South Ronaldsay
| South Ronaldsay | |||
|---|---|---|---|
| Rǫgnvaldsey | |||
 Utsyn mot sør, klippene ved Windwick | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Atlanterhavet | ||
| Øygruppe / del av | Orknøyene | ||
| Areal | 49,8 km² | ||
| Lengde | 12 kilometer | ||
| Bredde | 8,5 kilometer | ||
| Høyeste punkt | 118 m Ward Hill | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Storbritannia | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 16 (2011) | ||
| Posisjon | |||
 South Ronaldsay 58°47′00″N 2°57′00″V | |||
South Ronaldsay (norrønt: Rǫgnvaldsey; skotsk: Sooth Ronalshee) er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene. Det er fastlandsforbindelse med Mainland via veifyllingen Churchill-barrieren, over øyene Burray, Glimps Holm og Lamb Holm. Det er fergeforbindelse fra Burwick til den skotske nordspissen John o' Groats på det skotske fastlandet. South Ronaldsay er i seg den fjerde største øya innenfor Orknøyene.[1] I henhold til folketellingen av 2011 har øya 16 faste innbyggere. [2][3]
Navnet
[rediger | rediger kilde]Øyas navn har norrøn opprinnelse, Rǫgnvaldsey, sammensatt av mannsnavnet Ragnvald + ey, «øy». Sammen med North Ronaldsay har øya navn etter Ragnvald Kale Kolsson (død 1158) som ble erklært som helgen etter sin død.[4] Navnet Ragnvald har siden blitt i engelsk språk forvansket til Ronald.
Forhistorie
[rediger | rediger kilde]
Øya har vært bosatt siden neolittisk tid (bondesteinalderen), som kan bli sett ved kammergraven Isbister, populært kjent som «Ørnenes grav». Den ble oppdaget av Ronald Simison i 1958 sørøst på øya. I graven ble det funnet rundt 16 000 menneskebein og 725 fuglebein på stedet, sistnevnte tilhører hovedsakelig havørnen (Haliaeetus albicilla), ikke levninger av matfugl, men rovfugl og må således oppfattes som et sakrale dyr. Det er hentydninger de avdøde menneskene fikk fjernet kjøttet ved å ha blitt utsatt for naturens elementer før gravleggingen. Graven var i kontinuerlig bruk i et årtusen eller mer.[5][6]
En haug med rester av karbon (brent haug) ved Liddle i nærheten, ble også oppdaget av Simison i 1972. Den er det beste eksemplet på et kokested fra bronsealderen på Orknøyene. Den er laget av flate steinplater opprinnelig forseglet med leire, og det sentrale steinkaret ville ha blitt fylt med vann oppvarmet av steiner med torv som brensel. Bygningen var sannsynligvis uten tak.[7]
Ved Howe nær den lille bosetningen Hoxa i nordvest, 2 km vest for St Margaret's Hope, er det levninger av en broch, et førhistorisk rundhus, bygd i stein. Det står opp i landskapet, skjønt deler av det er rekonstruert.[8] Et kanonbatteri i betong fra andre verdenskrig ligger like ved.[9] Ved samme sted er finnes muligens gravstedet til den norrøne Torfinn Einarsson, også kalt Torfinn «Skallekløyver» (Þorfinnr hausakljúfr),[10] jarl av Orknøyene, og sønn av Torv-Einar Ragnvaldsson. Torfinn er omtalt i Orknøyingenes saga og i Heimskringla (Snorres kongesagaer).[11]
St. Margaret's Hope
[rediger | rediger kilde]South Ronaldsays hovedlandsby er St. Margaret's Hope. Det er to kandidater fra middelalderen som landsbyen er oppkalt etter. Den første er norskfødte Margrete, også kjent som Jomfruen av Norge, som døde her den 26. september 1290. Hun var datter av kong Eirik II Magnusson av Norge og var formelt Skottlands dronning, men ble aldri kronet.[12] Piken fra Norge ble aldri en helgen, men det ble dronning Margaret av Skottland (død 16. november 1093), gift med kong Malcolm III av Skottland. Sistnevnte er den beste kandidaten som helgenerklært, men med likelydende navn har de bortimot smeltet sammen.[13]
Skandale
[rediger | rediger kilde]I 1991 ble øya rystet av falske påstander om utbredt barnemishandling og sataniske ritualer i en skandale der ni barn, 5 gutter og 4 jenter i alderen 8 til 15 år, ble fjernet fra familiene sine av politi og sosialarbeidere. Saken ble kastet ut av retten da det ble funnet at sosialarbeiderne brukte uortodokse avhørsteknikker for å tvinge tilståelser fra barna, som alle benektet overgrepene.[14]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Burray & South Ronaldsay», Orkney.com
- ^ Areal og befolkningsranger: det er ca. 300 øyer over 20 hakter i utstrekning og 93 permanent bebodde øyer ble oppført i folketellingen for 2011.
- ^ National Records of Scotland (15. august 2013): «Appendix 2: Population and households on Scotland's Inhabited Islands» (PDF). Statistical Bulletin: 2011 Census: First Results on Population and Household Estimates for Scotland Release 1C (Part Two) Arkivert 23. februar 2014 hos Wayback Machine. (PDF) (Report). SG/2013/126.
- ^ «Den hellige Ragnvald Orknøyjarl (~1100-1158)», Katolsk.no
- ^ Hedges, J. (1990): Tomb of the Eagles: Death and Life in a Stone Age Tribe. New Amsterdam Books. ISBN 0-941533-05-0
- ^ «Isbister (Tomb of the Eagles) Chambered Cairn», Stonepages.com
- ^ «Liddle Burnt Mound», Stonepages.com
- ^ «Howe of Hoxa - Broch or Nuraghe in Scotland in Orkney», Megalithic Portal
- ^ «South Ronaldsay, Hoxa Head, Balfour Battery», Canmore
- ^ Thomson, William P.L. (2008): The New History of Orkney. Edinburgh. Birlinn. ISBN 978-1-84158-696-0, s. 56
- ^ Wenham, Sheena (2003): «The South Isles» i: Omand, Donald, red.: The Orkney Book. Edinburgh. Birlinn. ISBN 1-84158-254-9, s. 211-212
- ^ Reid, Norman (1982): Margaret, 'Maid of Norway' and Scottish Queenship (PDF). Reading Medieval Studies. Vol. 8. University of Reading. s. 75–96.
- ^ «St. Margaret of Scotland», Catholic.org
- ^ «Orkney 'abuse' children go home», BBC, 4. april 1991.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 1-84195-454-3.
- Hedges, J. (1990): Tomb of the Eagles: Death and Life in a Stone Age Tribe. New Amsterdam Books. ISBN 0-941533-05-0
- Omand, Donald, red. (2003): The Orkney Book. Edinburgh. Birlinn. ISBN 1-84158-254-9
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) South Ronaldsay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- South Ronaldsay, Undiscovered Scotland
