Song Jiaoren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Song Jiaoren

Song Jiaoren (kinesisk: 宋教仁; pinyin: Sòng Jiàorén, Wade-Giles: Sung Chiao-jen, født 5. april 1882 i Taoyuan i provinsen Hunan i Kina; død 22. mars 1913 i Shanghai) var en kinesisk politiker, medstifter av Tongmenghui, og første president for Guomindang.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Song Jiaoren ble født og utfannet i provinsen Hunan. Da han var seks år gammel begynte han på privatskole. Da han var 17 år gegynte han på Zhangjiangkollegiet i Taoyuan. Influert av sine lærere Huang Shouyi og Qu Fangmei tok Song ingen skritt for å ta den kinesiske embedsmannseksamen; han var nesten bare opptatt samtidens verdensbegienheter og motkultur. Han gjorde det utmerket på kollegiet.

I august 1902 dro Song Jiaoren til Wuchang for å studere ved Bishop Boone Memorial School. I Wuchang møtte han den revolusjonære Huang Xing og de to ble venner for livet.

Revolusjonær[rediger | rediger kilde]

Huang ble snart nødt til å forlate Wuchang på grunn av revolusjonær virksomher, og vendte hjem til Changsha. Etter at Huang dro, fortsatte Song med å organisere revolusjonære grupper i Hunan, øærlig i Changsha og Changde.

Senere i 1902 ble Song engasjert som lærer ved Wuchang lærerskole, en ledende privatskole. Song kom til Wuchang og begynte å undervise i 1903. Han ble aktiv i forskjellige revolusjonære grupper i området. Song diskuterte ofte politikk og revolusjon med sine studenter;mange av dem var ikke tilhengere av tanken om revolusjon.

På grunn av sin viksomhet måtte han i 1904 flykte fra Kina, og kom til Japan. Den 20. august 1905 grunnla han i Tokyo sammen med Sun Yat-sen foreningen Tongmenghui (Den revolusjonære kinesiske allianse) som hadde til mål å styrte Qing-dynastiet og etablere republikk i Kina.

Etter at Republikken Kina ble proklamert av Sun Yat-sen (1. januar 1912) gjennomførte Song i august forvandlingen av Tongmenghui til Zhongguo Guomindang (Det kinesiske nasjonalparti). Ved valgene til en første kinesisk nasjonalforsamling i februar 1913 førte han dette partiet til seier, og var med det favoritt til posten som statsminister. Men før det kom til det, ble han angrepet av attentatsmenn på jernbanestasjonen i Shanghai den 20. mars 1913. To dager etter døde han av sine sår.

Det ble formodet at den som stod bak mordet var presidenten for den daværende provisoriske regjering, Yuan Shikai,[1] som deretter utøvet et presidialdiktatur, og senere lot seg utrope til keiser.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Thomas Weyrauch: Chinas unbeachtete Republik. 100 Jahre im Schatten der Weltgeschichte. Band 1: 1911 - 1949. Longtai, Giessen (i. e.) Heuchelheim 2009, ISBN 978-3-938946-14-5.
  • Stella Dong: Shanghai: The Rise and Fall of a Decadent City, New York, 2001

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stella Dong: Shanghai: The Rise and Fall of a Decadent City, New York, 2001, s. 89