Strandsone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Med Strandsonen forstås de land- og sjøområder som står i innbyrdes direkte samspill økologisk og/eller bruksmessig. (Definisjon er hentet fra Rikspolitiske retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjordregionen, Miljøverndepartementet 1993.) Av dette følger at strandsonen kan ha ulik utstrekning og variasjon både når det gjelder terreng, økologi og menneskelige bruksmåter. Strandsonen er ikke et belte på et visst antall meter fra strandkanten. Ofte brukes 100-metersbeltet som en rettesnor, men det er de faktiske forholdene som må avgjøre hvor stort område som skal forvaltes etter regler og retningslinjer for strandsonen. Det er hovedsakelig den enkelte kommune som har ansvaret for å etterse strandsonen. Man må altså søke den lokale kommune om tillatelse, herunder eventuell dispensasjon, for bygging i strandsonen. Langs sjøen, innsjøer og vassdrag er det et generelt byggeforbud, jamfør plan- og bygningsloven § 17-2. Men det finnes en rekke unntak fra denne bestemmelsen, det vil si tilfeller eller tiltak der den generelle byggegrensen (som er på 100 meter) ikke gjelder.

Dersom det ikke foreligger byggetillatelse er det ulovlig å bygge i strandsonen. En gråsone er forbedring og restaurering av eksisterende eiendommer. Dette området av strandsonereguleringen er gjenstand for mye debatt, ettersom forbedring sjelden oppfattes som sjenerende av allmennheten.

Privat eiendom i strandsonen deles opp i utmark og innmark. I utmark er det alminnelig ferdselsrett. I innmark kan det i enkelte tilfelle være begrenset rett til ferdsel basert på lokale forhold, sedvane og hevd.