Spanskesyken i Rogaland

Plakat med helseråd fra USA. Plakaten sier at hensynsløs spytting, hosting og nysing kan spre både influensa og tuberkulose.

Spanskesyken i Rogaland i 1918 og 1919 var en del av spanskesyken, den største influensaepidemien i verden i det 20. århundre. Bortimot 25 millioner mennesker døde i andre halvår 1918, tre ganger så mange som antall døde under første verdenskrig fra 1914 til 1918.

Spanskesyken i Rogaland

Stavanger amt og Norge ble også hardt rammet av spanskesyken. Helsetilstanden i Stavanger Amt ble i andre halvår 1918 karakterisert som «ekseptionelt slet». Fylkeslegen meldte om 37 290 epidemiske sykdomstilfeller i amtet – 836 hadde dødelig utgang. I 1917 var de tilsvarende tallene 14 344 sykdomstilfeller og 335 dødsfall. I juli og august 1918 brøt det ut en forholdsvis mild epidemi. En ny og langt hardere influensaepidemi, som ofte ble fulgt av lungebetennelse, slo inn med full tyngde i oktober og november. Dødeligheten var meget høy. De første symptomer var høy feber, hodepine, nakkestivhet, ryggsmerter, sting i brystet, øyekatarr og tette luftveier. Mange ble også plaget av tørrhoste, svimmelhet og blødninger fra nese, lunger, nyrer, endetarm og livmor. Det var likevel ofte ettersykdommene som tok livet av folk – lungebetennelse, pleuritt, hjernehinnebetennelse, bronkitt, gulsott samt mage- og tarmsykdommer. Når influensaen tok en vending til det verre, fikk den syke ofte en blåsvart farge i ansiktet, spesielt på leppene.

Ungdom ble hardt rammet

Ungdom, og særlig aldersklassene mellom 20 og 40 år, ble hardt rammet. Helserådet i Stavanger beordret skoler og kinematografer (eldre ord for kino) stengt i flere uker, og legene anmodet befolkningen om ikke å arrangere møter og sammenkomster. «Naar helseraadet, blant annet av hensyn til ængstelige foreldre, forlangte lukning av skolerne, foregrep det kun, hva skolens autoriteter vilde ha besluttet selv, fordi forsømmelserne i mange klasser var saa stor baade blant elever og lærere at skolerne ikke kunde drives.»

Verst der folk bodde tett

Epidemien ble spredd ved kontakt menneske til menneske, reisende med rutebåtene spredde smitten innover i distriktet, her fra Stavanger havn

Foto: Anders Beer Wilse (1865–1949)

Influensaen rammet hardest der folk bodde tett eller kom nær oppi hverandre, særlig i byer og tettbygde strøk. De som reiste med rutebåt og jernbane, brakte smitten med seg til mer grisgrendte strøk. Det ble fortalt om «eksplosionslignende utbrudd av sygdommen umiddelbart efter møter, basarer, begravelser eller lignende, og det samme skede, naar internatskoler lukkedes, efter at sygdommen var utbrudt, og elevene sendtes til sine hjem». Ved Utgarden fylkesskole begynte skoleåret som normalt i begynnelsen av oktober 1918, men etter 14 dager «fekk me spanskesykja – og det ikkje so lite hardt». Halvparten av elevene ble syke, og av dem mente legen at 4 eller 5 elever også hadde lungebetennelse. «Berre ein elev døydde – ei gjenta – men ho døydde ikkje på skulen.» og «Paa dei fleste romi i skulebygningen laag det 2 hardt sjuke i same sengi. Paa eit rom hadde me 5 sjuke paa ein gong, med 2 sjuke i kvar av 2 senger». Etter råd fra legen ble undervisningen innstilt i 14 dager. Ved Dalheim fylkesskole ble fem av seks elever smittet. En elev fikk lungebetennelse og «vi vaaket over ham nat og dag i flere uker», men eleven kom seg. All undervisning mellom 3. og 26. november ble innstilt. Influensaepidemien i 1918 fortsatte inn i 1919. Den var meget «ondartet omkring nyttår», men ble lettere etter hvert.

Antall leger i Rogaland

Selv om antall leger i Rogaland var blitt nesten tredoblet mellom 1880 og 1918, var de likevel hjelpeløst få i forhold til en så alvorlig influensaepidemi. Enkelte steder i fylket tok det lang tid å sende bud på lege, og det gikk lang tid før legen endelig kom. Sammenlignet med hva vi er vant til i dag, var det ytterst få leger i fylket og enda færre sykesenger. Befolkningen i Stavanger hadde best legedekning med til sammen 23 av amtets 53 leger. Det var ikke unaturlig, i og med at de største sykehusene lå i Stavanger. Deretter fulgte Haugesund med åtte leger, Sandnes hadde fire, og det samme hadde Stavanger legedistrikt, det vil si kommunene som kommunikasjonsmessig lå nærmest Stavanger.

Helsepersonell Stavanger Amt, 1860 - 1930

	1880	1890	1900	1910	1918	1930	1940
Leger	19	21	37	43	53	83	110
Tannleger	1	2	10	20	24	54	77
Jordmødre	38	53	76	81	93	95	103
Hjelpevaksinatører	37	34	40	43	46
Sykepleiere						48	68

Stavanger sykehus - det mest moderne i fylket

Stavanger sykehus 2010.

Foto: Jarle Vines

Stavanger sykehus var det mest moderne sykehuset i fylket, og et av de mest moderne i landet. Da Stavanger sykehus ble offisielt åpnet 25. august 1897, var det plass til 81 senger i hovedbygningen. I epidemibygningen, bygd av tre, var det 20 senger. I tillegg var det et interneringsbygg i murstein. Etter kort tid ble epidemilasarettet utvidet med en ny trebygning med plass til 16 senger, hvor den ene halvdelen ble brukt til tyfus- og den andre til tuberkulosepasienter. I 1908 ble epidemiavdelingen skilt ut som egen enhet, og i den forbindelse ble det opprettet to nye legestillinger. I tillegg til vanlige epidemiske sykdommer omfattet avdelingen en tuberkuloseavdeling, en hudavdeling for menn, og en avdeling for urolige pasienter og sinnssyke. Legene ved avdelingen utførte dessuten bakteriologiske undersøkelser for sunnhetsvesenet i distriktet. Under 1. verdenskrig ble Stavanger sykehus utvidet med en ny kirurgisk avdeling med 80 senger og en fødselsavdeling med 17 senger. Samtidig ble epidemibygningen utvidet nok en gang med nye 26 senger. Pasienttall og antall liggedager ble mer enn fordoblet fra 1897 til 1918.

Forholdene ved amtssykehuset

Sammenlignet med Stavanger sykehus var forholdene ved Amtssykehuset miserable. Den daglige drift foregikk i gamle og lite egnede lokaler. En ny murbygning var blitt tatt i bruk i 1912, men tilveksten hjalp lite i forhold til etterspørselen. Det gamle epidemilasarettet i Bjergsted, Stavanger, var fortsatt i drift. Dette ble brukt fullt ut under spanskesyken. Byene Egersund og Sandnes hadde hvert sitt lille sykehus. Ved Aalgaards Uldvarefabrikker var noen værelser innredet til bruk ved epidemier, og de var overfylt under influensaepidemien. Kopervik hadde et lite isolasjonslokale. I Skudesneshavn leide Vårsildavgiftsfondet noen få sykehusplasser. I Haugesund hadde Vårsildavgiftsfondet bygd et lite sykehus for fiskere og sildearbeidere, og et par av værelsene ble også leiet ut til sykehus for byen.

Spanskesyken en stor utfordring for helsestellet

Helsestellet i Rogaland var dårlig rustet til å møte en pandemi av det omfang og den intensitet som spanskesyken var. Heller ikke Norge, eller for den saks skyld rike industriland, hadde sykehuskapasitet til å ta hånd om de titusener av alvorlig syke høsten 1918. Det var lite legevitenskapen kunne utrette. Når lege ble hentet og omsider kom, kunne han stille diagnose og gjøre seg opp en mening om hvor alvorlig tilstanden var, men han hadde ingen virksom medisin å skrive ut. Legen kunne gi råd om pleie, skifte av klær, sengetøy og mat, og eventuelt skrive ut en resept på konjakk. Helbredelsen måtte kroppen selv sørge for. De mest optimistiske leger og forskere trodde influensaen ble forårsaket av en bakterie som ennå ikke var blitt oppdaget. Ledende medisinske forskningsmiljøer rundt om i verden arbeidet dag og natt i jakten på denne bakterien. På dette tidspunkt ble det ikke skilt mellom bakterielle sykdommer og virussykdommer. I dag vet vi at influensa forårsakes av virus, men det var først etter at elektronmikroskopet fikk gjennomslag i 1930-årene, at det ble mulig «å se» virus i mikroskopet.

Spanskesyken var en viktig påminnelse om at sykdom og epidemier krysser nasjonale grenser, regionale grenser og administrative grenser. Hvordan enkeltland og regioner forholdt seg til sykdom, og hvilke tiltak som ble iverksatt for å lindre og helbrede sykdom, varierte med graden av forståelse av sykdom og den økonomiske viljen til å satse på god folkehelse.

Litteratur

• Sundhetstilstanden og Medisinalforholdene 1918, Kristiania 1922;126.
• Rogaland fylkestings forhandlinger for aaret 1920;19-22.