Stuttsmåarve
| Stuttsmåarve | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Sagina caespitosa (J. Vahl) Lange | |||
| Populærnavn | |||
| stuttsmåarve[1] (stuttarve) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planter | ||
| Rekke | Dekkfrøete blomsterplanter | ||
| Klasse | Tofrøbladete blomsterplanter | ||
| Orden | Nellikordenen | ||
| Familie | Nellikfamilien | ||
| Miljøvern | |||
| Norsk rødliste: | |||
For fastlandet Artsdatabanken (2021)[2] ----- For Svalbard EN —
Sterkt truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | våte kalksnøleier og frostpolygonmark | ||
| Utbredelse: | nordlige strøk på begge sider av Atlanterhavet | ||
Stuttsmåarve er en liten fjellplante i nellikfamilien.
Den er en lav, flerårig urt som vokser i små tuer bygget opp av flere bladrosetter. Den blir sjelden høyere enn 3 cm. Bladene er spisse og glatte. Den ligner på slektningen jøkularve, men kan skilles på at blomstene som regel er femtallige. Arten vokser på fuktig berg og grus, ofte ved snøfonner, på kalkholdig grunn.
Stuttsmåarve har en amfiatlantisk utbredelse; det vil si at den finnes i nordlige strøk på begge sider av Atlanterhavet. Arten forekommer i Canada og på Vest-Grønland, ett sted på Øst-Grønland, Island, Jan Mayen, Svalbard, Norge og Nord-Sverige. På det norske fastlandet opptrer stuttsmåarve som en bisentrisk fjellplante. Arten har et sørlig utbredelsesområde i Jotunheimen, Dovrefjell og Trollheimen, og et nordlig utbredelsesområde fra Saltdal til Nordkapp. De fleste funnene i Nord-Norge er gjort i Troms.
Utbredelsen gjør at botanikerne har ment at stuttsmåarve har overlevd istiden i lokale refugier. Molekylærgenetiske studier har stort sett bidratt med argumenter mot denne såkalte overvintringsteorien. I 2011 ble det likevel publisert en artikkel der det hevdes at stuttsmåarve må ha overlevd siste istid i refugier et sted i det sørlige Skandinavia.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 1. mars 2022. Besøkt 1. mars 2022.
- ^ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av stuttsmåarve Sagina caespitosa som EN for Norge»
. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023.
- ^ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av stuttsmåarve Sagina caespitosa for Svalbard». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 24. mars 2023.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 92. ISBN 82-512-0355-4.
- Stuttsmåarve i Artsdatabanken. Besøkt 30. april 2016.
- «Tuvnarv». Den virtuella floran. Arkivert fra originalen 13. juli 2022. Besøkt 30. april 2016.
- K.B. Westergaard m.fl. (2011). «Glacial survival may matter after all: nunatak signatures in the rare European populations of two west-arctic species». Mol. Ecol. 20 (2): 376–393. ISSN 1365-294X. doi:10.1111/j.1365-294X.2010.04928.x.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Stuttsmåarve i Encyclopedia of Life
- (en) Stuttsmåarve i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Stuttsmåarve hos Artsdatabanken
- (sv) Stuttsmåarve hos Dyntaxa
- (en) Stuttsmåarve hos ITIS
- (en) Stuttsmåarve hos NCBI
- (en) Stuttsmåarve hos Panarctic Flora
- (en) Stuttsmåarve hos The International Plant Names Index
- (en) Stuttsmåarve hos Tropicos
- Stuttarve – Nordaflora
