis satt opp på Partridge Island i 1859.

I samme periode fant Celadon Leeds Daboll opp en kuldreven tåkelur som han kalte Daboll-trompeten for det amerikanske fyrvesenet, men dette ble ikke benyttet utenfor USA. Et par Daboll-trumpspeter var i bruk fram til midten av 1900-tallet.

Alle tåkelurer benytter en vibrerende luftsøyle for å skape en tone som en kan høre, men metodene for å skape vibrasjonene varierer. Enkelte horn benytter vibrerende plater eller rørblad av metall på samme måte som i et moderne elektrisk bilhorn. Andre benytter seg av luft som blir presset gjennom hull i en roterende sylinder eller skive, på lignende måte som en sirene. Halvautomatiske tåkelurer benyttet seg av urverk-mekanismer som åpnet ventilene og slapp luft til hornene. Hvert horn hadde sin egen karakter slik at det var mulig å skille de forskjellige fra hverandre.

Diafon[rediger | rediger kilde]

Fra tidlig på 1900-tallet ble det utviklet et apparat av John Northey fra Toronto som han kalte Diafon. Detlote ble en standard tåkelur for nye installasjoner. Diafonene produserte lyd ved hjelp av komprimert luft og kunne skape ekstremt kraftige lavfrekvente toner. Elektriske tåkelurer blir kalte nautofon.

Erstatning og nedlegging av tåkelurer[rediger | rediger kilde]

Etter at fyrene har blitt automatiserte har de fleste tåkelurer blitt fjernet, i alle fall i Norge, og er erstattete av elektriske hjelpemidler som ikke er avhengig av synlig lys. Enkelte steder i utlandet har eldre tåkelurer blitt erstattete av nyere, som aktiverer seg automatisk ved hjelp av optiske siktmålere.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]