Statsløs nasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Statsløse nasjoner)
Jump to navigation Jump to search

En statsløs nasjon er en nasjon uten fordelen av bestemte statsstrukturer. Det er oftest urfolk og nasjonale minoriteter. Begrepet refererer til folk som deler kulturelle faktorer som språk, religion, historie, skikker og bruk av territorium og landområder.[1] De har ofte en oppfatning av et særskilt og historisk bosettningsområde, og deler en felles sosial identitet (etnisitet). Websters Unabridged Dictionary definerer en nasjon slik som «(…) en folkegruppe assossiert med et særskilt territorium som er tilstrekkelig bevisst om sitt fellesskap til å ønske og inneha egen myndighetsutøvelse».[2]

Statsløse nasjoner har ofte vært utsatt for erobring og kolonisering, og er ikke sjelden spredt i flere nasjonalstater som følge av grensedragninger og statsdannelser i nyere historisk tid.

Forskjellen på stater og nasjoner[rediger | rediger kilde]

Stater er innenfor statsvitenskapen objektive organisasjonsformer og strukturer hvor statlige myndigheter har monopol på maktmidler og voldsbruk, i tråd med sosiologen Max Webers definisjoner. Nasjoner[3] derimot, er subjektivt opplevde fellesskap basert his­to­riske, etniske og kul­tu­relle faktorer som knyt­ter et folk sam­men.

Nasjonalstaten har vært et mye brukt ideal i moderne statsdannelser, der nasjonalstaten bygges på en ideen om én felles og kulturelt homogen nasjon. Etterhvert som oppmerksomheten omkring urfolk og nasjonale minoriteter er økt internasjonalt, er det færre og færre som benytter begrepet «nasjonalstat». Flernasjonale stater og føderasjoner med selvstendige stater er mer dekkende for de fleste av verdens stater. Etter som det finnes færre enn 200 selvstendige stater og rundt 6000 språk[4] i verden, er det åpenbart at det finnes svært mange statsløse nasjoner som urfolk og nasjonale minoriteter innenfor dagens selvstendige stater. Men en rekke nasjoner har mer enn ett språk. For eksempel er samisk språk historisk definert som 11 ulike språk.

Statsløse nasjoner i Europa[rediger | rediger kilde]

Samene i Norge, Sverige, Finland og Russland faller innenfor definisjonen av statsløse nasjoner, og nyter også status som urfolk i Norge. Samene deler en felles oppfatning om et historisk og tradisjonelt bosettningsområde under navnet Sameland (Sápmi). På samme måte refererer et annet av Europas statsløse folk, baskerne, til sitt historiske bosettingsområde Baskerland i grenseområdene mellom Spania og Frankrike.

Romanifolket utgjør trolig den mest særegne statsløse nasjonen. Det antas at romanifolket utgjør omkring 10 millioner mennesker som lever spredt i mange ulike selvstendige stater og på flere kontinenter. Størstedelen antas å leve i europeiske og østeuropeiske stater. Tilsammen anslås 60 millioner mennesker i Europa å tilhøre en av kontinentets ulike statsløse folkegrupper.

Statsløse nasjoner i verden[rediger | rediger kilde]

Ifølge Encyclopedia of Stateless Nations[5] er det rundt 300 identifiserbare statsløse nasjoner på verdensbasis. Antall nasjonale, etniske grupper anslås til rundt 9000. Engelskspråklig Wikipedia inneholder en liste over de største statsløse nasjoner,[trenger referanse] samt en liste over verdens nasjoner som arbeider for økt autonomi og selvbestemmelse.

Nasjoner og nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Ifølge Encyclopedia of Stateless Nation har særlig to typer nasjonalisme preget 1900-tallet. Før og under den kalde krigen har utviklingen innen internasjonal rett hatt et sterkt fokus på statenes og nasjonalstatenes rettigheter, ofte på bekostning av rettighetene til individer og nasjoner. Nasjonalistiske strømninger ble sett på som negativt, og ødeleggende for nasjonalstatene.

I tiden etter den kalde krigen har vi sett økende nasjonalisme og i flere tilfeller oppløsning av store nasjonalstater som Sovjetunionen, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia i Europa. I de siste tiår har vi sett framveksten av to ulike nasjonalistiske trender[6]: (1) en nasjonalisme som har enhet og assimilering av kulturer og nationer som formål, og (2) separatistisk nasjonalisme som har økt autonomi og avstand fra nasjonalstaten som formål.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]