Stangeria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Stangeriaslekten)
Hopp til navigering Hopp til søk


Stangeria,
Stangeria eriopus
Stangeria eriopus i en kystskog på østkysten av Sør-Afrika.
Stangeria eriopus i en kystskog på østkysten av Sør-Afrika.
Vitenskapelig(e)
navn
:
Stangeria
Norsk(e) navn: Stangeria-slekten
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Nakenfrøede planter
Orden: Konglepalmer
Familie: Stangeriaceae
Slekt: Stangeria
Antall arter: 1
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Østkysten av Sør-Afrika
Delgrupper:

Stangeria (latin) er en slekt av nakenfrøet planter innenfor Stangeriafamilien (Stangeriaceae). Slekten har bare én kjent art – Stangeria eriopus som kun vokser langs østkysten av Sør-Afrika.

Utbredelsen av Stangeria i det sørlige Afrika.
Hannkongle av arten Stangeria eriopus.
Frø av Stangeria eriopus.
Rot av Stangeria eriopus.

Stangeria er oppkalt etter Dr. Max William Stanger (18121854) og oppstod trolig i Gondwanaland. De er sørlige og har forekomster kun langs en smal kyststripe i lavlandet langs foten av Drakensberg-fjellene i det østlige Afrika, langs kysten av Det indiske hav. Arten er moderat truet av medisinsk bruk og tap av habitater. Den er tilpasningsdyktig og formerer seg godt og er fortsatt relativt tallrik i sitt habitat.

Arten ble først feilaktig identifisert som en bregne – Lomaria coriacea – og deretter som Lomaria eriopus. Først da Max Stanger sendte eksemplarer til England i 1851 ble arten gradvis anerkjent og gitt navn.

Karaktertrekk[rediger | rediger kilde]

Stangeria eriopus har flikete, bregne-aktige blader som atskiller den fra alle andre arter av den store gruppen konglepalmer. Arten har to varianter eller former, en i skogen og en på gressmarker.

Varianten i skog krever mer nedbør, og har store , brede blader som kan bli inntil 2 meter lange. Varianten på gress-steppe tåler både tørke og regelmessig gressbrann, og har tykkere bladplater som blir maksimum 30 cm lange. Stilkene er i sin helhet underjordiske, og roten minner om en hvit-gul gulrot eller roten av selsnepe. En liten bit av roten kan spire etter en tid om den oppbevares riktig. Røttene vokser sideveis og er voksested for kolonier av blågrønnbakterier som kan fiksére nitrogen, akkurat slik som også or og en rekke belgplanter kan gjøre.

Stangeria eriopus har separate hann- og hunnplanter, og formerer seg far 5-7-års alder. Konglene er koniske og vokser på stilker. Insekter pollinerer konglene, som tiltrekker seg insekter ved hjelp av en svak duft. Når konglene er modne faller de fra hverandre og frigjør slik de røde frøene, som 2-3 cm lange og nesten runde.

Utbredelse og bruk[rediger | rediger kilde]

Stangeria eriopus vokser langs østkysten av Sør-Afrika og sørkysten av Mosambik, kun langs Det indiske hav. Den kan trives både på sandstein, i leirstein og på granittbunn. Planten foretrekker sandbunn med surt jordsmonn, og tåler skygge. Arten vokser i to varianter i henholdsvis gress- og skogbeltet langs foten av Drakensberg, fjellrekken som løper langs sørøstkysten av det sørlige Afrika. Arten vokser i et belte som er 50 km bredt, og som starter 2 km innover fra selve kyststripen. Vanlig nedbørsfall er 750-1 000 mm.

Stangeria brukes i tradisjonell naturmedisin i det sørlige Afrika, og dette begynner å true arten moderat.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Den taksonomiske plasseringen av Stangeria-slekten i familien Stangeriaceae, og de 3 kjente artene totalt innenfor denne familien, omfatter:

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]