Stortinget i 1848
| Det 12. ordentlige storting | |
 Den gamle stortingssalen i katedralskolens høresal (1836). | |
|
| |
|---|---|
| ←1845 | 1851→ |
| Valg | Høsten 1847 |
| Sammentrådt | 1. februar 1848 |
| Åpnet | 9. februar 1848 av stattholder Severin Løvenskiold |
| Oppløst | |
|
| |
| Presidenter | Halvor Christensen Georg Prahl Harbitz |
|
| |
| Representanter | 105 |
|
| |
| Liste over representanter | |
Det 12. ordentlige Storting satt sammen fra 1. februar til 26. august 1848.
Stortingsvalget
[rediger | rediger kilde]1847 var året for dyrtid i Europa, en medvirkende årsak til revolusjonene som brøt ut i Frankrike og Tyskland i 1848. I Norge fantes det en opposisjon mot regjeringens politikk i form av bondeopposisjonen, men den hadde ikke noe fast program eller store reformkrav. Ludvig Kristensen Daa hadde i sin bok Varsko fra 1846 spådd at Stortinget i 1848 ville bli fredeligere og mer regjeringsvennlig enn det forrige.
Ved valgene høsten 1847 ble det valgt 48 embetsmenn, 40 bønder og 14 handelsmenn og håndverkere. Ludvig Kristensen Daa ble valgt fra Søndre Bergenhus amt, men valget ble underkjent som et forsøk på å omgå grunnloven, ettersom Daa var bosatt i Christiania.[1]
Stortinget og februarrevolusjonen
[rediger | rediger kilde]
Mens Stortinget var samlet kom meldingen om februarrevolusjonen i Paris til Christiania. Alt to dager etter at nyheten var kjent bragte Morgenbladet en artikkel som oppfordret til «handling og beslutning, ikke snakken frem og tilbake». Artikkelen ble oppfattet som nærmest revolusjonær, og regjeringsvennlige studenter holdt pipekonsert foran redaktør Stabells hus. 26. april fremla opposisjonens ledere (Fauchald, Ueland, Johnsen, Krogness og Stabell) et forslag til en adresse til kongen, hvor de beskyldte regjeringen for å være en minoritetsregjering som ikke tok hensyn til folkeviljen. Dette var en åpen mistillitserklæring hvor det også ble truet med bevilgningsnektelser hvis ikke kongen endret sammensetningen av regjeringen. Adresseforslaget ble så voldsomt angrepet i de regjeringsvennlige avisene at opposisjonen fikk kalde føtter og lot saken drøye så lenge under komitébehandlingen at den aldri kom til avstemning.
I det hele tatt valgte Stortinget å komme regjeringen i møte i mange av de sakene som hadde blitt vedtatt i 1845, men som hadde fått sanksjonsnektelse. Dette lyktes ikke for Veiloven og Lensmannsloven, som fortsatt ble nektet sanksjon selv om ordlyden var blitt endret. Bondeopposisjonen viste seg fremdeles illiberal i flere spørsmål; for eksempel stemte den imot opphevelse av Jødeparagrafen og mot regjeringens forslag om statsrådenes adgang til å delta i Stortingets forhandlinger.
Blant lovene som ble vedtatt av dette Stortinget var Lov om almueskolevesenet i kjøpstedene, som regulerte de offentlige skolene i byene, og Botsfengselsloven, som var en reform av fengselsvesenet, ved at det skulle opprettes egne fengsler for forbrytere, som hittil hadde vært anbragt i straffanstalter sammen med ikke-forbrytere.
Først etter at Stortinget var oppløst skulle radikalismen som var utløst av februarrevolusjonen finne utløp i form av Thranitterbevegelsen, som begynte å organisere seg mot slutten av 1848. Bernt A. Nissen mener dette Stortinget med dets mislykkede «mistillitsadresse» representerer avslutningen av en epoke i norsk politikk, ettersom frontene på senere storting ble klarere og opposisjonen mer programmessig utbygd.[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bernt A. Nissen: Vårt folks historie, bind VI. Oslo: Aschehoug, 1964
- Ernst Sars: Norges politiske historie 1814–1885. Kristiania: Oscar Andersens bogtrykkeri, 1904