Stefan IV
| Stefan IV | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | ca. 770 Roma (Kirkestaten) | ||
| Død | 24. jan. 817[1] Roma (Kirkestaten) | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
.jpg)
Stefan IV (født ca. 770 i Roma, død 24. januar 817 i Roma) var pave fra juni 816 til sin død i 817.[2]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av en romersk adelsmann ved navn Marinus, og var medlem av samme familie hvorfra de senere paver Sergius II og Hadrian II også kom.[3] I en ung alder vokste han opp i Lateranpalasset mens Hadrian I var pave, og under pave Leo III ble han ordinert til subdiakon før han ble gjort til diakon.
Pavevalg[rediger | rediger kilde]
Han var populær blant det romerske folk,[4] og ble eskortert til Peterskirken og gjort til biskop av Roma og med dette pave den 22. juni 816, innenfor ti dager etter Leo IIIs død. Det er blitt spekulert at hans hurtige valg var et forsøk fra de geistlige i Roma på at forhindre den tysk-romerske keiser å blande seg opp i valget.[4]
Pave[rediger | rediger kilde]
Han var pave i under ett år. Dette korte pontifikat var ikke desto mindre av en viss betydning, fordi det kom til en viktig tilnærming mellom pavestolen og den styrkede frankiske kongeslekt. Av pave Stefan IV ble Ludvig den fromme den første frankiske konger som ble salvet til keiser og kronet med en formentlig Konstantinskrone; på den måten knyttet det frankiske keiserdømme samtidig an til antikkens vestromerske tradisjon.
Begivenheten fant sted i oktober 816. Pave og keiser møttes i Reims, der Ludvig la seg ned flat tre ganger foran paven.[5] Under messen søndag 5. oktober 816, konsekrete og sakvet så Ludvig som keiser og satte på ham kronen.[6] Under samme seremoni kronet han også Ludvigs hustru Ermengarde av Hesbaye og tiltakte henne som augusta.[7] Hendelsen kan gjerne også tolkes som et fremstøt fra pavedømmet om å etablere for seg en rolle ved kreeringen av keisere, noe som var blitt stilt under tvil i og medat Ludvig faltisk allerede hadde foretatt ens selvkroning i 813.[8]
Stefan oppnådde fra keiser Ludvig en garanti for at pavevalgene skulle finne sted i frihet. Dette ble da også respektert etter hans død, da hans etterfølger pave Paschalis I ble valgt - uten keiserlig innblanding. Med denne konsesjon og løfte om ikke-innblanding i Roma gjorde keiser Ludvig seg forhåpninger om at heller ikke paven ville legge seg opp i beslutninger som kunne være av betydning for hans eget dynastis fremtid som keiserslekt.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Enciclopedia dei Papi, www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
- ^
«Pope Stephen (IV) V». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.
- ^ Mann, s. 111–112
- ^ a b Mann, s. 112
- ^ Mann, s. 114
- ^ Duffy, s. 77
- ^ Mann, pg. 115
- ^ Duffy, s. 78
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Duffy, Eamon, Saints and Sinners: A History of the Popes, Yale University Press (1997)
- Mann, Horace K., The Lives of the Popes in the Early Middle Ages, Vol. II: The Popes During the Carolingian Empire, 795–858 (1906)
 |
Forgjenger: Leo III |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Paschalis I |