Superdelegat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Superdelegat er en uoffisiell benevnelse på enkelte av delegatene til Det demokratiske partiets nominasjonslandsmøte, der presidentkandidaten til Det demokratiske partiet blir offisielt nominert.

Forpliktede delegater[rediger | rediger kilde]

Under nominasjonsprosessen blir de fleste delegatene til Det demokratiske partiets nominasjonslandsmøte valgt direkte av velgerne, gjennom direkte demokrati, i hver enkelt delstat og amerikansk territorium. Dette skjer enten ved primærvalg eller caucuser.[1] Disse folkevalgte delegatene kalles «forpliktede delegater». Forpliktede delegater har på forhånd kunngjort sin støtte til en bestemt presidentkandidat, og fordeles mellom kandidatene basert på deres oppslutning blant velgerne. I Det demokratiske partiets regelverk fra 2006 heter det: «Delegater som er valgt til det nasjonale konvent, og som har forpliktet seg til en presidentkandidat, skal etter beste samvittighet gjenspeile dommen til de som valgte dem.».[2] Og videre: «Ingen delegat ... skal ifølge loven eller partiets regelverk ha mandat til å stemme i strid med vedkommendes valg av presidentkandidat som ble kunngjort da delegaten ble valgt.»[3]

De forpliktede delegatene er inndelt i tre kategorier:

  • Distriktsdelegater (district-level pledged delegates), som vanligvis velges fra et kongress-distrikt.[4]
  • At-large pledged delegates
  • Forpliktede PLEO (Political Leaders and Elected Officers)-delegater

Antall forpliktede delegater fra hver delstat er fastsatt før nominasjonsprosessen i Det demokratiske partiet innledes.

«Superdelegatene»[rediger | rediger kilde]

De såkalte «superdelegatene» er ikke forpliktet til å stemme på noen bestemt kandidat. De foretar sine selvstendige valg, uavhengig av nominasjonsvalgene.

Det demokratiske partiet bruker ikke offisielt benevnelsen «superdelegater»; navnet var opprinnelig et skjellsord som ble introdusert av feministen Susan Estrich fra Massachusetts. Hun hevdet at ordningen med slike delegater favoriserte menn fremfor kvinner, og hvite fremfor afro-amerikanere.[5]

Etterhvert ble navnet innarbeidet i språket, og brukes i dagligtale av amerikanske aviser og TV-stasjoner, deriblant CNN, uten noen nedsettende betydning.

«Superdelegatene» består av to kategorier:

  • «Uforpliktede partiledere og valgte offisielle delegater» (unpledged party leader and elected official delegates)[6]
  • «Uforpliktede tilleggsdelegater» som velges av hvert delstatsparti under nominasjonsprosessen i et på forhånd fastsatt antall[7]

Den første kategorien kan endog stemme på kandidater som har trukket sitt kandidatur.

Mens antall forpliktede delegater er fastsatt for hver enkelt delstat, kan antall «superdelegater» i teorien forandre seg i løpet av valgkampen.

Under nominasjonen av demokratenes kandidat til presidentvalget i 2008, sendes det totalt 4 434 delegater til Det demokratiske partiets nominasjonslandsmøte. Av disse er 3 406 forpliktede delegater, mens 1 028 er «superdelegater». Antall delegater som behøves for å vinne nominasjonen er 2 118.

Historie[rediger | rediger kilde]

Etter Demokratenes nominasjonslandsmøte i 1968 ble reglene for utvelgelse av delegater endret ved å følge anbefalingene fra McGovern-Fraser kommisjonen. Hensikten var å gjøre delegatene mindre avhengige av partilederne og mer i takt med grasrota i partiet, som hadde stemt på ulike kandidater ved primærvalg eller caucuser.

Enkelte demokrater hevdet at disse forandringene svekket valgkampen til de demokratiske presidentkandidatene George McGovern i 1972 og Jimmy Carter i 1980. Partiet utnevnte en kommisjon ledet av Jim Hunt, guvernør av Nord-Carolina, som i 1982 fikk medhold i at et antall delegater skulle utgjøres av uforpliktede medlemmer av Kongressen, samt ledere og nestledere av partiets delstatsavdelinger.[8]

Da ordningen ble en realitet i 1984, utnevnte demokratene 164 superdelegater, eller 14% av delegatene. Antallet har stadig økt, og utgjør i 2008 ca. 20% av delegatene.[9]

Under presidentvalget i USA 1984 var Gary Hart og Walter Mondale hovedmotstandere under nominasjonsprosessen. Resultatene fra primærvalg og caucuser var jevne, men Mondale ble nominert på grunn av støtte fra nesten samtlige superdelegater.[10]

I 1984 var delstatspartienes ledere og nestledere obligatoriske superdelegater. Av de øvrige ble 60% valgt av demokrater i kongressen, mens resten var delstatsguvernører og storbyborgermestere, som ble valgt av delstatenes partiavdelinger.

I 1988 ble 80% av de øvrige superdelegatene valgt av demokrater i kongressen. Dette året ble også «fremtredende partiledere» tilføyd som grunnlag for å bli superdelegat. Tidligere deltagere i demokratenes landsmøte ble tilføyd i 1996, og i 2000 ble minoritetsledere i Representantenes hus og Senatet tilføyd som superdelegater.

År Delstatsdelegater Superdelegater Totalt
1984 164
1988
1992
1996
2000
2004 3 520 801 4 321
2008 3 406 1 028 4 434

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

[Dem2006] Democratic National Committee, 19. august 2006: Delegate Selection Rules for the 2008 Democratic National Convention.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]