Strømskinne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Strømskinnen på hver sin side av sporet.

Strømskinne er en skinne som distribuerer strøm i et tunnelbanenett, som ved T-banen i Oslo. Den løper langs skinnene, og strømmen hentes med en strømavtager. Selve skinnen er kapslet i en gul plastskjerm for å redusere risikoen for tilfeldig berøring.

Fordelen med strømskinner framfor kjøreledning er større tverrsnitt og dermed mindre energitap, særlig ved lavspente systemer i kombinasjon med stor trafikktetthet og/eller tunge tog.

En ulempe ved bruk av strømskinner er større risiko for personskader ved at mennesker eller dyr kommer nær strømskinnen og kan få elektrisk strøm i seg. En annen er at det kan være komplisert å tilpasse monteringen av strømskinner ved anlegg av rangeringsområder der det er tett med sporveksler. På slike områder kan man dermed risikere å bli stående strømløs om man ikke har stor nok hastighet forbi oppholdene i strømskinnen, spesielt ved kjøring av korte tog.

Eldre strømskinner ved Oslos t-baner i Oslo er produsert i valset stål. De siste årene har man gått over til å bruke aluminium.

Etter stengningen av Kolsåsbanen og Holmenkollbanen for ombygging brukes det bare strømskinnedrift ved Oslos t-banesystemer. Prinsippet er det samme som ved pantograf på taket og kjøreledning, en elektrisk ledende strømavtager festet på vognenes boggier er i kontakt med strømskinnen og henter strømmen ned til motorvognens traksjon, lys og varme.


Ofte er spenningen på strømskinnen eller i luftledningen avvikende i forhold til den som brukes i elektromotorene i motorvognen. De fleste tunnelbanesystemer (som Oslos) har strømskinner som leverer 750V likestrøm. Høyere spenning forekommer fordi energitapet kan reduseres på den måten. Således har f.eks. BART i San Francisco-området, der togene har en toppfart på 129 km/t, 1 000V. Michigan Railway forsøkte seg i sin tid med 2 400V, men fant ut at det var for farlig.

For jernbaner med takstrømavtager (pantograf) og luftledning (kontaktledning, «kjøreledning») kan ledningen erstattes av en tilsvarende strømskinne. I løpet av somrene 2010 og 2011 monteres en slik i taket av Oslotunnelen for å unngå at ledninger rives løs og faller ned.[1] Her kan en uten nevneverdig fare for berøring bruke jernbanens standardspenning, 16 kV 16 2/3 Hz vekselspenning. Dette er likevel ikke første gangs bruk av strømskinner istedenfor kjøreledninger ved elektrisk banedrift i Norge. Holmenkolbanens tunnel Majorstua-Nationaltheatret fikk dette allerede ved åpningen i 1928. For øvrig har strømskinner som erstatning for kjøreledning vært brukt på bruer (først og fremst på bevegelige jernbanebruer), i lokomotivstaller og i vognhaller.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nå stenger Oslotunnelen; http://www.tu.no/bygg/article251562.ece