Steiger (bilfabrikk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Steiger-selskapet ble grunnlagt i 1914 som Maschinenfabrik Walther Steiger & Co. av den sveitsiske ingeniøren Walther Steiger (1881–1943) i Burgrieden i nærheten Ulm, Tyskland. I 1921 ble det et aksjeselskap (Steiger AG). I løpet av sitt korte liv bygde firmaet om lag 3 000 kjøretøy.

Steiger. Radiatoremblem

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

Steiger 10/50 PS. Touring (1922)

Under første verdenskrig reparerte Steiger fly og flymotorer. I 1917 begynte eieren og hans ingeniør, Paul Henze å arbeide med motoriserte kjøretøy. Planer for produksjon av traktorer ble forlatt til fordel for utvikling av biler. Deres første modell, Steiger 10/50 PS ble produsert i 1920. Denne touring-modellen med en 2,6 liter, fire sylindret motor 50 Hk ble Steigers mest betydningsfulle produktet, og var fortsatt i produksjon da firmaet kollapset i 1926. Den moderne motor med overliggende kamaksel var unik på grunn av tannhjul i vinkel. Disse bilene, med en «u»-formet ramme av presset stål, to aksler med bladfjæring og en spiss radiator ble ansett for å være «den mest betydelige tekniske innovasjon i begynnelsen av 1920-tallet og den mest progressive tyske serie-produserte biler i sin tid».[1]

En kort blomstring[rediger | rediger kilde]

Walther Steiger kjører en Steiger «Sport» 11/55 PS (1922)

I 1922 bygde Steiger en to-seters roadster med en større motor (slagvolum på 2,8 liter, 55 Hk), som ble tilgjengelig i 1924 som en enda kraftigere modell (slagvolum 2.9 liter, 70 Hk). Disse typer nådde en toppfart på 140 Km/t. Racermodeller kunne nå en hastighet på 180 Km/t[2] og koste 18 000 Reichsmark. De med høy ytelse, sports-og racer modellene ble svært vellykket under konkurranser (Solituderennen, Avus, Eifelrennen, Klausenrennen, Monza og Targa Florio) i 1920-årene.[3] I 1925 kom den mer kraftige touring Steiger 11/55 PS, med lenger akselavstand og den første sportsbilens motor.

Til tider hadde firmaet opp til 500 arbeidere og ansatte. Til tross for sine toppklasse produkter, ble de ofte sammenlignet med de fra Bugatti,[4] I 1926 gikk firmaert konkurs i kjølvannet av bilkrisen

Steiger-Martini[rediger | rediger kilde]

Martini-Seks. Pullman (1927)

Etter mønster av Steiger ble en rekke forskjellige racermodeller utviklet, og noen oppnådde… spektakulære suksesser (to ganger blant de fire første i 1929 Klausenpass race). Men disse nøye og individuelt produserte modellene kunne ikke konkurrere i det lange løp med billigere, masseproduserte biler fra Tyskland, Frankrike og USA. Slutten på en helt gjennomsyret tradisjon var uunngåelig. Den 12. juni 1934 forlot siste Martini fabrikken i Saint-Blaise ved Innsjøen Neuchâtel.

Bilder[rediger | rediger kilde]


Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Hans-Heinrich v. Fersen (1): Autos in Deutschland 1920–1939. Stuttgart 1964.
  • Hans-Heinrich v. Fersen, en.o. (2): Klassische Wagen 1919–1939. Köln 1994, ISBN 3-8228-8944-X
  • Ferdinand Hediger: Oldtimer – Interessante Bil von 1885–1939. Berne 1982, ISBN 3-444-50134-X
  • Helmut og Uta Jung: Stuttgarter Karosseriewerk Reutter. Bielefeld 2006, ISBN 3-7688-1829-2
  • Ralf J. F. Kieselbach og Hans-Erhard Lessing: Faszination der Form – Automobildesign i Baden-Württemberg. Stuttgart, Weimar 2002, ISBN 3-476-01825-3
  • Werner Oswald: Deutsche Autos 1920–1945. Stuttgart 1982, ISBN 3-87943-519-7
  • Michael Schick: Steiger – Die Geschichte einer schwäbischen Autofabrik i den 20er Jahren. Laupheim 1999, ISBN 3-00-003913-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oswald, s. 358
  2. ^ Schick, s. 67
  3. ^ Hediger, s. 46 f.
  4. ^ Kieselbach & Lessing, s. 78