Storhertugdømmet Badens forfatning

Stenderforsamlingsbygningen (Ständehaus) i Karlsruhe i det daværende Storhertugdømmet Baden, tjente som lokale for stenderforsamlingen fra 1822 til 1918.

Baden fra 1819 til 1945.

Storhertugdømmet Badens forfatning ble godkjent av storhertug Karl av Baden 22. august 1818.

Forfatningen begrenset ble regentens makt, og det ble innført grunnleggende rettigheter for borgerne. To tredeler av den mannlige befolkning over 25 år, fikk stemmerett. Forfatningen til Storhertugdømmet Baden ble ansett som den mest moderne innenfor grensene av datidens Tyskland.

Bakgrunn

Badens befolkning og tidsånden var preget av den franske revolusjon, og dette la press på storhertugen til å gjennomføre reformer. Baden var i 1806 kommet med i Rhinforbundet under Napoleons «beskyttelse», og det bidro til at diskusjonene om en forfatning tok til. De første forsøkene på å sammenkalle en landdag ble tatt i 1808. Kravet om reformer kom blant annet fra stendene, herunder adelsstanden som var misfornøyd med hvordan landet var organisert.

I 1815 ble det nedsatt en forfatningskommisjon. Sammensetningen av stenderforsamlingen var det som voldte størst besvær. Finansråd Karl Friedrich Nebenius klarte til slutt å legge frem et forslag som alle kunne akseptere.

Hovedprinsipper

I forfatningen beholdt monarken kontrollen over byråkratiet, hæren og diplomatiet. Han ble imidlertid underlagt forfatningen, og måtte respektere medvirkning fra forvaltningen i styringen av landet.

Befolkningen fikk innflytelse over statens politikk gjennom to kamre i stenderforsamlingen. Økning av skatter og avgifter krevde tilslutning fra begge kamre, og det måtte fremlegges regnskap.

Initiativretten til lover lå fortsatt hos monarken, og det var han som innkalte forsamlingen til møter. Stenderforsamlingen hadde imidlertid retten til å klage dersom forvaltningen brøt forfatningen.

Valgordningen innebar at stenderforsamlingen ble valgt for åtte år av gangen. Det skulle imidlertid holdes nyvalg over en firedel av forsamlingen, annethvert år.

Valgbarhet var menn over tretti år, som tilhørte den kristelige konfesjon, og som hadde en bestemt minsteformue eller -inntekt. Disse kravene kunne omgås dersom borgeren fikk konsesjon som vinhandler.

Stemmerett hadde menn fra 25 år, som var to tredeler av den voksne, mannlige befolkning. Valget var indirekte. Velgerne stemte på valgmenn som igjen valgte medlemmene av stenderforsamlingen.

Grunnleggende rettigheter for befolkningen var blant annet likhet for loven, forbud mot tilfeldig fengsling, frihet fra livegenskap, trosfrihet, meningsfrihet, retten til eiendom og retten til å ha et yrke.

Se også

• Karl von Rotteck