Svensk sosialistisk samling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Svensk sosialistisk samling (svensk: svensk socialistisk samling, SSS), var et svensk nasjonalsosialistisk politisk parti som eksisterte fra 1933 til 1950. Fra 1933 til 1938 gikk partiet under navnet Nationalsocialistiska arbetarpartiet (NSAP). Partiet utgikk fra det tidligere etablerte Svenska Nationalsocialistiska Partiet (SNSP) etter en lederstrid mellom lederen for dette partiet Birger Furugård, og partiets nestleder Sven Olov Lindholm, som sammen med noen tilhengere etablerte det nye partiet (NSAP).

SSS hadde det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP som sitt forbilde.[1] Derimot skulle SSS etter hvert vektlegge den anti-kapitalistiske retorikken fra det tyske partiet i større grad og sosialismen i nasjonalsosialismen.[2] Partiet ble ofte kjent som Lindholmarna etter lederen Sven Olov Lindholm.

Historie[rediger | rediger kilde]

En rekke politiske partier og grupperinger som var inspirert av den tyske nasjonalsosialismen hadde oppstått i Sverige på 1920-årene, og i 1929 ble det etablert et riksdekkende parti. Dette fikk navnet Sveriges Nationalsocialistiska Folkparti (SNFP). Året etter, i 1930, lykkes det å etablere et samlingsparti bestående av flere av de svenske nasjonalsosialistiske, fascistiske og ultranasjonalistiske partiene. Deriblant SNFP. Partiet fikk navnet Nysvenska Nationalsocialistiska Förbundet (NNSF). Dette partiet endret i 1931 navn til Svenska Nationalsocialistiska Partiet (SNSP) og veterinæren Birger Furugård ble Riksleder (partileder). Partiet var sterkt inspirert av det tyske NSDAP[3] og hadde til og med sin egen paramilitære SA-organisasjon. Det kom allikevel ganske raskt til intern konflikt i dette partiet, mellom de som i hovedsak var inspirert av den tyske nasjonalsosialismen og de som vektla fascismen i større grad.[4] Dette ideologiske skismaet kom til fullt uttrykk ved at partiets nestleder og redaktør for partiavisen Vår Kamp, Sven Olov Lindholm, i 1933 ble ekskludert fra partiet sammen med noen av sine tilhengere. Disse fulgte en linje som var mer sosialistisk inspirert, og dannet umiddelbart etter ekskluderingen et nytt parti som fikk navnet Nationalsocialistiska Arbetarpartiet (NSAP). Dette partiet skulle etter hvert komme i stadig konflikt med Furugårds parti og de to ble i svensk offentlighet etter hvert kjent som henholdsvis «Furugårdare» og «Lindholmare».[5] Lindholms parti fikk etter hvert litt større oppslutning og etter stadig dypere interne problemer ble Furugårds parti SNSP oppløst i 1936. Til tross for at Lindholms parti NSAP nå sto tilbake som det eneste svenske nazipartiet å regne med gikk det dårlig ved valgene i tillegg til ytterligere interne brytninger i bevegelsen. I 1938, etter et svært dårlig kommunevalg for partiets del, begynte Lindholm arbeidet med å endre partiets politiske profil. Man valgte å endre navn til Svensk Socialistisk Samling (SSS) i oktober samme år, med det formålet å distansere seg fra det tyske NSDAP.[6] Partiet sluttet å bruke hakekorset som hovedsymbol og valgte i stedet det mer svenske symbolet Vasaneket[7], et symbol som ble forbundet med blant annet Gustav den andre Vasa. Disse grepene lykkes derimot ikke å sikre flere stemmer til partiet og ved riksdagsvalget i 1944 fikk partiet bare ca. 4000 stemmer. Partiet fortsatte å eksitere noen år etter krigen og var blant de første til å benekte at Holocaust hadde funnet sted. Men oppslutningen var lav og kritikken mot partiet større grunnet den generelle anti-nazistiske stemningen etter krigen, og i juni 1950 ble partiet endelig oppløst.

Ideologi[rediger | rediger kilde]

Partiets ideologi var uttalt Nasjonalsosialistisk gjennom hele dets eksistens og var inspirert av det tyske NSDAP og Adolf Hitlers ideologi, men alt fra begynnelsen av (1933) var partiet mer opptatt av å vektlegge det de oppfattet som sosialismen i nasjonalsosialismen. Med en sterk anti-kapitalistisk retorikk og henvendelse til arbeiderklassen. Dette ble enda tydeligere etter 1938 og med navneendringen til Svensk Sosialistisk Samling.[8] Dette har igjen gjort at noen har valgt å kalle partiets ideologi for Strasseristisk,[9] etter de tyske nasjonalsosialistiske politikerne og brødrene Gregor og Otto Strasser, som var i opposisjon til Hitler og ønsket en mer radikal og arbeiderorientert nasjonalsosialisme. SSS unngikk allikevel en direkte kritikk av det tyske partiet og Hitler, som det hadde sterke politiske bånd til.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lööw, Heléne (2004). Nazismen i Sverige 1924-1979 - Pionjärerna,partierna, propagandan. Stockholm: Nordfront Förlag. s. 99. 
  2. ^ Payne, Stanley G. (2001). A History of Fascism 1914-1945. London: Routledge. s. 306. 
  3. ^ Lööw, Heléne. Nazismen i Sverige 1924-1979. s. 82. 
  4. ^ Lööw, Heléne. Nazismen i Sverige 1924-1979. s. 15. 
  5. ^ Lööw, Heléne. Nazismen i Sverige 1924-1979. s. 16. 
  6. ^ Lööw, Heléne. Nazismen i Sverige 1924-1979. s. 32–33. 
  7. ^ Lööw, Heléne. Nazismen i Sverige 1924-1979. s. 32–33. 
  8. ^ Hagtvet, Bernt (1980). «On the fringe: Swedish Fascism 1920-45.». Who Where the Fascists. Bergen-Oslo-Tromsø: Universitetsforlaget. s. 728. 
  9. ^ Payne, Stanley G. (2001). A History of Fascism 1914-1945. London: Routledge. s. 306. 
  10. ^ Payne, Stanley G. (2001). A History of Fascism 1914-1945. London: Routledge. s. 306.